Verdig avskjed i stuntkammeropera

Hege Høisæter og Magne Fremmerlid kan vanskelig beskyldes for å velge minste motstands vei når de skal takkes av etter lange karrierer ved Operaen. Å framstille Wagners mektige hovedverk Der Ring des Nibelungen på bare 80 minutter må kunne kalles et stunt, tatt i betraktning verkets gjennomsnittlige opprinnelige spilletid på rundt 15 timer. Det gikk forøvrig bare nesten – det ble nærmere 100 minutter, men det er imponerende nok.

Å komprimere Wagners storslagne og bombastiske musikk, skrevet for over 100 musikere, til en besetning på 18, er ikke mindre ambisiøst, for ikke å snakke om å skulle formidle Ringens intrikate, mytologiske univers, med kompliserte slektsforhold, kjærlighetsintriger og plott inni plottene. Men – de to sangerne lander på bena, det hele fungerer på et finurlig, sjarmerende og gripende vis.

Ringsyklusen ble første gang framført i sin helhet under festspillene i Bayreuth i 1876. Syklusen består av de fire operaene Rhingullet (Das Rheingold), Valkyrien (Die Walküre), Siegfried og Ragnarokk (Götterdämmerung). Det historiske materialet er en blanding av norrøn mytologi og tyske middelaldersagn, og begivenhetenes sentrum er, som antydet i navnet, en magisk ring, som gjør eieren allmektig.

Aktørene har valgt ut seks scener, to fra Rhingullet, to fra Valkyrien og én fra hver av de andre. Magne Fremmerlid spiller Wotan i alle scenene, mens Hege Høisæter gestalter fire forskjellige kvinneroller: Wotans harde og hardt prøvede kone Fricka, urmoderen Erda, gudinne av jorden, visdom og tro, og Brünnhilde og Waltraute, to av Erda og Wotans åtte døtre, valkyriene.

Kaleidoskop Forestillingen i Stein Winges regi framstår som et slags kaleidoskop – vi kastes inn i handlingen og får et intenst utsnitt, før det dreies videre til neste bilde. Slik fungerer de bakenforliggende historiene og intrigene snarere som et reisverk for de mektige følelsene som er i spill – ære, maktbegjær, kjærlighet, liv og død, og skaper på den måten en egen sammenheng. Denne strippede tilnærmingen underbygges av enkle sceniske virkemidler, der den bare sceneveggen i all sin trivielle svarthet skaper en skarp kontrast til den dypt dramatiske handlingen.

Et i utgangspunktet overraskende grep som fungerer på mange plan, er å innlemme den nokså obskure karakteren Waltraute, og la henne avslutte hele forestillingen. Det forsvarer og forklarer seg selv når Høisæter begynner å synge. Hun behersker sopranrollen Brünnhilde mer enn godt nok, men Waltraute er som skreddersøm. Noe faller på plass når Høisæter trer inn i sitt egentlige stemmefag, i en mezzorolle som hun i tillegg har gjort før. Waltraute varsler også hvordan det hele kommer til å ende – med gudeverdenens undergang, og vi får dermed en avslutning på historien lenge før den egentlig slutter.

I det store og hele framstår vokalprestasjonene som en verdig avskjed for begge sangerne, på tross av at Fremmerlid er litt ujevn. I første akt er det til tider vanskelig å høre ham over orkesteret, og det virket som om han manglet overskudd. I den tørre akustikken på scene 2 får sangerne ingenting gratis, men etter pause var det som om han hadde falt i gryta med styrkedråper, og i annen akt var sangprestasjonen hans solid og uanstrengt.

Store musikalske spenn Ensemblet, under Christian Eggens ledelse, er sammensatt for anledningen av musikere fra Operaorkesteret og Oslo Sinfonietta. De 18 musikerne gjorde en formidabel innsats med å prøve å fylle rollene til den gigantiske besetningen musikken opprinnelig er skrevet for. Her kommer en av de virkelige utfordringene med å gjøre Wagner som kammeropera til syne: Sangstemmene er grandiost anlagt, og ensemblet klarer ikke helt å matche sangernes intense uttrykk i de mest dramatiske partiene. Dette kan overhode ikke tilskrives dette ensemblet som sådan, det blir bare tydelig at musikken er skrevet for større dimensjoner. I mer lavmælte partier fungerer det derimot helt utmerket, i og med at Wagners melodilinjer ofte er så forseggjorte og meningsspekkede at de kan stå for seg selv.

Ensemblet kunne med fordel ha fått mer plass; ringsyklusen inneholder mange instrumentalpassasjer, introer og mellomspill som kunne ha tilført denne oppsetningen et ekstra lag.

Som avskjedskonsert fungerte dette godt, og sangerne kan spasere ut av Operaen med hevet hode, men konseptet ‘komprimert wagnersk kammeropera’ har fremdeles litt å gå på. Jeg håper noen tar opp tråden.