Foto: Ann Kristin Engebakken/Fotokontoret

Sterk kirkemusikk, problematisk klimateater

Politisk kunst er som kjent en svært vanskelig sjanger. Klimarelatert opera med sterke religiøse undertoner er intet unntak, uansett hvor godt den treffer tidsånden.

For timingen kunne knapt vært bedre: To dager etter at 15 000 skoleelever streiket for klimaet noen kvartaler unna hadde Upon This Handful of Earth – en opera om klimaendringer, med barn i fremtredende roller – norgespremiere i Trefoldighetskirken under Oslo Kirkemusikkfestival. Operaen er skrevet av Gisle Kverndokk og Aksel-Otto Bull, og er opprinnelig et bestillingsverk fra New York Opera Society og The Church of St. Ignatius Layola i New York, der den hadde urpremiere i februar 2017.

Vi følger seks karakterer og flere narrativer som etter hvert flettes sammen, i en verden som ligner vår egen – i hvert fall etter karakterenes nåtidige hverdagsantrekk å dømme – men som tilsynelatende er såpass ødelagt av forurensning at man ikke kan være utendørs. I ett narrativ møter vi The Young Man (Thorbjørn Gulbrandsøy) og The Young Woman (Marianne F. Jahren), som mister sitt ufødte barn på sykehuset. Fosteret overlevde ikke i hennes miljøskadde kropp. I et annet er The Businessman (Njål Sparbo) konstant i telefonen og for opptatt av jobben til å legge merke til at The Wife (Hege Høisæter) er døende, av forurensning direkte forårsaket av hans forretningsvirksomhet. Et tredje narrativ handler om Jordens skjebne. The Priest (Halvor F. Melien) ser ut til å være i dialog med Gud om å ofre den til ham, ved å påkalle «Blazing Spirit, Fire». The Child (Philip Weiss-Hagen) står lenge utenfor og betrakter det hele, men slutter seg etter hvert til de andre. Til slutt inntreffer en naturkatastrofe, akkompagnert av bibelsitater om apokalypse og syndflod, før solen titter frem, alle kryper ut fra sine gjemmesteder, og en humle vitner om nytt håp.

Omsluttende klangteppe
Selv om operaen altså er skrevet for en annen kirke, virker den likevel skreddersydd for Trefoldighetskirken. Hele kirkerommet er tatt i bruk, og er vakkert lyssatt av Nils Haagenrud. På hver sin side av galleriet står et kor og et barnekor oppstilt mot hverandre. Musikerensemblet er plassert nede til venstre, tvers overfor orgelet på høyre side, og handlingen foregår midt i mellom: på prekestolen, ved altertavlen, og foran, bak og på en delvis oppbygget scene bestående av kortrabulanter og en diger trerot.

Denne utvidede bruken av rommet, Kverndokks musikk og kirkens akustikk virker sammen på to ulike, men like fine, måter: I en del bredt anlagte partier smelter alle lydkildene sammen til én bølgende klangfigur og fyller hele kirken, og det føles som om man blir innhyllet i et perfekt harmonisert klangteppe. Samtidig oppleves de ulike musikalske elementene som selvstendige roller i historiefortellingen. I tillegg til de seks sangsolistene fremstår korene, orgelet og musikerensemblet også som en slags karakterer.

Kverndokks elegant instrumenterte musikk veksler mellom å være tydelig tonal og fremadrettet – iblant i et dramatisk musikal-aktig driv, iblant i sakrale korsatser – og å flyte ut i en urolig dissonerende klangvev der tiden står stille, og der ulike motiver eller små figurer gjentas og snus og vendes på. Noen ganger er overgangene mellom disse uttrykkene sømløs, andre ganger utgjør de brå, effektfulle kontraster.

At det musikalske er såpass vellykket skyldes selvsagt også utmerkede utøvere: Oslo Sinfonietta, Kåre Nordstoga (orgel), Trefoldighet jentekor, Oslo Domkirkes guttekor, Oslo Domkor, og Vivianne Sydnes som musikalsk leder. For ikke å glemme de seks strålende solistene, der jeg spesielt må trekke frem Philip Weiss-Hagens klokkeklare guttesopran, som skapt for Kverndokks lange vokallinjer. Også lyddesigner Cato Langnes fra Notam skal ha sin del av æren. Weiss-Hagen trengte nemlig, naturlig nok, mikrofon for å matche sine voksne medsangere, og sjelden har jeg hørt en mer sømløs blanding av akustisk og forsterket lyd.

Overtydelig historiefortelling
Hadde dette vært en konsert, hadde jeg nok vært solgt. Men det er jo en opera, som også må fungere som tekst, som handling, som teater, og her er det noe som mangler. Dessuten er det en opera med tydelig politisk standpunkt formidlet med sterke religiøse undertoner, og jeg synes ikke det er gjort med tilstrekkelig avstand eller nyansering.

Det er ikke som om tekstmaterialet mangler kompleksitet: Librettistenes egen tekst er flettet sammen med utdrag og bruddstykker fra ulike kilder, blant annet Bibelen, som nevnt, og en sanskrit-tekst, som verkets tittel er hentet fra, og Mass on the World, av den franske jesuittpresten Pierre Teilhard de Chardin (1881-1955). I tillegg kommer såkalte «øyenvitneskildringer», sakset fra ulike medier som Klassekampen, The Guardian og The New York Times, i forbindelse med forskjellige naturkatastrofer. Men også den hviterussiske nobelprisvinneren Svetlana Aleksijevitsj’s bok Bønn fra Tsjernobyl, der hun over en periode på ti år har intervjuet hundrevis av mennesker som var berørt av Tsjernobyl-ulykken.

Likevel er det som om alle disse lagene med mening ikke kommer frem i handlingen, og den fremstår i stedet forenklende og overfladisk. Miljøkatastrofer, naturkatastrofer, atomulykker, forurensing, utbytting av naturressurser og klimaendringer presenteres som ett og samme problem – en forbrytelse mot skaperverket, kanskje – begått av Den Dumme og Griske Forretningsmannen og hans kumpaner, og enden er nær. Likevel får vi en slags happy ending der Gud utsletter den Jorden menneskene har ødelagt, eller vasker den ren med syndfloden, om du vil, og tilbyr dem en ny sjanse.

Virkeligheten
Det skal sies at det har en viss ubehagelig effekt at “øyenvitneskildringene” leses opp på norsk av medlemmer av barnekoret, av til dels ganske små barn. Det å høre redselsfulle skildringer om radioaktiv stråling, oljesøl og misdannelser fra små barnestemmer, og vite at de tilhører den generasjonen som nettopp har streiket for klimaet, og at de derfor som privatpersoner, ikke rollefigurer, kanskje kjenner på at dette angår dem, kanskje har de streiket selv, og i alle tilfelle vet de nok godt at det ikke er fiksjon, det de står og sier, bringer virkeligheten inn i kirkerommet.

Like fullt blir budskapet plakataktig, godt illustrert av det siste «øyenvitnet», som kan opplyse oss om følgende selvfølgelighet: “For at jorda vår skal bli et bedre sted, må vi alle begynne å gjøre ting annerledes».

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER