Wilms i samtale. Foto: Chris Erichsen

– Skuespilleryrket er overtatt av småborgere

Heiner Goebbels' faste skuespiller, André Wilms, tok norske skuespillerstudenter i skole. Chris Erichsen rapporterer fra Ibsen-seminaret i Skien.

Teatret er dødt, leve teatret! erklærte teatervitenskapstudentene i Bergen på 70-tallet. Profeten bak slagordet var professor Jon Nygaard, som fortsatt irriterer vettet av folk hver gang han åpner kjeften. Men aldri har vel slagordet vært mer relevant enn i møte med Heiner Goebbels´ teaterkunst. Det blir ofte sagt at nyskaping er mer eller mindre umulig i en tid der ingenting får lov å synke inn før noe annet braser inn i synsfeltet og krever vår oppmerksomhet. Men årets Ibsenprisvinner har greid det. Med en tilsynelatende selvfølgelighet og enkelhet skaper han verk som beveger seg langt utenfor det vi i utgangspunktet kjenner som teater, men innenfor teatrets rammer.

I selskap med en kontingent snakkesalige skuespillerstudenter fra Teaterhøgskolen og et par tause jurymedlemmer, mønstret jeg på en buss med destinasjon Klosterøya i Skien hvor Heiner Goebbels skulle holde sitt prisforedrag under årets Ibsenkonferanse, sammen med foredrag og hyllester fra andre. Dette vil de kommende skuespillerne ha godt av, tenkte jeg.

En mild mann
Bortsett fra en grell scenedekor og belysning og noen stygge, signalrøde ikeastoler var stemningen lys, lett og jovial i Teater Ibsens midlertidige lokaler i det gamle industriområdet på Klosterøya.

Heiner Goebbels er da også en mild mann som framførte sitt budskap med den samme enkelheten som preger forestillingene hans. Med hans bakgrunn fra 70-tallets antiautoritære tyske venstreside i mente blir det demokratiske elementet i verkene hans enda mer forståelig. Den klamme hånden er borte. Dramaturgien er flyttet vekk fra scenen og over til publikum. Likevel er fraværet av en uttalt idé og av politisk hensikt påfallende. Den spesifikke teksten, lyden, lyset, scenografien osv. brukes fordi han synes det er fint. Punktum. – Jeg merker at det finnes en spenning der og en mulighet til å legge mening inn i det som foregår, men jeg har ingen mening med det for meg selv, sa han. Meningen er det med andre ord opp til publikum å legge i det.

Dette kan illustreres med historien om hvordan forestillingen Eraritjaritjaka ble til: Under prøvene utbrøt skuespiller André Wilms at han var lei av å være på scenen. – Glimrende, da går du av scenen og et kamera skal følge deg, svarte Goebbels. Og slik ble det. Under mesteparten av forestillingen befinner Wilms seg på en videoskjerm.

Lærer og elev
I motsetning til Goebbels har hans norske elev Tore Vagn Lid en klar mening med det han viser. Han har bl.a. gått opp sporene etter norske kommunisters motstandskamp (Operasjon Almenrausch), gått biovitenskapen nærmere etter i sømmene (Elephant Stories, Sound of science m.fl.) og er i øyeblikket engasjert i fengselsproblematikken. Naturligvis kjenner man igjen Goebbels´ innflytelse i elevens verker, men det er et tegn på styrke hos begge at disippelen ikke har endt opp som mesterens papegøye, i motsetning til hva som ofte er mer regelen enn unntaket. Tore Vagn Lid var kalt inn for å hylle Goebbels men leverte like mye en redegjørelse for sitt eget arbeid, som i stor grad dreier seg om å søke ”det ikke-kunstneriske bak eller inni det kunstneriske” og, gjennom det han kaller en institusjonell psykoanalyse, gjøre teatret til et kritisk refleksjonsrom. I likhet med Goebbels nærmer Tore Vagn Lid seg teatret med et konsekvent musikalsk utgangspunkt. Det betyr ikke at det er musikk der hele tiden, men at en musikalsk tenkemåte gjennomsyrer alt.

Goebbels og Lid befinner seg innenfor det som gjerne kalles det postdramatiske teatret hvis fremste teoretiker, Hans-Thies Lehmann, var hjertelig tilstede. Hans grunnleggende spørsmål var ”Hva er innovasjon i teatret?” Han la øyeblikkelig ballen død ved å sitere Walter Benjamins definisjon av helvete: Den evige tilbakevendingen av det nye. Ifølge Lehmann overskrider Goebbels dette ved å forandre selve den grunnleggende ideen om hva teater er. Den strenge dramatiske utviklingskurven er erstattet av et åpent landskap hvor alt er tilgjengelig. Tilskueren blir befridd fra det tvangsmessige kravet om å måtte få med seg alt for å skjønne historien.

Et fransk fyrverkeri
Etter Lehmann var det klart for en aldri så liten samtale. Tre herrer i hver sin røde ikeastol, fra venstre til høyre: Goebbels-assistent og samarbeidspartner Matthias Mohr, Goebbels´ faste skuespiller, André Wilms, og førnevnte Hans-Thies Lehmann. Det hele under forsøksvis ledelse av nytiltrådt operasjef Per Boye Hansen.

Forsøksvis, for Wilms befant seg på alle måter i midten, og samtalen hadde rett som det var mest form av et oneman-show med Wilms som regissør, hovedrolleinnehaver og for den sakens skyld, scenograf, med et skjerf som var i konstant bevegelse i en luftig bane mellom han selv og gulvet foran ham. Wilms er et fransk fyrverkeri. En selvlært avantgardeskuespiller av den gamle skolen, med fagbrev som bygningsarbeider. Der Goebbels og de andre snakker dannet og høflig om å skape et rom for publikum, vil Wilms ødelegge teatret. Ikke et eneste av de spørsmålene Boye Hansen stilte ham ble egentlig besvart. De kokte alle sammen bort i frodige digresjoner og anekdoter. Og når operasjefen forsøkte å intervenere for å bringe samtalen tilbake på sporet ble han bestemt avvist som autoritær tysker.

På spørsmål om hvordan han traff Heiner Goebbels fikk vi en historie om Wilms og DDR-dramatikeren Heiner Müller på guttetur, en slags ”Den siste revejakta” hvor Müller var ute etter ”shit” (= hasj) og Wilms var ute etter alkohol og de endte opp i en trafikkmaskin lyttende til lyden av forbipasserende trailere.

Heseblesende masterclass
Wilms har ingen respekt for skuespilleryrket som han mener har forfalt. Før hadde vi skuespillere som drakk og røyka og pulte. Nå er yrket overtatt av pene småborgere. Det ser fint ut og låter bra, men det er akk, så kjedelig. Dette skyldes at vi ikke lenger har de gode gamle kommunistpartiene til å holde oss i øra, mener han.

Hans forbilde, erklærte han, er den amerikanske skuespilleren Robert Mitchum som, etter å ha sett hunden Rintintin på TV, konkluderte med at ”når en hund kan, så kan jeg og”.

De tilstedeværende skuespillerstudentene ble av Wilms først oppfordret til å hoppe av studiene. Men så tok han seg i det og ga dem en heseblesende masterclass de neppe noensinne kommer til å glemme: 1. Si setningen, dropp følelsene. Og om du må, vent med dem til etterpå. 2. Lær deg å gå. Snakk med beina. 3. Ikke tygg tyggegummi. 4. Glem deg selv, du er ikke så interessant. Det fins millioner derute som vil bli skuespillere. Osv. Osv.

Det var påfallende stille i bussen på vei tilbake til Oslo.

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER