Foto: Erik Berg. Scenografi: Gjermund Andresen. Kostymer: Ingrid Nylander. Lysdesigner: Torkel Skjærven

Sakte-opera fra Helvete

Orfeus i underverdenen er full av skrullete påfunn, men kunne gått mye lenger og vært både strammere og skarpere.

Orfeus i underverdenen (1858) av Jacques Offenbach regnes som den første operetten og bragte komisk opera til et nytt nivå av tull, tøys og satire. Stykket gjør narr av seriøs opera og datidens øvrighet og skalter og valter med myten om Orfeus og Eurydike. Gudene på Olympen er en gjeng med festglade surrebukker, Orfeus og Eurydike hater hverandre og er utro på hver sin kant, og Orfeus blir bare sjeleglad når Pluto tar livet av Eurydike og bortfører henne til underverdenen. Det er kun maset fra rollefiguren Den offentlige mening som gjør at han drar etter henne. Etter mye om og men får Orfeus henne like motvillig med seg opp igjen, men når han også i denne versjonen bare snu seg for å se på henne, er han bare glad til når hun må bli der nede for godt.

Metoo-opprør i himmelen
I Vidar Magnussens debut som operaregissør er grunnhistorien beholdt, men teksten foreligger i en ny, norsk oversettelse av Matilde Holdhus. Den er skrevet om en god del og tilpasset dagens situasjon – korona inkludert. Karakteren Den offentlige mening heter her bare «Folk» og er en blanding av et vandrende kommentarfelt og Trond-Viggo Torgersens «Vaktmester’n»: Han mener og synser i øst og vest og legger seg stadig oppi handlingen.

Ingrid Nylanders kostymedesign er gjennomført outrert. Olympens guder ligner tegneserieversjoner av seg selv, med påsydde vaskebrett, svulmende overarmer, digre fargesterke parykker og karikerte romerske rustninger. «Folk flest» er jo overvektige i våre dager, så Folks polstring er av det mindre flatterende slaget. Høydepunktet i Gjermund Andresens scenografi er åpningsscenens etterligning av en gresk/romersk teaterfasade der alle statuene har samme bedagelige kroppsfasong som Folk.

Mye ligger altså til rette for nådeløs samfunnssatire, rettet mot alle, mot «folk», mot oss, ikke nødvendigvis vår tids eliter. Og det harseleres riktignok i rikt monn: Gudene har flere meter lange tøypeniser og er vant til å ta for seg etter eget forgodtbefinnende, i hvert fall Jupiter. Gudinnene forøker å lansere et metoo-opprør, men de er like ille selv, med nakne brystpartier i struttende hardplast og skrytehistorier om tvilsomme affærer med underlegne jordboere. Rollefiguren Folk setter sjelden folk flest i et særlig godt lys, og Orfeus og Eurydike tenker bare på å mele hver sin kake.

Dårlig humor?
Det er ikke noe i veien med tematikken, med forsøket, med idéene. Mitt store problem med det hele er kanskje personlig: Salen ler ved hvert eneste cue, mens jeg like ofte vil gjemme ansiktet i hendene. Jeg synes bare ikke vitsene er noe morsomme; dette er definitivt ikke min type humor. Det er kanskje ikke så rart, for det pleier ikke Vidar Magnussens arbeid andre steder å være heller, bortsett fra hans snertne og skarpe regidebut The Book of Mormon på Det Norske Teatret.

Jeg kommer ikke utenom at min opplevelse blir preget av dette. Men jeg tror likevel jeg kan si at problemene stikker dypere enn som så. For forestillingen går høyt ut, den snur opp-ned på alle operaens konvensjoner, skyver musikken fullstendig i bakgrunnen, lar karakterene snakke langt mer enn de synger, forsøker å være «drøy», med rare og lange sexscener, en naturtro bæsj på størrelse med et gresskar og bruk av Jupiters milelange tøytiss som hoppetau. Når man «tøffer seg» såpass, gjelder det å følge opp i alle ledd.

Og det er her det svikter for meg. Satiren er ikke skarp nok, humoren går ikke langt nok, poengene er gamle og oppbrukte. Det vitses om opera som Den Høyeste Opphøyde Kunsten, det florerer med meta-grep der utøverne stadig viser til at de befinner seg på en scene, danserne «gjør feil», kolliderer og ramler over hverandre og ender med bena i været. Karakteren Folk husker aldri Eurydikes navn og kaller henne noe nytt hver gang han nevner henne og en «intetanende publikummer» tas opp på scenen. For ikke å glemme den obligatoriske mengden tørrjukking, rumpeklåing og megetsigende hoftebevegelser. Har du sett én revy på Chat Noir, har du sett dette før.

Statisk virring uten musikk
Men det største problemet, uavhengig av humoristiske preferanser, er den manglende fremdriften. Operettesjangeren kjennetegnes av at det er rene talte sekvenser innimellom scener med sang og musikk. I denne oppsetningen fører den tilgjort rotete og famlende stilen ofte til at talescenene sporer helt av og trekker ut i en retningsløs strøm av mer eller mindre treffende punchlines, og musikken har en blytung jobb når den omsider dukker opp igjen og forsøker å finne igjen flyten. Ironisk nok gjør Folk flere ganger et komisk poeng av at forestillingen mangler fremdrift, men denne artige «selvinnsikten» veier ikke opp for at fremdriften faktisk uteblir gjennom mesteparten av forestillingen.

Slik havner musikken på sidelinjen, og sangsolistene må være minst like mye komikere som sangere. Selv om alle går inn i Magnussens ville univers med hud og hår og klarer seg imponerende bra, er vel komisk timing nærmest som et eget fag å regne, og det blir likevel en subtil, men merkbar, nivåforskjell fra sikkerheten – og tidvis briljansen – i sangnumrene, der de er så tydelig på hjemmebane. Orkester og kor står for en uunnværlig ramme og løfter forestillingen hver gang de er med. Kristoffer Olsens rollefigur Folk lider litt under klisjeene i replikkene og personregien hans, men også han går all in og bærer hele forestillingen stødig som en påle.

Dette er Nasjonaloperaens første premiere som faktisk ble noe av siden pandemiens start, og forhåndsomtalen har vært massiv og lovende. Jeg hadde så lyst til at dette skulle være en ny Mørk-Eidems Tryllefløyten eller Herheims Askepott, men det er et stykke dit.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER