En sjelden gang hender det at du får se teater som skaper et helt eget rom. Neues Stück II av Tanztheater Wuppertal og Alan Lucien Øyen er en slik forestilling.

Aniara er et av de verkene i verdenslitteraturen som både virker skapt for teater og umulig å dramatisere. Torshovteatret har valgt en interessant kombinasjon av fortellerteater og åpen dialog.

Det Norske Teatret har laget en grei sceneversjon av Haruki Murakamis populære roman Kafka på stranda, men den er ikke uten irritasjonsmomenter, skriver Torbjørn Oppedal.

Det Norske Teatrets versjon av Ionescos Nashornet har tydelige referanser til amerikansk politikk, men den er merkelig unnvikende når det kommer til hjemlige forhold, skriver Torbjørn Oppedal i denne anmeldelsen.

Carte Blanches forestilling Jerada kan virke kaotisk og tilfeldig, men har en imponerende rytme og presisjon i bevegelsene, skriver vår anmelder Torbjørn Oppedal.

At et ensemble våger å sette ting på spill på denne måten, spesielt etter så lang tid, skal de ha honnør for. Men når man velger en så åpen og abstrakt form, blir fallhøyden desto større, skriver Torbjørn Oppedal om the MUSIC’s space på Bærum kulturhus.

KRITIKK: Nakenhet er et sterkt virkemiddel, og koreograf Mia Habib bruker det med stor presisjon. Torbjørn Oppedal har sett A Song To… på Dansens Hus.

KRITIKK: – En visuelt slående og vakker forestilling med et uventet skifte. Torbjørn Oppedal har sett Whispers by the Pearly Gates som markerer Stellaris DansTeaters 35 år som kompani.