Scenekunstens vidunderlige risiko

Det er tilløp til trengsel utenfor inngangen til Gjenreisningsmuseet, der Mårten Spångbergs solo Slowfall skal vises under Dansefestival Barents 2015. Jeg overhører en kollega som håper på at forestillingen skal være utfordrende og kreve publikumsdeltakelse – han blir overdøvet av publikumsverten som roper til oss at vi må benke oss så tett som mulig ”for her kommer det til å bli trangt”!

Stemningen innenfor er imidlertid en helt annen. Publikum stilner idet vi tar plass på stolene, krakkene, mattene og langs veggene av dette alternative og midlertidige kunstrommet. Spångberg sitter på kne på gulvet foran oss, kikker, smiler, nikker anerkjennende. På gulvet rundt ham ligger små stasjoner av hverdagslige og allment tilgjengelige objekter – gafler, en brødrister, blomster, et par sko, en badmintonracket, noen Snickers-sjokolader, blanke papp-ark, tegnesaker, vannglass, skåler med maling. Når publikum har funnet seg til rette tar Spångberg ordet og ønsker oss velkommen. Han forteller at Slowfall ble laget allerede i 2008. Opprinnelig ønsket han å sidestille seg selv med objektene – men, sier han, mye har skjedd siden stykket ble vist første gang. Tonen i denne introduksjonen er vennlig og lett humoristisk – Spångberg informerer også om at forestillingen ikke inneholder noen imponerende dansebevegelser, og at vi som publikum kan gå når vi måtte ønske. Så reiser han seg, flytter seg litt lengre bak i rommet og kler seg naken.

Slowfall har mange av de samme elementene og strategiene som Spångbergs senere stykker La Substance, but in English (2014) og The Internet (2015), som begge har blitt vist på Black Box Teater i Oslo. Stykkenes materiale består blant annet av forflytning mellom objekt-stasjoner av typen nevnt over, omorganisering av disse med tid og omhu, korte formale og frontale bevegelsessekvenser, omkledninger på scenen, og lavmælt lip-synking til kjente pop-låter. Alle stykkene har en forflatet dramaturgi der udramatiske situasjoner får utfolde seg over tid, og der publikum inviteres til å komme og gå som de vil.

Mer presist Men heller enn bli en utvasket gjentakelse, opplever jeg at Slowfall på Gjenreisningsmuseet i Hammerfest er et mye sterkere, mer interessant og mer presist arbeid enn de påfølgende stykkene. Når Spångberg langsomt kneler ved sine Snickers-sjokolader og organiserer dem rundt seg i et slags stjernemønster, når han gnir grønn maling på rompa si for deretter å sette avtrykket på en papp-plate og stille den opp som et malerier i enden av rommet – flyter han ikke på ryktene som har gått om La Substance, han har publikums fulle oppmerksomhet.

La Substance ble opprinnelig vist på det internasjonalt anerkjente galleriet MoMa PS1 i New York i januar 2014. Valget om å vise arbeidet i en visuell kunstkontekst gir mening for Spångbergs ønske om å sidestille seg selv med objektene – eller som e-flux journal skriver det: ”Built around a conceptual approach that highlights choreography as a medium, Spångberg’s recent work considers the potentiality of dance as an object.” (http://www.e-flux.com/announcements/marten-spangberg/).

Men når scenekunst presenteres i en slik visuell kunstkontekst, settes en del konvensjoner i spill – blant annet bruk av tid og forventninger til publikum. Satt på spissen kan man kanskje hevde følgende: I teaterrommet bestemmer koreografen over publikums tidsbruk, mens i galleriet er det publikum som selv bestemmer når de kommer og går. I teateret henvender utøveren seg til publikum som en gruppe, mens i galleriet møter man verket en til en. I teateret binder dramaturgien bevegelsene sammen til et hele, mens i galleriet kan publikum lage sin egen sammenheng mellom utstillingens deler. Og selv om disse konvensjonene til stadighet brytes og utfordres innenfor både scenekunst og visuell kunst, så vil jeg tro at friksjonen mellom de ulike sfærene gjør noe med både verk, utøvere og publikum.

For ordenhets skyld må jeg legge til at La Substance ble spilt i MoMas ”performance dome”, altså i et rom for performative uttrykk. Dette rommet befinner seg like fullt innenfor veggene til en kunstinstitusjon – ikke i et teater. Spillet mellom konvensjoner må dermed sies å være tilstede også her, selv om det er mindre ”synlig”.

Rykter om nerve Jeg var dessverre ikke selv tilstede på MoMa-versjonen av La Substance, men fikk raskt høre ryktene om arbeidet – det syntes som om Spångberg her hadde truffet en nerve. Da stykket ble vist på Black Box Teater i Oslo et par måneder senere (mars 2014), måtte jeg dessverre konstatere at ”nerven” ikke (lenger) var tilstede. I ettertid har jeg spekulert på hva publikum egentlig opplevde i New York. Kan det være at verken Slowfall eller La Substance handler om materialet i seg selv, men heller om friksjonen mellom dette og konteksten det plasseres inn i? Og at forestillingene fungerer best i de tilfellene der situasjonen ikke er helt avklart – der konvensjoner og forventninger på en eller annen måte er i spill – og dermed innebærer en viss risiko for utøverne?

Tilbake til La Substance: i en forestillingssituasjon der ”alt” tilsynelatende er lov, skal det ekstremt mye til for å vippe de dyktige utøverne Spångberg har med seg, av pinnen. Og om en uklar situasjon skulle oppstå, har Spångberg bokstavelig talt selv tatt plass mellom publikum og utøvere – han subber frem og tilbake mellom oss og spiller av musikk fra macen sin som står plassert innenfor publikumsområdet.

Men til forskjell fra MoMA PS1 vil jeg hevde at Black Box Teater er en tryggere og mer avklart kontekst for Spångberg og utøverne. Arbeidet vises i ly av anerkjennelsen han har opparbeidet seg i Norge de siste årene og for tilhengerne han har ervervet seg i Oslo. I en black box forsvinner spillet mellom ulike sett av konvensjoner som rommet for visuell kunst skaper. Noen stykker fungerer også best første gang de vises – altså i møte med et publikum som ikke vet hva de har i vente. Det uspektakulære, hverdagslige og langtekkelige materialet tenderer mot arroganse når vi i publikum vet at dette er alt vi kommer til å få. Misforstå meg rett – jeg er overhodet ingen tilhenger av spektakulær og formalistisk dans – men som publikummer til La Substance opplever jeg at det utøverne gjør ikke har noen betydning i det hele tatt. Materialet er like ”uviktig” som dansemattene på gulvet, utøverne fortsetter med sine oppgaver uanfektet av om vi i publikum velger å snakke om den siste filmen vi så, sjekke mail på telefonen eller ta en øl i baren. La Substance, but in English på Black Box Teater gir meg en opplevelse av at Spångberg ønsker å teste min tålmodighet: Hvor mange minutter (eller timer) kan han få meg til å bli sittende, før jeg selv tar ansvar for å underholde meg selv?

Mårten Spångberg: Slowfall (2012) from Mårten Spångberg on Vimeo.

Et mer lunefullt publikum Gjenreisningsmuseet i Hammerfest er sammenlignet med Black Box Teater et rom som krever mye mer både av oss i publikum og kunstnerne som viser arbeid her. Her er det ingen lysrigg, dansematter eller amfi – publikum finner seg til rette på pappkrakker og yogamatter. Og selv om Spångberg også i denne sammenhengen er omgitt av (noen) tilhengere, virker Barents-publikummerne også å være mer lunefulle. Når to på første rad – midt i forestillingen – velger å reise seg opp fra publikumsområdet, og vandre gjennom scenerommet for å sette seg på motsatt side av dette, forblir det uavklart for oss andre i publikum om dette er avtalt av Spångberg, eller om intervensjon skjer på eget initiativ. Er dette publikums måte å teste Spångberg på – eller tar de invitasjonen om at ”alt er lov” på alvor?

Det er videre tydelig at Spångberg påvirkes av å stå naken, tett opptil sitt publikum, med det grelle taklyset på. Vi kan alle se at han skjelver på hånden når han plasserer seg foran oss og møter våre blikk. Uten å forstørre eller pakke den inn, bærer han med seg denne skjelvingen gjennom hele stykket, som en subtil påminnelse om den innvirkningen vi som publikummere har på situasjonen. Utfordringen i det å fremføre en solo som man selv har koreografert, forsterkes ytterligere av at han – i motsetning til de utøverne han har med seg i sine senere stykker – ikke har en supertrent dansekropp.

For meg handler ikke Slowfall om hva Spångberg gjør, men hva som står på spill. Det handler om hans tilstedeværelse og vilje til stå løpet ut i en situasjon som krever investering fra både utøver og publikum for å opprettholdes.

Forbi produktet Man kan hevde at dagens scenekunst til stadighet blir dratt lengre i retning av å bli et produkt der publikums tilstedeværelse, eller kontekstens innvirkning, preller av på utøverne som vannet på gåsa, og der forestillingen kan turneres upåvirket fra scenerom til scenerom. For meg blir Slowfall et forsøk i å motsette seg en slik trend, og et studie i den utøvende kunstenes potensial – som en situasjon som ikke produserer noe ut over seg selv, der utøver og publikum faktisk er avhengige av hverandre, og der forestillingen blir til i spillet mellom materiale og kontekst. Interessant nok må Spångberg tilsynelatende ut av teateret for å lykkes i dette.