Samtidsdans for folk og fe

– I India er bevegelse er en del av livet på en annen måte enn det er her i Norge, sier Sudesh Adhana. – Kanskje folk derfor er mer åpne for dans. Samtidig er indere mindre sensitive ovenfor lyd, de er jo alltid er omgitt av støy.

Denne helgen spilles forestillingen ”Godaan – the gift of a cow” av den indiske koreografen Sudesh Adhana på Smestad gård på Gjerdrum utenfor Oslo. Forestillingen, som også er skapt ute på gården, hadde premiere den 21. mars i Faridabad i India. Og det er nettopp denne søken til steder utenfor scenekunstpublikummets allfarvei som er en av koreografens hovedmotivasjoner i prosjektet. Han er opptatt av potensialet samtidsdansen har i møte med mennesker som ikke stiller de ”riktige” spørsmålene til det de ser. I tillegg er Sudesh på leting etter inspirasjon han ikke kan finne i dansestudioet. I forestillingen har det fysiske og konkrete gårdsarbeidet smeltet sammen med dansen. Jeg møtte Sudesh over skype denne påsken.

Dere hadde nettopp premiere på Godaan – the gift of a cow i India, og neste helg spiller dere forestillinger på en gård utenfor Oslo. Kan du fortelle litt om prosjektet?

– Forestillingen bygger på en bok som den kjente indiske forfatteren Munchi Prmechand skrev i 1930, som har tittelen ”Godaan”. Boken handler om en fattig gårdbruker i India. I likhet med veldig mange indiske bønder på den tiden, lengtet han etter å eie en ku. Jeg kjenner meg igjen i denne lengselen, og i det at noe man lengter etter blir et statussymbol. I boken er det snakk om en ku, her i Norge kunne det for eksempel vært å eie en båt.

Adhana hadde et ønske om å skape forestillingen i et annet rom enn et dansestudio.

– Dansestudioet får meg til å repetere meg selv. Det gir meg en monoton følelse, heller enn frisk inspirasjon. Vi ville se om livet på gården kunne gi kroppene våre nye impulser, sier Adhana.

Hva er din bakgrunn som danser?

– Etter å ha fullført min utdannelse på KHIO jobbet jeg med ulike koreografer og dansegrupper som Frikar og kompaniet til Ina Christel Johannessen. Prosjektene jeg var med i, vekket en interesse hos meg for nye publikumsgrupper. Vi spilte på mange ulike festivaler, men kommentarene vi fikk etter forestillingene var alltid de samme. Jeg forstår at folk, gjennom å være publikum til dans, utdannes til å se på en spesiell måte. Men jeg er også interessert i å høre andre typer spørsmål, for eksempel spørsmål fra ”ulærde” publikummere. Gjennom å møte andre publikummere begynner jeg å forstå hva samtidsdansen potensielt kan gjøre.

Hvorfor kom du til å ta en utdannelse i samtidsdans i Norge?

Jeg begynte å danse Bollywood-dans i 1997 i India. Jeg hadde allerede da mange spørsmål til dansen, jeg var ikke tilfreds med formen, og lengtet etter å skape noe selv. Så traff jeg norske Ella, som nå er min kone, gjennom et prosjekt som den norske koreografen Sølvi Edvardsen gjorde i India; Beyond Borders. Vi var fem dansere fra India som ble valgt ut til å delta i dette prosjektet. Etter dette lagde jeg en duett i samarbeid med Ella, som het The Net of pas de deux. Jeg bestemte meg for å flytte til Norge for å lære mer om samtidsdans der, og begynte på KHIO i 2006. Det åpnet virkelig øynene mine for hva dans kan være.

I et forprosjekt gjennomført i 2011, fikk Adhana kontakt med en gårdeier utenfor Moss, og fikk komme og jobbe på gården hans.

– Det gikk sakte opp for oss i løpet av denne første arbeidsperioden at landbruket i Norge er maskindrevet. Denne formen for landbruk skiller seg veldig fra de tankene vi hadde om livet på gården. Tradisjonelt er jo gårdsarbeidet mye roligere. Samtidig sier denne formen for moderne landbruk mye om hvordan vi lever våre liv i dag.

På den første gården Adhana jobbet på, var det bare kyllinger. Etter å ha fått produksjonsstøtte til forestillingen, fikk han kontakt med en annen gårdbruker.

– På den nye gården var det kuer. Vi følte oss mer hjemme her, kuer er letter å relatere til.

På Smestad gård, fant Adhana også massevis av kubjeller.

– Bjellene ble for oss symboler på kua som bonden i ”Godaan” savnet, symboler for det å lengte etter noe. Folk kunne ikke tro sine egne øyne når de fant kubjellene i bagasjen min på vei frem og tilbake til India. De forstod ikke at bjellene kunne ha noen verdi. Jeg synes det er interessant hva som har eller kan få verdi for folk.

Du har selv vokst opp på en gård i India – på hvilken måte har minner fra denne tiden preget prosjektet?

I forestillingen har vi blant annet med en håndlaget seng. Den er laget slik som vi lagde senger da jeg vokste opp. Alle barna lærte å lage slike senger sammen med sine fedre. I forbindelse med premieren på forestillingen i India nå mars, lagde jeg en ny slik seng sammen med min far, så nå har vi to.

Du gir uttrykk for at du ønsker å oppsøke andre steder og andre publikumsgrupper enn det ”normale” scenekunstpublikummet. Hvorfor?

– I dansestudioet føler jeg alltid at det er et press for å produsere. Materialet har en tendens til å bli som øvelser. På en gård er det alltid noe man kan gjøre; gi gress til kuene, mate hønsene. Vi har danset for kuene, ja – samtidsdans. Vi har følt det fysiske gårdsarbeidet i kroppene våre. Jeg tror det å jobbe med dans på en gård har fått oss til å tenke annerledes om hva dans er. De praktiske arbeidsoppgavene som å gi gress og rytmen i dette konkrete gårdsarbeidet, har preget og blitt inkludert i dansen.

Adhana har også jobbet med å lage musikk av lydene på gården. Det å flytte et lydbilde fra en norsk gård til India, var ikke umiddelbart enkelt.

– Det var nesten ingen i Faridabad som kunne høre vårt detaljerte og sensible lydbilde, forteller koreografen.

Møtet med gårdene og bøndene har vært både sjenerøst og utfordrende.

– I byen er folk langt mer fordomsfulle og mistenksomme. På gårdene der vi har jobbet har gårdeierne hatt stor tillit til oss og latt oss bli en del av hverdagen. Utfordringen har heller vært at de ikke er så interessert i det vi holder på med. Vi har prøvd å vise dem videoer av arbeidet, og forklare hvordan vi arbeider og tenker.

Hvordan var det å vise forestillingen i India?

– I India virket det som publikum kunne relatere til dansen gjennom symbolene vi jobber med, som for eksempel kubjellene. De stilte mange spørsmål, og ble følelsesmessig engasjert, men på en positiv måte. Tjue personer kom også tilbake dagen etter for å se forestillingen igjen! Spørsmålene de stilte var for eksempel ”Når skal dere begynne å danse?”. Jeg opplevde at vi hadde et gjennombrudd i forhold til publikum i India. De aksepterte det de så, og hadde en opplevelse selv om de ikke ”forstod”. Det er dette jeg har vært nysgjerrig på; hvordan samtidsdans kan bli mottatt av folk som ikke er vant til å se scenekunst.