Det skulle gå nesten 40 år fra først gang Brown besøkte Norge med kompaniet sitt (på Henie Onstad Kunstsenter, i 1979, og i Oslo og Bergen i 1983) til det norske publikummet endelig fikk muligheten til å erfare hennes banebrytende postmodernistiske arbeid igjen denne helgen på Dansens Hus.

Både Nationaltheatrets forestilling Double Feature og Operaens ballett Hedda Gabler fikk kritikerne Venke Sortland (dans) og Anette Therese Pettersen (teater) til å lure på når i prosessen skuespillerne har kommet inn? De to forestillingene utfordrer på ulike måter.

– En god småbarnsforestilling tar inn over seg publikums skiftende konsentrasjon og bruker barnas måte å sanse og erfare verden på, til å strukturere kunstneriske valg. Danseforestillingen “Pust” spilt som matiné for foreldre og barn lykkes ikke med dette, men forsøket er likevel både interessant og takknemlig, skriver Venke Marie Sortland.

Utfordrer Nasjonalballettens Sleepless Beauty, bestående av koreografier av Ingun Bjørnsgaard, Hege Haagenrud, Ina Christel Johannessen og Nasjonalballettens egne solist Melissa Hough, ballerinarollen i dag?

Mette Edvardsen går inn i et rom og teksten blir til å ta og føle på. Lite nok på lang nok tid, mener Venke Sortland.

– Kunstnere kan ikke bare lage forestillinger som tematiserer problemstillinger, vi må lage prosjekter som virker i verden. Her kan mulighetene Teaterfestivalen i Fjaler gir til å prøve ut formater og formidlingsformer, være essensielle. Venke Sortland var på festival i Dale i september.

– Praksisbegrepet kan for en dansekunstner omfatte alt fra dansetrening til produksjon av forestillinger og tekstarbeid. Dansekunstner og kritiker Venke Marie Sortland deler tanker fra Praksisfestivalen i Oslo i august.

Scenekunst eller festival? Og hva kommuniserer billig engangs-scenografi? I “Lulleli for Fruholmen fyr” endres spørsmål om hva naturen gjør med mennesket, til spørsmål om hva mennesket kan gjøre i og med naturen. Venke Sortland gir likevel Norsk landskapsteater honnør for å trekke ut av scenerommet.

– Selv om jeg opplever forestillingen som langtekkelig og ganske uavklart, må den anerkjennes som et viktig alternativ til det man ellers ser på Oslos scener, skriver Venke Marie Sortland om “Proud Cloud”, Grusomhetens teater.

KRITIKK: – I situasjonene der de fysiske og lydmessige prosjektene er på sitt enkleste, der materialet repeteres til både utøver og publikum er utslitte, åpner forestillingene for en annerledes erfaring av tid. Venke Marie Sortland diskuterer vinterens to gjenoppsetninger fra Grusomhetens Teater.

– I deler av det dramatiske materialet ser danserne rett og slett ukomfortable ut. Men i nærheten mellom koreografi og musikk grenser denne forestillingen noen steder mot det sublime, skriver Venke Sortland om Ingun Bjørnsgaard Prosjekts nye produksjon Golden Fleece.

KRITIKK: – Interessant nok må Spångberg ut av teaterrommet for å lykkes i å skape en situasjon der utøver og publikum faktisk er avhengige av hverandre. Med utgangspunkt i forestillingen Slowfall på Dansefestival Barents diskuterer Venke Sortland hvordan det å gjenta en forestilling i ulike kontekster, påvirker Mårten Spångbergs koreografier.

KOMMENTAR: – Fagsamtalen Hva er galt med naturen? på Bærum Kulturhus under CODA-festivalen begynte forholdsvis bra, men ble etterhvert en slags opprocka skoletime, skriver Venke Sortland. – Er det ikke et paradoks at kunsten har mulighet til å sette dagsorden, men må produseres og turneres, og dermed også er en del av miljøproblemet?

INTERVJU: Denne uken blir fire ikke-dansere som gjerne ville prøve samtidsdans, sluppet ut på CODA-festivalens scene på Hausmania i prosjektet De grønne. Venke Sortland har møtt alle fire samt koreograf Marie Handeland, og spør blant annet: – Hvis dette prosjektet først og fremst er pedagogisk – hvorfor er det viktig å vise det for et eksternt publikum?

INTERVJU: I uken som gikk viste Black Box Teater et tilbakeblikk på Mette Edvardsens arbeider. Vi møtte henne til en samtale om koreografi, tekst og arbeidsprosesser.- Det er lett å glemme at det nye alltid står i relasjon til det som har vært før. Prosjektfriheten har vært viktig for feltet vårt, men i realiteten jobber vi jo over tid, sier Edvardsen.

INTERVJU: – Samarbeidet i gruppen av kunstnerne var kanskje det vi lyktes best med i prosjektet. Kunstnergruppa ble samfunnet vårt – ”the moving society”, sier koreograf Helle Siljeholm i andre del av samtalen med Venke Sortland.

INTERVJU: Kan koreografi bevege et samfunn? Venke Sortland har intervjuet de norske koreografene bak konseptet Moving Society, et stedsspesifikt samarbeid som involverte en stor gruppe kunstnere i Addis Abeba.

Kristine Karåla Øren har en sterk scenisk tilstedeværelse i Henriette Pedersens Das Rotkäppchen, men hvorfor ønsket Pedersen å gjøre meg så tilsidesatt, ensom og passiv? Spør Venke Marie Sortland.

Er det interessant å skille mellom workshop og forestilling, mellom pedagogikk og kunst, eller er forestillingen som form gått ut på dato? Venke Marie Sortland skriver om opplevelsesbaserte scenekunstuttrykk i denne teksten hentet fra KEDJA Writing Movement.

KOMMENTAR: De siste to årene har vi fått en levende diskurs om scenekunst i møte med et ungt publikum. Nå må vi gå inn i hvordan samtalen realiseres i praksis på gulvet – i klasserommene, gymsalene, skolegårdene, skriver dansekunstner Venke Sortland.