Evaporated Landskapes. OIT 2014

Såre, sårede, sårbare landskap

KRITIKK: Har scenekunsten, og verden for den saks skyld, best av å kvitte seg med det uforutsigbare mennesket? Venke Sortland skriver om Mette Ingvartsens koreografi uten utøvere på Oslo Internasjonale Teaterfestival.

Vi kommer inn i et scenerom med dempet belysning, plasseres i tribunene som dekker rommets langsider, og blir sittende og se inn i fire små lysende, blinkende øyer på gulvet mellom oss. Øyene fremstår ved første øyekast som smeltende snø, men viser seg snart å være laget av skum, opplyst av LED-lys. Skumhaugene er i konstant oppløsning, så sakte at det nesten er vanskelig å si om det faktisk skjer, eller om det bare er mine forventninger som løper foran meg. Snart dekkes gulvet av scenerøyk. Først et lett, tynt lag, akkurat nok til å forvandle skumhaugene til snødekte fjelltopper som stikker opp av et lavt skydekke. Nye lag med scenerøyk legger seg over det første, lager en tett skodde som legger seg om føttene på oss. Flere av oss lar en hånd skli gjennom røyken som om det skulle være overflaten på et stille skogstjern. Lyset forsvinner og vi blir sittende i stummende mørke.

Naturens fascinerende prosesser
Så vidt vi vet har mennesket alltid vært fascinert av skaperverket vi er født inn i og gjort avhengig av. Forsøk på å gjenskape naturen og dens prosesser var i lang tid forbundet med troen på at mennesket kunne ha guddommelige krefter. Men de var også helt avgjørende for overgangen fra et tradisjonelt til et moderne samfunn. Fra og med den vitenskaplige revolusjonen på 1600-tallet, begynte mennesket å ta kontroll over naturen gjennom stadig mer avansert og disiplinert eksperimentering, med stadig mer sensitive instrumenter. Eksperimentene gav resultater, ikke bare i form av ny kunnskap, men også i form av midler som faktisk gjorde menneskets liv mer effektivt, mer forutsigbart, mer behagelig. Naturen som før hadde vært bestemmende for vår skjebne, ble underlagt vår makt.

Fremskrittsoptimisme versus skeptisisme
Troen på at de nye vitenskapene skulle gi oss en uendelig utvikling mot et stadig bedre liv, har ikke fått ture frem uten å møte skeptikere. Med vekslende gjennomslagskraft har de hvisket, skrevet, ropt, sunget og undervist: Jorden har ikke uendelige ressurser. En materiell utvikling betyr ikke uten videre en moralsk og human utvikling. Vi mennesker er også en del av økosystemet – våre handlinger teller.

På en tankevekkende måte er Evaporated landscapes både fremskrittsoptimistisk og -pessimistisk. Optimistisk fordi den romantiserer vitenskapen og dens muligheter gjennom å vise frem teknikk og kjemi som noe vakkert. På denne måten liksom stadfestes vitenskapens muligheter til å erstatte absolutt alle deler av naturen. Slik kommenterer forestillingen også oppløsningen av modernitetens skille mellom den funksjonelle teknologien – underlagt sin virkning, og den estetiske kunsten – med verdi i seg selv. Dagens teknologiske produkter kan ikke bare overleve som nytteobjekter – deres estetiske kvaliteter er minst like viktige for forbrukeren.

Evaporated landscapes bærer samtidig skepsisen mot fremskrittstanken i seg. Landskapet som utfolder seg nede ved føttene våre, og etter hvert også oppe i luften over hodene våre, er sårbart og flyktig. Såpebobler som i uendelige antall strømmer ut i luften ser ut som ildfluer når de bades i rødt lys. Men insektene møter en snarlig død idet såpeboblene sprekker. Gjennom bilde etter bilde gir forestillingen assosiasjoner til en natur som ikke lengre har makten over oss, men heller trenger vår beskyttelse. Naturen som skapes i forestillingssituasjonen er avhengig av mennesket for å eksistere.

Naturopplevelsens opprinnelse
Det at jeg denne kvelden tar turen inn i teaterrommet for å få en naturopplevelse gir meg blandede følelser, nesten dårlig samvittighet. Hvorfor er jeg ikke ute i Oslomarka isteden? Evaporated landscapes er vakker og samtidig på grensen til uspiselig, da den ikke bare minner om naturen selv, men også om en dårlig fremstilling av naturens kretsløp på et lite påkostet naturhistorisk museum. Det har noe masseprodusert over seg – som om forestillingen bare kommer til å gå i loop resten av kvelden.

Sittende i det mørke teaterrommet begynner jeg videre å undre meg over hvorfor jeg opplever forestillingens kjemiske prosesser og masseproduserte artefakter som vakre, nesten som en naturopplevelse? Det blir hevdet at vår evne til å se naturen som vakker ikke eksisterte i det førmoderne. Det er forståelig om man tenker på hvordan naturen for eksempel i Platons idélære ble sett på som skygger av det egentlig virkelige og guddommelige, eller av middelalderens og reformasjonens kristendom som noe syndig. Å være totalt avhengig og underkastet naturkreftene påvirket nok også hvordan man oppfattet fjellene, havene, heiene og skogene. Naturen var full av farer, den var uforutsigbar og dømmende. Det er heller ikke utenkelig at menneskets stadig mer distanserte forhold til naturen, blandet med romantikkens lengselsfulle opphøyelse av det naturlige og ekte, gav oss et nytt blikk på våre omgivelser. På samme måte kan man kanskje si at jeg opplever Evaporated landscapes som en vakker forestilling, fordi vår kultur har lært meg at naturen (nesten pr. definisjon) er skjønn.

