Siste akt

Høsten 2019 skal Teaterhuset Avant Garden (TAG) åpne dørene til nye lokaler. Det forventes langt bedre driftsvilkår og større synlighet når teatret flytter fra en trang kjeller i Trondheim sentrum til den klassisistiske bautaen Rosendal Teater på hippe og fremadstormende Østbyen.

Som med avskjeder flest, er det noe vemodig med det å skulle forlate gamle trakter. Derfor er det berømmelig når kunstner Helle Siljeholm med samarbeidspartnere på ambisiøst vis hedrer (teater)huset i hele tre dager til ende i det som forrige helg ble teatrets siste arrangement i lokalene i Midtbyen. Nodes: Avant Fini spinner ut fra en kartleggingsprosess hvor Siljeholm og de andre utøverne på utforskende vis har tatt tak i teatrets historie: Fra oppstarten i 1983, da TAG besto av tre frie teatergrupper med base i et kunstnerdrevet kulturhus i Kjøpmannsgata 42, til å bli programmerende teaterhus i nåværende lokaler i Olav Tryggvasons gate 5. Siljeholms uttalte intensjon var å belyse hva teaterhuset har vært, kunne blitt og hva det kan bli.

Vage knutepunkt Arrangementet foregikk i omtrent ti timer hver dag fra torsdag til lørdag, og var sånn sett som en liten festival å regne. Selv om flere av programpostene gjentok seg eller var permanente, legger denne formen opp til at hver enkelt besøkende i større grad enn ellers får en individuell opplevelse. Den tilgjengelige informasjonen om programpostene var stort sett minimal; ofte var kun arrangementstittel, kunstnernavn og tid og sted nevnt. På den måten var det ikke alltid lett å vite på forhånd hva slags arrangement man gikk til.

Programmet var delt i to. Den ene delen besto av tidsbegrensede innslag av forskjellige utøvere. Performance, danseforestilling og en spel-parodi som formidlet TAGs historie på 30 minutter var noe av det som ble dekket her. Det ble også arrangert et par faglige panelsamtaler. Den første med teaterviter Melanie Fieldseth, som er i gang med å skrive en bok om TAG, og den andre med sosiolog Aksel Tjora, som snakket om gruppetilhørighet og teatrets sosiale funksjon. Førstnevnte formidlet sentral informasjon om teatrets oppstart og utvikling på tilgjengelig vis, og denne samtalen opplevde jeg at det var nødvendig å støtte seg til i møte med den mer heseblesende, russerevy-pregede spelversjonen.

Den andre delen av programmet utgjorde såkalte permanente «noder»; nitten installasjoner eller bare objekter som var tilgjengelig under hele markeringen. Det er kanskje legitimt at ikke alle aspekter ved en slik eksperimentell og omfattende tredagers markering er like gjennomarbeidet. Likevel fremsto en del av disse permanente programpostene nokså billige. Det er lett å bli skuffet i møte med for eksempel Trønderboksen, som gikk ut på at man skulle tre inn i en slags prøveromaktig innretning og høre på «trøndermusikk» som DDEs Vinsjan på kaia. Premiebordet var rett og slett et premiebord: et monter hvor helgas loddtrekningspremier ble oppbevart. Det kan hende at jeg har gått glipp av noe her, for eksempel at Trønderboksen refererte til noe som har en eller annen kobling til teatrets historie utover å være, ja, trøndersk. Hvis det var tilfelle måtte man nok ha vært ganske innafor for å skjønne det.

For de husvarme Noen av kunstnerbidragene bar også preg av å være nettopp for de innvidde eller spesielt interesserte. Tidligere skuespillere fra Studio Teater, en av frigruppene som i sin tid etablerte TAG, hadde et innslag om familieforestillingen Sangen om Rama. Dette var den første produksjonen som ble vist i teaterlokalene i Olav Tryggvasons gate i 1993. Sånn sett er det jo unektelig en kobling mellom forestillingen og huset, men likevel blir det langtekkelig å bruke en time på å se videodokumentasjon av forestillingen når man ellers ikke har noe forhold til den. Kunstakademistudent Hilde Pytowskis performance led litt av det samme: Hun leste opp tilsynelatende tilfeldige og usammenhengende tekstsekvenser, som etter hvert viste seg å være beskrivelser av ulike forestillinger som har blitt vist på huset. Det var likevel bare så vidt jeg forsto denne sammenhengen, og det helt mot slutten av performancen. Da ble innsikten et antiklimaks. Det var imidlertid et fint grep av Pytowski å ta publikum gruppevis med tilbake til teatrets gamle lokaler i Kjøpmannsgata, hvor hun utførte deler av performancen.

Det kan virke som at de forskjellige aktørene har fått nokså frie tøyler i gjennomføringen av sine innslag. En av scenekunstnerne jeg synes løste oppgaven godt, var Azra Halilović. Hennes presentasjon tok utgangspunkt i en forestilling hun viste på TAG i 2010, 1000 Zašto 1000 Zato. Materialet var likevel bearbeidet og presentert slik at resultatet i helgen ble en selvstendig performance, som tok høyde både for kontekst og publikumsopplevelse.

Potensiale på bakrommet Hver for seg var det ikke mange av de programpostene jeg så som var solide nok til å overbevise kvalitetsmessig. Meningen med Nodes: Avant Fini var vel heller å skape en større enhet, en slags kunst- og kulturkoloni hvor hvert element fungerte i kraft av hverandre. Jeg savnet likevel en tydeligere kuratorisk stemme og kvalitativt blikk, en strammere regi som godt kunne ha luket unna noen unødvendige elementer for heller å styrke andre. Jeg ser for meg at slike grep ville ha vært nødvendige hvis arrangementet virkelig skulle belyst hva teaterhuset «kunne ha blitt og hva det kan bli» i tillegg til hva det har vært.

For min del var det ikke i nodeformen jeg så arrangementets potensial, men heller i måten Siljeholm og utøverne brukte teaterhusets lokaler. Det å åpne scenerom, garderober, prøvesal og kontorer for publikum er en god måte å ta farvel på. Små ting, som det å se en oppvisning sittende på motsatt side av scenen enn der publikumsamfiet tidligere har vært, slik at man ser rett inn i teknikerrommet, oppleves unikt og fordrer ikke at man har tråkket ned dørstokken på huset tidligere. Det at scenerommet var åpent for publikum under sceneskift likeså. Jeg gledet meg også over noe så enkelt som at et kostyme, hengt opp tilforlatelig i et hjørne som et slags dokumentert objekt, senere var å se på danser Live Strugstad under hennes forestilling Stjernestøy – uten at det ble gjort noe nummer ut av det. Kanskje vil en slik åpen utforskning av rom og bakrom spille en større rolle når prosjektet videreføres med Fremtidsverket Rosendal på Rosendal Teater i 2019.