Skilsmissebarnets fortelling

Den som skriver om skilsmisse vil antakelig være ganske sikker på å være i pakt med sin tid. Selv har jeg hatt minst sju foreldre av ulik karakter plassert på vekslende steder i omgivelsene og hierarkiet, og jeg kan dessverre ikke nekte for at barna mine har hatt noen de og. Det sammensuriet av skjebner som på ulike måter alltid er innblandet i en skilsmisse omsettes i sin tur i et utall flere pekere både innover mot privatlivet og utover mot samfunnet, noe som gjør temaet uuttømmelig. Med dobbeltforestillingen Jordbær/Kake foretar dramatikeren og regissøren Nelly Winterhalder en original vri ved å legge en tekst om dette temaet i munnen på den samme personen som barn og som voksen.

Teksten har vært gjennom flere runder med arbeidsvisninger, blant annet i 2018 ved Seanse, senter for kunstproduksjon i Volda. Korona-visningen for noen få inviterte anmeldere og andre på Vega scene i Oslo forleden ble regnet som forestillingens premiere. Til tross for de to mildt sagt glissent besatte salene var premierenervene absolutt sporbare hos aktørene på scenen.

Ideen bak En viktig del av ideen bak er, som i virkeligheten, at foreldre og barn skal skille lag, gå til hver sin forestilling og møtes igjen når de er ferdige. Her gikk vi få som var til stede fra den ene forestillingen til den andre i en samlet kohort, med minst en meters avstand. Meningen var at den skulle spilles tre dager på rad, men dagen etter fikk jeg den deprimerende og altfor vanlige meldingen om at den ene utøveren rett etter forestillingen fikk beskjed om at hun regnes som nærkontakt til en som har fått påvist Korona, med tilhørende karantene og ventekarantene. «Det betyr at du er den eneste anmelderen som får sett forestillingen i denne runden. Alle de resterende forestillingene med Jordbær blir avlyst», fikk jeg vite i en mail fra Vega scene. Denne skilsmisseaktige sorgen er det mange av oss som har opplevd gjentatte ganger siden mars i fjor. Denne anmeldelsen blir derfor skrevet i et limbo, men republisert og gjenforent med sin forestilling når den settes opp igjen til våren neste år.

Teksten er en monolog, skrevet i en språkform som nærmer seg spoken word, med en rytmisk, poetisk oppbygging, innimellom med en sangtekstliknende struktur med refrengaktige repetisjoner. Andre ganger med korte, huggende setninger, som her, i jenta Hannahs gjentakende spørsmål til pappaen, sett fra barnets undrende nullpunktsposisjon:

skal du bo her alene skal jeg spise pølse uten lompe skal du slutte å gå på do skal jeg gå på svømming alene skal du spille alene skal jeg få en valp skal du få en hund skal jeg reparere støvsugeren skal du ta på solkrem selv skal jeg ha en ny mamma skal du ha en ny meg skal jeg sovne uten bysann lull skal du våkne uten at jeg vekker deg skal jeg få det bedre skal du få det best

Livet før, under og etter skilsmissen skildres av det lille og det voksne barnet med utgangspunkt i jordbærets vandring fra frø til bær, til kake og tilbake igjen til frø.

Forskjellige forestillinger Slik barn og voksne er forskjellige er forestillingene også forskjellige seg imellom. Men i min verden er det, fra et kunstnerisk utgangspunkt, ikke gitt at de bør være forbeholdt sine målgrupper. «Barne»forestillingen, Jordbær, er leken, ekspressiv, fysisk og musikalsk mens «voksen»forestillingen, Kake, er mer fokusert, dempet og tekstbasert. Lille Hannah gestaltes av Torgunn Wold som har bakgrunn i dans, som klovn og i den fysisk baserte Lecoq-tradisjonen. Hun fyker rundt på scenen i tett samspill med perkusjonist og multiinstrumentalist Ulrik Ibsen Thorsrud. Det visuelle og lydlige temaet består hovedsakelig av en masse blomsterpotter av ulik størrelse i etterliknet terracotta. De brukes som scenografiske og musikalske gjenstander som sendes rundt på scenegulvet i et slående presist koreografert samspill mellom de to aktørene. Ibsen Thorsrud spiller på alt som kommer nær ham, inkludert blomsterpotter, sag og en sykkel som han antakelig selv har sveiset sammen. Det klinger og låter fantastisk, og det er langt på vei det musikalske som setter standarden. Sånn sett er denne forestillingen den mest komplekse og krevende av de to. Det tar da også litt tid før det sitter. Jeg får litt problemer med å vite hvor jeg skal rette oppmerksomheten fordi Ibsen Thorsruds markante tilstedeværelse som figur først er uavklart. Hvem er han, utover å være den lekende musikeren? Etter hvert blir det uunngåelig å lese pappaen til Hannah inn i ham, enten det var meningen eller ikke. Men da syntes jeg også at ting falt bedre på plass.

En annen fortelling Det er antakelig for lengst blitt et refreng i anmeldelsene mine at jeg ønsker meg mindre tekst. Uansett mener jeg at Wolds primære styrke i det fysiske åpner for at samspillet mellom skuespiller og musiker kunne ha vært dyrket i lengre strekk uten innblanding av en masse ord, noe jeg egentlig synes at denne forestillingens grunnleggende konsept inviterer til.

«Voksen»forestillingen, Kake, blir en motsetning til dette. Her er rommet mye mindre, bevegelsene og virkemidlene mer sparsomme og skuespiller Kjærsti Odden Skjeldal har all oppmerksomheten. Med sin bakgrunn fra russiske GITIS og Teaterhøgskolen har hun tekst og stemmearbeidet i marg og bein. Det er der, og i blikket, hennes tilstedeværelse ligger. Hun jobber med å skru sammen et lettere udefinerbart møblement mens hun snakker, noe som tilsier at hun er i ferd med å flytte inn i en ny bolig. Så kanskje hun selv er nyskilt? Selv om teksten stort sett er den samme som i Jordbær kjennes det som en helt annen fortelling. Hun står der med en elektrisk skrutrekker i hånda og prøver å få grep om historien, tenker seg om, skrur litt, ser opp, fester blikket og begynner å søke seg inn mot kjernen av det hun har opplevd. Det rytmiske og repetitive kommer her bedre til sin rett i kraft av at det er teksten som er det bærende elementet i forestillingen. Skjeldal har en stemme av den typen som ikke trenger mikrofon for å høres på bakerste rad, selv om hun snakker aldri så lavt. Den konsentrerte, lavmælte intensiteten i måten hennes å spille på gjør at vi kan følge historien, byggingen av møbelet og den indre prosessen hennes til siste slutt uten å dette av lasset.

Dette siste forteller meg at mange barn ville hatt glede av å se denne forestillingen, på samme måte som at mange voksne vil fryde seg over samspillet mellom skuespilleren og musikeren i Jordbær. Ideen om to ulike framføringer av den samme teksten er uansett et lykketreff. Det interessante i denne sammenhengen er jo at barn og voksne uansett vil oppleve de samme tingene på forskjellige måter.