Men er naturopplevelsen i dag på vei til å bli fylt med et nytt innhold, gjennom et gradvis større fokus på hvordan vi selv er en del av naturens prosesser? All den kraften vi har lagt ned i å kontrollere våre omgivelser, skape en trygg verden for de som er en del av vårt mer eller mindre globale samfunn, ser ut til å komme i retur – som en boomerang – og treffe oss i bakhodet. Naturen, som vi så iherdig har prøvd å distansere oss fra, har på nytt fått overtaket, og drar oss med ned i dragsuget enten vi vil det eller ikke.

Scenekunstens essensielle uforutsigbarhet
Videre vekker Evaporated landscapes refleksjoner rundt hva scenekunst uten utøveren – redusert til sine effekter – egentlig er. Kan den sies å fremdeles inneha kvalitet som scenekunst? Er ikke en av scenekunstens mest grunnleggende bestanddeler den uforutsigbarheten som det å være tilstede i øyeblikket pålegger utøveren? Og er ikke et grunnleggende aspekt ved teateret som institusjon den samtidige tilstedeværelsen av både publikummere og utøvere? Den politiske tenkeren Hanna Arendt beskriver scenekunst – eller performativ kunst – som noe distinkt annerledes enn visuell kunst, fordi den ikke kommuniserer gjennom produkter. Scenekunst er kjøtt og blod – bankende hjerter. Scenekunst handler om tilstedeværelse, med de mulighetene og den risikoen som dermed følger. Billedkunstneren har en helt annen kontroll over kunstobjektet enn over utøveren har over den sceniske situasjonen.

 

Evaporated landscapes består riktignok først og fremst av forgjengelige, fordampende materialer. Den er for så vidt også avhengig av en gruppe utøvere; teknikerne som opererer lyset, lyden og de ulike maskinene. Man kan vel også diskutere hvor tilstede utøvere generelt er i forestillingsøyeblikket – i hvor stor grad man faktisk vil eller kan ta inn over seg den situasjonen som man befinner seg i.

Men Evaporated landscapes etterlater seg en sår tomhet i meg, gjennom dette menneskefrie landskapet – er det hit vi er på vei? Har scenekunsten, og verden for den saks skyld, best av å kvitte seg med det uforutsigbare mennesket? En slik verden, en slik scenekunst, ville for Arendt vært umenneskelig – ikke bare fordi den ikke lengre er befolket av mennesker, men fordi det menneskelige i sin mest grunnleggende essens handler om uforutsigbarhet. Essensen i kommunikasjonen mellom mennesker forsvinner om den reduseres til gjennomføring av forutbestemte mål. I mine sterkeste scenekunstopplevelser har utøveren, på en subtil og reflektert måte, nettopp satt seg selv en ukontrollerbar og uforutsigbar situasjon ved å tørre å ta innover seg situasjonen de er i.

Koreograferte publikumskropper
Det er også verdt å bemerke seg konteksten som Evaporated landscapes vises i denne gangen. Forestillingen er en del av Black Box Teaters årlige festival – Oslo Internasjonale Teaterfestival. I år var festivalens undertittel "Contemporary dancing". Teatersjef Jon Refsdal Moe skriver i festivalprogrammets innledning at han er interessert i å se om samtidig dansekunst kan defineres estetisk formelt, ikke bare etter de involverte kunstneres profesjon. Som Anette Therese Pettersen kommenterer i Klassekampen 15.mars 2014 er det interessant at fraværet av utøverens kropp preger programmet. Det virker som fokuset isteden rettes mot publikums kropper. Heine Avdal & Yukiko Shinozakis Borrowed Landscape – Oslo og Ant Hampton & Tim Etchells The Quiet Volume er tydelige eksempler på dette – i begge disse forestillingene gis publikum ansvar og frihet for sin egen reise. Koreografien er flyttet helt eller delvis fra utøveren over på publikum.

Å lese Ingvartsens landskapsstykke inn i en slik sammenheng gir meg en annen inngang; kanskje det at utøveren ikke er tilstede er avgjørende også her, fordi det flytter ansvaret for det uforutsigbare, for handlingen, over på publikum. Ingvartsen skriver selv om sitt stykke: "In Evaporated Landscapes choreography no longer belongs to the organization of bodies and their movements in space. Rather choreography is understood to be the relationship that operates between the ephemeral elements, as they magically float and dissolve into space. The movements that appear do not only show up in space but also within the bodies of the spectators due to the sensations and perceptions they encounter throughout the performance."

Hvis det såre, sårede, sårbare landskapet skapte resonans i min kropp, burde jeg kanskje innse at tiden for å sitte passiv på sidelinjen er over.


Litteratur:
Einar Øverenget: Hanna Arendt. Universitetsforlaget 2003
Sven-Eric Liedman: Den moderne verdens idéhistorie. I skyggen av fremtiden. Dreyer 2013

Teksten er et resultat av at Scenekunst.no og Danseinformasjonen har lyst ut fem skrivestipend til kritikk av dansekunst. Med dette ønsker vi å oppmuntre nye kritikerstemmer.

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER