Foto: Erik Berg. Scenografi og kostymer: Isabella Bywater.

Stillferdig brutalitet

En litt statisk start veies opp av Nina Gravroks fantastiske sluttscene, men hvor godt greier Suor Angelica seg egentlig uten resten av Il trittico?

Nasjonaloperaens nye satsning på Hovedscenen, Suor Angelica (Søster Angelica), er den midterste av de tre enakterne i Puccinis Il trittico fra 1918. De andre to, Il tabarro (Kappen) og Gianni Schicchi, ble satt opp sammen i høst, og nå spilles den knapt én time lange Suor Angelica alene.

De tre operaene er svært ulike i innhold, stemning og handling, og er skrevet for å utfylle og kontrastere hverandre, men de bindes sammen av Puccinis alltid bitende samfunnskritikk. Il tabarro beskriver harde levekår i arbeiderklassen i komponistens samtid, og Gianni Schicchi er en hysterisk farse som harselerer med overklassens grådighet i 1200-tallets Firenze. Suor Angelica skildrer i sakrale vendinger stillferdig klosterliv i Siena, Italia, mot slutten av 1600-tallet, men under overflaten ulmer brutale utslag av samfunnets sosiale kontroll. Som straff for datidens størst tenkelige av alle kvinnelige synder, å bli gravid uten å være gift, har søster Angelicas adelige familie sendt henne i kloster og tatt barnet fra henne. Når hun etter syv år uten livstegn fra familien får vite at sønnen er død, går hun fra sans og samling. Hun ser for seg at sønnen kaller henne til seg, og tar sitt eget liv med en mikstur av giftige urter fra klosterhagen.

Det samme kunstneriske teamet står bak både Gianni Schicchi/Il tabarro-oppsetningen og denne, og regissør Isabella Bywater har også denne gangen stått for scenografi og kostymer selv. Det er tydelig at de tre enakterne er tenkt inn i en visuell helhet: Den bakre kulissen som forestilte henholdsvis Seinens høye murer og prangende herskapshus i de forrige to operaene er gjenbrukt, og utgjør denne gangen to etasjer med korridorer, der spartanske nonneceller ligger på rad og rekke. Fargepaletten er dus og neddempet, nærmest pastell, og fungerer som et visuelt bindeledd mellom Il tabarros dystre jordfargenyanser og Gianni Schiccis klare og sterke komplementærfarger.

Fra klostergård til mødrehjem
Ifølge programheftet har Bywater flyttet handlingen til et såkalt mødrehjem i 1960-tallets Irland, drevet av katolske nonner. Hit kom ugifte gravide kvinner for å føde, og etterpå måtte de jobbe gratis for nonnene i inntil et år for å gjøre opp for seg. Nonnene overtok ansvaret for barna, og mange barn ble adoptert bort mot mødrenes vilje.

Jeg synes i utgangspunktet det er et godt grep, og de sykehusaktige kulissene skaper et strengt og klaustrofobisk bakteppe, så jeg nærmest kjenner på kroppen hvor innestengt Søster Angelica må føle seg. Det har imidlertid den ulempen at handlingen i begynnelsen mangler et sted å utspille seg. De første scenene skildrer forsøksvis et tverrsnitt av klosterlivet, med alt det innebærer av strenge rutiner, forseelser og reprimander, bønner og lengsler, og små og store gleder. Opprinnelig er operaen lagt til klostrets gårdsrom, og det synges om kirken, om vannposten, om et gravsted, om en urtehage. Alle nonnene er stadig på scenen samtidig – nødvendigvis nærmest identisk antrukket – og mye tekst er fordelt mellom mange små roller. De synger om konkrete ting de ser og gjør, som vi ikke ser, og som de ikke gjør. Når mange i tillegg mye av tiden står på stedet hvil vendt mot publikum, blir handlingen både litt vanskelig – og ganske kjedelig – å følge med på. Dette er på ingen måte ment som et generelt argument for blind teksttroskap, men for at denne scenografien skulle ha fungert optimalt i første del, måtte et eller annet ha vært gjort annerledes med personregien.

Heldigvis synger de godt der de står. Særlig vil jeg trekke frem Abbedissen (Tone Kummervold), Novisenes lærerinne (Ingunn Kilen), og Søster Genovieffa (Lydia Hoen Tjore), og de mange smårollene gestaltet av sterke sangere fra Operakoret.

Ufrivillig komikk og mesterlig tragedie
Også når handlingen blir mer konkret er det noe som halter, som i den avgjørende scenen der Søster Angelica (Nina Gravrok) får dødsbudskapet fra sin tante og nærmeste foresatte, Fyrstinnen (Anna Larsson). Det er ingenting å si på sangprestasjonene, men bevegelsene deres er litt stive og statiske, og forholdet mellom dem blir utydelig. Fyrstinnens kostyme gjør ikke situasjonen noe bedre: Med fornuftig ulldrakt, pompøs hatt og høy veskeføring fremstår hun mer som en snerpete Tante Sofie-karakter enn som en knusende autoritet som har Angelicas liv i hendene. Hennes inntog blir nesten som et komisk innslag, uten at det virker tilsiktet.

Men – så skjer det. Jo verre situasjonen blir for Angelica, desto bedre blir Gravrok. I operaens siste del er hun alene på scenen, og luller seg sakte inn i sorg og vanvidd. Hun hører stemmer, drikker gift, angrer, ser syner og dør, i en eneste lang opptur av storslått stemmebruk og gripende skuespill. Dirigent Jac van Steen følger opp med velbalansert stigende intensitet fra orkestergraven, og glemt er alle småting som buttet i mot. Den kompromissløse sosiale urettferdigheten har trengt det stillferdige klosterlivet til side, og tilbake ligger et sønderrevet offer.

Uatskillelig trio?
Likevel gjenstår et viktig spørsmål: Hvor godt fungerer det egentlig å sette opp Suor Angelica alene? Det er ingen tvil om at historien står seg helt fint som en gripende liten operanovelle, men gjør den seg bedre alene enn som den del av helheten? Er det noe rent kunstnerisk å vinne på å gjøre det på denne måten?

Jeg heller mot å svare nei på det spørsmålet. Når Puccini nå en gang har skrevet disse operaene som utfyller hverandre så fullkomment, og Isabella Bywater har greid å lage en så knakende god scenografisk sammenheng mellom dem, tror jeg de hadde stått seg enda bedre sammen enn de gjorde i denne todelingen. Jeg vet jo ikke hvordan den motsatte opplevelsen er, men jeg fikk utvilsomt mye ut av å se denne oppsetningen i lys av den forrige. Jeg håper BywatersIl tritticotas frem igjen og spilles i sin helhet ved en senere anledning.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER