Foto: Johannes Laukeland Fester Sunde, Regi og scenografi: Ole Johan Skjelbred. Kostymer: Ane Aasheim. Lysdesign: Stein Jørgen Øien. Medvirkende: Stine Fevik, Janne Kokkin, Vetle Bergan, Kenneth Homstad og Isak Holmen Sørensen

Selvutslettende identitetsdannelse

“Lyset skal bare skinne på meg og mine ønsker” dyrker drømmen om det nye, selv om alle vet at alt egentlig bare er en repetisjon av det gamle.

Den nobelprisvinnende, østerrikske forfatteren Elfriede Jelinek er kjent for å være kontroversiell, med et feministisk, kritisk blikk på samtiden. Hun har tidligere vært representert på Trøndelag Teater med Prinsessedrama i 2012. Når samme teater setter opp Norgespremieren på Jelineks stykke Lyset skal bare skinne på meg og mine ønsker, er det akkompagnert av den insisterende lyden fra stiletthæler.

Fem høyhælte skuespillere inntar scenen kledd fullstendig i hvitt: Hvite sko, hvite badekåper og med det som ser ut som hvite, heldekkende finlandshetter over hodet. Umiddelbart kan de gi inntrykk av å forestille en slags morbid miks av spa- og velværebetjening og sykepleiere. Et hvitt sceneteppe i det som ser ut som latexmateriale omkranser scenen, og understreker det fetisjiserte uttrykket.

Ole Johan Skjelbred er både regissør og scenograf, mens Ane Aasheim står for kostymedesignen. Mange vil nok kjenne igjen deres ekspresjonistiske, prangende, nærmest futuristiske uttrykk fra tidligere forestillinger som Det er bedre å kappe det av enn å gå gjennom livet og Brødrene Karamasov, hvor de også jobbet sammen. Estetikken passer også godt inn i denne nye forestillingen, som handler om nettopp overskridelse.

Frykt for det forgangne
Det som opptar karakterene på scenen er selvrealisering gjennom mote og trender. De jakter kontinuerlig det siste og lar seg villig forføre av markedskreftenes lokkemiddel. Samtidig virker de også å være klar over klesindustriens og kapitalismens skyggeside, med underbetalte arbeidere og elendige arbeidsvilkår – for ikke å snakke om klimaødeleggelsene en slik rovdrift medfører. Som også stort sett er tilfelle i virkeligheten, makter likevel ikke menneskene å frigjøre seg fra dette innarbeidede destruktive systemet.

Rollefigurene er karikerte, men kler sitt materialistiske, overfladiske univers. Deres motivasjon bunner jo også egentlig i noe dypt menneskelig: En frykt for ikke å henge med, bli glemt, være uinteressant. For ikke å snakke om frykten for å eldes, skrumpe inn og dø. Det illusoriske hamskiftet et nytt kleskjøp kan gi, blir her en innbilt kur mot naturlige aldringsprosesser. Små pek mot mer eller mindre hysteriske livsstilstrender og vage dietter som «clean eating» finner også sin plass, som når en av karakterene raljerer over et par såkalte skinny jeans: «… går rundt som ei kreftfremkallende pølse, men ingen vil fortelle deg at buksa overhode ikke passer deg». Dommen serveres av skuespiller Kenneth Homstad, som har flere gode partier hvor han virkelig levendegjør Jelineks tekst.

Språklig finesse
Det som er mest slående med denne forestillingen er nettopp hvor tekstbasert den er. Det er det sagte ordet som stort sett utgjør det meningsbærende innholdet. Karakterene som prater vet vi egentlig ingenting om, de har ikke engang navn. Attpåtil virker det tilfeldig hvem som sier hva, så lenge det sies. Det skapes heller ingen overordnet handling gjennom dialogen karakterene imellom, som supplerer de lange, individuelle tekstsekvensene.

Manus byr da også på flere gode språklige høydepunkt. Ofte, når godt voksne mennesker skal vitse om dagsaktuelle tema som de anser hører til innenfor ungdommenes domene, fremstår morsomhetene billige og opplagte. Med en annen dramatiker kunne det samme fort ha vært tilfelle med denne forestillingen, der selviscenesettelse, konsumerisme og ekstrem forfengelighet er omdreiningspunktene, men her lykkes forestillingen å nyttegjøre seg av materialet. Selv om selve inkarnasjonen av vår selvrealiseringskultur, selfie-stangen, blir behørig latterliggjort, er manus flust av snedige og poetiske skildringer som navigerer hårfint på en smal sti mellom det rent humoristiske, dypt eksistensielle og det klisjépregete. Replikker som «tiden løper fra oss, den vil være aktuell et annet sted», «du har ikke noe valg, bare et utvalg» og at man «forstørrer seg selv med selfie-stangen» formulerer sannheter som ellers har blitt gjentatt likt til det kjedsommelige, på en annerledes, finurlig måte. Dermed får disse betraktningene også en dypere klangbunn.

Kan strammes inn
Det teksttunge til tross, forestillingen har flere visuelle wow-øyeblikk å krydre det hele med. Et av høydepunktene involverer en teddybjørn som er like gigantisk som den er dyster. Dette er velkomne tilskudd til teksten, og tilfører forestillingen mer rom for tolkning enn Jelineks til sammenligning nokså konkrete utbasuneringer.

Skjelbred skal ha benyttet kun en tredjedel av dramatikerens opprinnelige tekst i sin versjon av stykket. Sannsynligvis kunne han ha gjort regien strammere ved å kutte ned enda litt mer. I all hovedsak er ikke teksten for vanskelig å følge, men innimellom tar jeg meg selv i å miste oppmerksomheten for det som sies. Dette kommer kanskje av at det fremstår nokså likt noe som ble sagt for noen minutter siden. For det er ikke noen tydelig dramaturgisk utvikling i forestillingen, det samme meningsinnholdet gjentas på forskjellige måter gjennom den stadige, tekstlige informasjonsflyten. Til tross for gjentakelsen i tekst og tema overbeviser Lyset skal bare skinne på meg og mine ønsker fordi den vellykket sjonglerer mellom nådeløs samfunnskritikk og henførende, scenografisk ekstravaganse.

 

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER