Sårbarhet og råskap

Den Nationale Scenes oppsetning av den britiske dramatikeren Sarah Kanes (1971-1998) skuespill Sprengt er urovekkende og ubehagelig fra første sekund. På scenen får vi se et standardisert hotellrom med TV og seng, kun adskilt fra publikum med en gjennomsiktig glassvegg med en florlett, tynn hvit gardin på innsiden. På høyre og venstre side av hotellrommet projiseres en live-film av rommet på to lerret. Det skaper umiddelbart en følelse av at vi er betraktere som ser noe vi ikke skal se: I begynnelsen, når vi kun ser videoen av det tomme hotellrommet, er det som å kikke på en overvåkningsfilm. En eldre mann ikledd slitte olabukser og en utvasket, rocka t-skjorte kommer inn sammen med en mye yngre, spinkel kvinne. Hun har på seg jeans, magetopp og en tynn boblejakke, og bærer med seg klær og toalettsaker i flere gjennomsiktige blå poser. Det er som om hun har flyktet fra noe og bare har rasket med seg alt sammen. En trykkende, urolig stemning vokser idet han går i dusjen, og hun blir igjen alene i rommet. Hun leter forvirret og nervøst gjennom posene sine, tar famlende på hårspray og mascara. Så setter hun seg på hotellsengen mens hun skrur på TV-en og uttrykksløst ser klipp av båter overfylt med flyktninger før hun zapper videre. Han kommer ut igjen og begynner å forsyne seg av minibaren mens de spiser mat fra McDonald’s. Alt er tilsynelatende trivielle og hverdagslige handlinger, men forteller mye om de to menneskene i rommet: De kjenner hverandre godt og har en fortid sammen, men det er ingen gjensynsglede i dette møtet. Egentlig var de kanskje ferdige med hverandre for lenge siden. Men nå er de her.

Realistisk krigsvirkelighet Med andre ord er det et imponerende stykke håndverk ensemblet og regissør Kjersti Horn demonstrerer bare noen få minutter inn i oppsetningen av Sprengt (originaltittel: Blasted). Sprengt var Kanes debut, og da det ble spilt for første gang i 1995 vakte de realistiske skildringene av vold, fornedrelse, voldtekt og seksualitet stor oppsikt. Kane ønsket å tematisere den krigsvirkeligheten som utspilte seg på samtidens Balkan med flere borgerkriger på 1990-tallet, der krigen i Bosnia-Hercegovina fra 1992-1995 var den mest omfangsrike. Selv om handlingen foregår på et hotellrom i Leeds, der publikum møter den eldre og dødssyke journalisten Ian, den unge kvinnen Cate og etter hvert en soldat, er det hele tiden med en pågående krig som bakteppe. Vi får ikke vite så mye om verdenen der ute, men vi forstår langsomt at den er i ferd med å falle fra hverandre. Heller ikke hotellet unnslipper ødeleggelsene når en bombe går av og sprenger et hull i hotellveggen.

Kanes skuespill inneholder flere eksplisitte og uhyrlige scener som byr på utfordringer både for regissør og skuespillere. I en verden der alt allerede finnes på internett, og mange filmer og TV-serier dessuten er gjennomsyret av rå vold, er det vanskelig å se for seg at Kanes tekst kan iscenesettes uten å ta i bruk realistiske og rå virkemidler for å nå fram til betrakteren. Og det er nettopp dette regissør Kjersti Horn har gjort i samarbeid med scenograf Sven Haraldsson. Dermed tvinges man til å følge med på det vonde og jævlige som skjer selv om man har mest lyst til å se vekk. Siden skuespillerne er på scenen, og man vet at alt skjer live, gir det en egen nærhet til de mest smertefulle scenene. Videre er samspillet mellom alle virkemidlene rett og slett så helstøpt at det skaper en følelse av at denne forestillingen ikke kunne ha vært realisert på noen annen måte.

Kammerspill gjennom kameralinsen En kameramann med håndholdt kamera følger skuespillerne i alt de gjør og filmer dem gjennomgående helt nært slik at det oppstår en illusjon av at vi kommer tett på dem. Det filmes ofte fra et punkt på gulvet under skuespillerne, og kameraet følger skuespillerne kompromissløst rundt i rommet slik at det skapes en kaotisk svimmelhetsfølelse som underbygger den innestengte og klaustrofobiske atmosfæren i Kanes kammerspill. I kombinasjon med at gardinen foran glassveggen ofte skjuler hele eller halve hotellrommet og skuespillerne, gir ikke dette bare en fin mulighet underveis til å leke med perspektiv og hva vi får se og ikke, det bidrar også til å formidle det sårbare ved alle karakterene. Erik Hedins lyddesign med stemningsskapende musikk som sakte utvikler seg i takt med at spenningen bygger seg opp, smelter dessuten organisk sammen med resten av produksjonen og Anne Elisabeth Bergendahls lyssetting. Det gjør at jeg sitter på kanten av stolen og holder pusten.

