Så du er narkoman på grunn av postmodernismen?

Noen ganger, når jeg for eksempel lytter til Dagsnytt 18 eller leser mediekommentarer i avisene, tenker jeg at mediefolk lever i en verden der det bare er de som er interessante. Det er jo ingen andre yrkesgrupper som får så mye plass i mediene. Da jeg leste manus til Personer, steder og ting av den britiske samtidsdramatikeren Duncan Macmillan tenkte jeg at det kanskje gjaldt scenefolk også. Det jo veldig innadvendt å skrive et skuespill om en skuespiller, som om andre folks problemer ikke kan være scenemateriale. Det teksten etter hvert åpenbarte var at det å ta utgangspunkt i en skuespiller åpnet for et spill på forholdet mellom fiksjon og virkelighet som hadde klart interessante aspekter. Dette spillet kunne legge til rette for utadvendte regigrep og god teaterkommunikasjon. Teatrets iboende kjerneløshet gis imidlertid ikke plass i Gísli Örn Garðarssons regi, men fordi den er så tematisk til stede i tekstmaterialet blir resultatet at realismen som forsøkes formidlet blir tam.

Dramaturgi og teater Personer, steder og ting hadde urpremiere i London i 2015. Kanskje det er fordi den er så ny, og skrevet av en levende dramatiker at det er valgt en svært tekstnær scenetolkning. Det er i hvert fall klart helt fra start at det er ordet som står i sentrum. I Börkur Jónssons scenografi er publikum plassert i korridor, på hver side av amfiscenen, med en oppbygget scenekonstruksjon i midten. Det gir skuespillerne svært avgrenset plass å spille på, og det er lite plass til annen scenografi eller rekvisitter. Stykket har en episodisk dramaturgi, og det er lagt opp til hyppige sceneskift. Den avgrensede plassen, kombinert med sceneskiftene, virker skapt for å høyne intensiteten og fremdriften, men i Garðarssons regi tar sceneskiftene for lang tid, og det tempoet man kunne forvente uteblir.

Den dramatiske teksten er godt skrevet, og fungerer sånn sett ypperlig som skuespillermat. Det er en type tekst med gode monologer og karakterutvikling som gir skuespillere skolert i Stanislavskij-retning mulighet til å skinne. Ine Jansen som Emma gjør også dette. Hun spiller virkelig svært godt, og det er en glede å se på henne jobbe. Selv om jeg synes de andre skuespillerne gjør rollene sine litt for enkle og innimellom legger litt for mye karikering i dem, er forestillingen som helhet preget av godt samspill. Hovedproblemet ligger i at vi som publikum ikke blir mottakere av skuespillet. Når utgangspunktet for forestillingen er at den narkomane skuespilleren ruser seg fordi hun ikke finner seg selv, men tilnærmer seg verden som teater, er det så rart at vi ikke får se teatret. Fordi det sitter publikum på begge sider av scenen er ingen monologer eller replikker rettet mot publikum. Selv om alt egentlig ligger så godt til rette for å åpne seg og kommentere teatret, teatrets form og virkelighetsfortolkningen som ligger i det, lukker forestillingen seg helt om seg selv.

I store deler av første akt er Emma i gruppeterapi der rollespill er en del av terapien. Alle de mednarkomane velger seg Emma som rollespillpartner når det er deres tur, og vi får se Emmas økende vegring for rollespillet før hun etter hvert gir etter. Som skuespiller er hun på hjemmebane når hun blir bedt om å spille. Vi får imidlertid ikke se dette. Teatret og Emmas skuespilleri forblir en ramme for tematikken, ikke noe som tematiseres i seg selv. At en tekst som inneholder så mange metaperspektiver blir til en forestilling som lukker seg inn i seg selv i så stor grad er overraskende og kjedelig.

Melodrama Mot slutten av forestillingen oppstår det en tradisjonell karakterutvikling der Emma plutselig tar innover seg 12-stegsprogrammet og finner noe å tro på. Der hun i begynnelsen ikke har klart eller maktet dette fordi hun selv ikke vil erkjenne sine egne problemer eller traumer, har hun her en oppvåkning, en anagnorisis kan man vel si, der hun gjenkjenner seg selv. Dette fører til en løsning og til et håp om at hun kan bli rusfri. Gjennom stykket har hun levd i en dobbelthet som eksemplifiseres gjennom hennes forhold til teatret, men nå skal hun ta steget ut for å være ett med seg selv. Her er melodramaet smurt tykt på, og jeg mister grepet på forestillingen. For når dobbeltheten som antydes gjennomgående tas vekk er forestillingen med ett bare en gjentatt klisjé om rusmisbruk, manglende trygghet, traumer og feilslåtte ambisjoner. Alt dette er det selvfølgelig mulig å ha sympati med, men uten et klart formspråk oppnår man ingenting nytt.

Spørsmålet i tittelen stilles av legen når Emma ankommer rehabiliteringsklinikken. Det er selvfølgelig ment som en spøk. Kommentaren blir allikevel stående som representativ for forestillingens ønskede tematikk. Når dette ikke utvikles videre, forblir det en forenklende kommentar, en vits om Emmas manglende selvinnsikt og teit teori istedenfor en kommentar om teatrets iboende kvaliteter. Personer, steder og ting hviler godt på Ine Jansens hardtarbeidende skuldre, men den hadde vært enda bedre om publikum kunne få se det.