Så fint å få prøvd sæ på livet

Magnus Myhr heter en ung mann fra ei lita trøndergrend ved navn Målsjøgrend i Klæbu kommune. Kombinasjonen av å vokse opp på et sånt sted og ikke være spesielt interessert i verken fotball, håndball, badminton eller ski, gir ikke veldig høye odds. Hvis det i tillegg viser seg at du er homofil, hjelper det ikke på.

En lignende historie hørte vi fra en annen av høstens kunstnere på Black Box Teater, danseren Øystein Johansen, som er vokst opp i Heidal øverst i Gudbrandsdalen.

Disney og Hedda Gabler Men der slutter likheten mellom de to. For å billedlegge følelsen av isolasjon og annerledeshet, beveger Johansen seg ut i det ekstreme; til den perverse seriemorderen Jeffrey Dahmers univers. Magnus Myhr holder seg derimot til sin ungdoms mainstreamlandskap av Disney og DDE – og Hedda Gabler.

Magnus ”ville spille Hedda Gabler, gå rundt med en pistol og være undertrykt, for så å gjøre noe med det”, skriver han på sin hjemmeside. Og han prøvde det, ”å være en manne-mann og slå meg på brystet”, ”å ikke se så homo ut” og så videre, uten å lykkes, får vi tro. Men nå er oppgjørets time kommet. Nå har han lagd Jeg satt på en stein og så utover ”havet”.

Premieren fant sted på AvantGarden i Trondheim med slekta tilstede i salen. Men det gikk visst bra for det.

Myhr står lent opp mot veggen, iført grønn fiskeskjellbukse og med et maskingevær i hånda. Når salen har roet seg, kommer han fram og begynner på en slags muntlig wiki-oppsummering av Hedda Gabler. Svært muntlig: – Og Hedda bare… ta den her og skyt deg selv, liksom, ikke sant?

Stand up Det er en stand up-kvalitet ved utlegningen av historien om Hedda som øyeblikkelig bryter isen mellom scene og sal, i den grad en slik is overhodet fantes. Publikum ler og koser seg. Magnus leker skuespiller og foreslår ulike positurer for å gestalte sin oppveksts lidelser, men så er alvorets time kommet. Lyset dempes, discolyset blir slått på, og Bendik Giskes pumpende musikk setter andre impulser i gang. Etter litt posering med skytevåpnet begynner Myhr å danse. En dans full av motsetninger; tvil og tro, undertrykkelse og håp. Han er som en marionette med bevegelser den ikke selv rår over. Og plutselig slår han seg fri, for så å bli fanget inn igjen.

Han danser lenge mer eller mindre på tvers av pulsen i musikken, men etter hvert er det som om ynglingen Magnus modner og gradvis kommer i kontakt med seg selv og rytmen som omgir ham. Det er fint å se på og oppleve.

Så kommer turen til Ariel, den lille havfrue i Disney-versjon, og hennes drøm om å være der menneskene er. Men der havfruen må gi avkall på stemmen sin, er det noe annet Magnus må gi avkall på for å komme ut av skapet; nemlig den kjønnsstereotype mannsrollen. Slik tolker i hvert fall mitt unge følge, som selv er vokst opp med denne filmen, Myhrs bruk av Havfruen som en slags rollemodell.

DDE-konsert Den største overraskelsen kommer til slutt, i form av en minikonsert hvor Magnus synger med til hele tre DDE-låter etter hverandre. Logikken skulle vel tilsi at DDE er ett av de undertrykkende elementene det gjaldt for en ung homofil, dansende bygdegutt fra Trøndelag å frigjøre seg fra. Men tvert imot: Gutten hengir seg lidenskapelig til sin ensomme duett med Bjarne Brøndbo:

Tåka la sæ, æ føle mæ liten Tenk at husan og fjellan forsvann Alt snakket om oppbrudd har gjort mæ sliten Du kan itj gå når du ikke sjer land

Kan det virkelig stemmne at DDEs låter dannet selve lydsporet for den unge Magnus Myhrs lengsler? Det ser sånn ut. Det er en Bruce Springsteen-aktig kvalitet ved disse låtene, som jeg aldri før har hørt – og sett (i den grad jeg noensinne tidligere har lyttet til en DDE-låt).

Så fint å få prøvd sæ på livet Så fint å få prøvd sæ som mann Så fint å få prøvd sæ på livet Så herlig det e å mest forstand sammen med dæ

Humør og kjærlighet Et så personlig, humør-og kjærlighetsfylt kunstnerisk statement kan ikke avvises. Jeg satt på en stein… er full av smittende overbevisning og entusiasme, på vegne av alle de skjulte skeive eksistensene rundt omkring på små steder. Og ikke minst på vegne av sitt eget kunstneriske prosjekt.

Likevel tillater jeg meg å stille spørsmål ved hvorvidt forestillingen er ferdig, til tross for at Myhr, i løpet av skapelsesprosessen, har omgitt seg med tung fagkompetanse. Jeg tilhører ikke de som krever at alle forestillinger skal være formfullendte fra a til å, tvert imot. Men de bør henge i hop på egne premisser. Sett i helhetens lys var det noe hakkete og urytmisk ved denne. Som om de enkelte sekvensene var skapt som frittstående små forestillinger uten indre sammenheng: Først Hedda Gabler som standup-teater. Slutt. Så dansing med gønner og discokule. Slutt. Og så videre.

Overmodent Det har vært viktig for Magnus Myhr å lage denne forestillingen, det merker man. Men på meg virker det som materialet enten er for lite eller for mye forløst, eller kanskje begge deler. Som om grunnmaterialet, etter å ha ligget der i alle disse åra, er blitt overmodent, at han egentlig er ferdig med det? Det uforløste i denne sammenhengen ligger i at helheten ikke er blitt utviklet nok.

Selv så jeg ham i rollen som Fredrik, kunstneren Julies ”utvidete hund” av en sønn, i Cecilie Løveids stykke Visning på Nationaltheatret i vinter, en prestasjon jeg aldri glemmer.

Fyren har et stort register å spille på, han kan både danse, snakke og synge. Men helst hver for seg, kan det se ut som i Jeg satt på en stein…

Likevel: Den entusiasmen som gjennomsyrer hele prosjektet, inneholder i seg selv kvaliteter som peker framover mot store ting.