Utmerkede skuespillerprestasjoner Men ingenting ville ha gått uten skuespillerne i denne forestillingen. At nesten 70 år gamle Kim Kalsås spiller rollen som Ian mot den langt yngre Stine Robin Eskildsen i rollen som Cate, er et utmerket grep fordi forholdet mellom dem fremstår som desto mer dysfunksjonelt i lys av den markante aldersforskjellen. Han kunne vært faren hennes, og hun likner en barnlig tenåring. Dynamikken mellom dem, med en vekslende maktkamp der rester av ømhet blandes med vold, er grundig gjennomført og gjør sterkt inntrykk. Eskildsen spiller en traumatisert og utilregnelig Cate på sammenbruddets rand, som til tross for at hun utsettes for overgrep, plutselig glimter til med rå kraft. For eksempel utfører hun i en scene oralsex på Ian, men biter ham idet han får orgasme. Når hun faller sammen på gulvet og hyperventilerer i angst før hun like etter våkner og ler høyt, tror jeg på alt sammen.

Selv om ingen av karakterene i forestillingen unnslipper grusomhetene, er det likevel aller verst å følge Kalsås i rollen som den dødssyke Ian. Det er vondt hvordan han aldri klarer å trøste Cate, men isteden blir stående et stykke unna, kald og irritabel. Når Cate har gått, og soldaten i skuespiller Oscar Jeans skikkelse ankommer, starter den langsomme oppladningen til total fornedrelse og utslettelse for Ian. Mot slutten krabber han rundt og legger seg hjelpeløs ned kun ikledd T-skjorte på overkroppen. Jeg tror at foruten Kalsås’ finstemte spill, så bidrar den fysiske tilstedeværelsen av den ofte nakne, aldrende kroppen hans på scenen til en opplevelse av at døden kommer et steg nærmere oss i publikum og kjennes mer autentisk.

Sårbart og dempet Det virkelig utsøkte ved forestillingen er hvordan Horns regi sørger for at et flertall av scenene spilles på en dempet og tilbakeholdt måte. Det gir dybde hos karakterene og gjør at den rå volden blander seg med sårbarhet hos skuespillerne. På den måten formidler forestillingen hvor utrolig komplekst vold egentlig er og hvor mye som ligger bak menneskers grusomme handlinger mot hverandre. Like mye som vold er et uttrykk for rå makt og hat, kan det være et uttrykk for dyp sorg og smerte ved å være til, kanskje til og med for en lengsel etter omsorg og kjærlighet. Kombinasjonen av kameraføringen og bildeutsnittene sammen med skuespillet, gjør noen av de mest ubehagelige og voldsomme scenene til de såreste. Når Cate motvillig tvinges til å holde hånden rundt Ians penis mens han ronker seg selv og bildeutsnittet er filmet fra siden slik at vi ser dem sitte på sengen, så fremheves kontrasten mellom hans nytende ansikt, og Cates avsky mens hun kikker en annen vei. Når soldaten entrer rommet, blir Ian desto mer stakkarslig når soldaten tisser ham i ansiktet fordi perspektivet fokuserer på ham og vi bare ser soldatens rygg.

Videre skapes en følelse av å komme uhyggelig tett på personene og hjelpeløsheten deres gjennom filmmediet, selv om vi ofte bare delvis skimter skuespillerne på scenen. Når soldaten voldtar Ian, skjer det bakfra mens de ligger på gulvet og kameraet fokuserer på ansiktene deres. Både Jean og Kalsås spiller scenen med troverdig og lavmælt smerte. Her formidler de på glimrende vis menneskelig sårbarhet idet soldatens fortelling om hvordan kona ble drept og mishandlet til døde utgjør oppladningen til voldtekten, der begge begynner å gråte. Etter å ha sett nærbilder av soldaten som grådig og i en blanding av smerte og nytelse tygger på Ians øyne, etterfulgt av en svak og veldig stille hulkende Ian med buksene nede som i store deler av forestillingens slutt er fullstendig rådvill mens scenen lyssettes i rødt og grønt lys, tror jeg et øyeblikk knapt det kan bli verre. Men når han litt senere legger seg inntil soldatens døde kropp, som for å kjenne den siste resten av menneskelige varme som finnes i verden, og kameraet siden zoomer inn på hendene hans når de ivrig pakker opp avispapiret der Cate har pakket inn et dødt spedbarn, er det uutholdelig. Vi får ikke se barnet, men det er nok å vite hva han tar en munnfull av. Bildet som fester seg på netthinnen min er disse sultne, ivrige hendene som skynder seg å rive i avispapiret. Alt er skitnet til med blod og drit, og det renner regnvann inn i rommet. Når en kald, blødende Cate til slutt kommer tilbake til det falleferdige hotellrommet og deler et brød med Ian, er det som om de er de siste gjenlevende menneskene på jordas overflate.

Gjenkjennelse og menneskelighet Noen ganger skulle jeg ønske at skuespillerne spilte mer hudløst og voldsomt, det er nesten som jeg vil at de skal gå helt i stykker. Jeg tror det finnes et lag til av desperasjon og innlevelse som ensemblet kan bevege seg nærmere når de kommer lengre under huden på materialet og kan tillate seg å slippe mer av kontrollen. Da jeg leste skuespillet på forhånd fikk jeg overraskende lite sympati med de mannlige karakterene, og jeg irriterte meg over Ians homofobe og rasistiske replikker. Etter å ha sett forestillingen får jeg plutselig medfølelse for dem og kjenner meg trist. Handlingene Ian, Cate og soldaten utfører er rå og hensynsløse, men de blir også veldig menneskelige i Kjersti Horns regi. Det er dette Sarah Kane forteller oss med stor slagkraft snart 30 år etter dramaet ble oppført for første gang – at vi står mye nærmere all verdens grusomhet enn vi tør å tenke på, og at ekstreme situasjoner kan få oss til å gjøre helt forferdelige ting vi ikke ante at vi var i stand til.