S C E N E K U N S T
Kritikk Debatt Intervju Nyheter Kalender Musikk Dans Teater Opera Kunst Politikk
Julie Rongved Amundsen – 13. desember 2021

Resignert overskridelse

Foto, kostyme, scenografi og lys: Chrisander Brun


Publisert
13. desember 2021
Sist endret
26. mai 2023
Tekst av

Kritikk Dans

Dandizettes, Black Box teater 8. desember 2021

Koreograf og danser: Ida Wigdel Scenografi, kostyme, lysdesign: Chrisander Brun Komponist, musiker: Ådne Meisfjord Ytre øye: Ludvig Daa Produsent: Carolonie Blomqvist Støttet av Kulturrådet, Fond for lyd og bilde Co-produksjon: MDT, Tou Scene


Del artikkel
https://scenekunst.no/sak/resignert-overskridelse/
Facebook

Det kunne være mer eksplosivt, men den frustrerende resignasjonen avspeiler kanskje allikevel bedre følelsen av å leve i desember 2021.

Danser og koreograf Ida Wigdel sitter på huk foran på scenen med en lommelykt i munnen mens hun lakker neglene røde. Bøyd over hendene sine begynner hun etter hvert å sikle, lange strimer av spytt renner ut av munnen hennes. Det er ikke lenger bare neglene hun lakker, fingrene begynner også å bli røde.

Dandizette Begrepet dandizette betegner en kvinnelig dandy, en flanør eller person som gjør mye ut av sin egen fremtreden og liker å vise seg frem. Jeg tenker på Oscar Wilde, en av ur-dandyene. Og i kvinnelig versjon må det kunne leses som en sterk og elegant person som samtidig som hun gjerne vil bli sett og beundret, ikke bryr seg noe særlig om hva de som ser henne måtte tenke. Kanskje er det også meningen at de som betrakter henne skal bli litt engstelige i sin beundring. I informasjonsteksten på nettsidene til Black Box teater beskriver Wigdel selv dandizetten som et «blodtørstig vesen som omfavner ideen om troen på jeg’et uten nøling eller tanke på noen risiko». Dette gir figuren en vampyraktig dimensjon, og dandizetten fremstår som en overnaturlig og ugripelig kvinnekarakter. Når Wigdel i tillegg er utstyrt med alveører, økes denne forståelsen av en mystisk og mytisk figur.

Det er hvite dansematter på scenen, og fra taket henger det kjettingremser. Bakveggen er dekket med hvitt stoff. I hjørnet ligger det en haug med gule strimler av det jeg etter hvert skjønner er netting av typen man pakker inn frukt eller løk i. Scenerommet gir en følelse av en avstengt kjeller. Jeg får dystopiske assosiasjoner til dommedagsforberedelser eller fangekjellere. Kanskje er det fordi jeg nettopp har sett Vinterreise av Elfriede Jelinek på Det Norske Teatret, men jeg tenker også på den østerrikske jenta Natascha Kampusch som ble kidnappet og innelåst i åtte år før hun klarte å rømme. Karakteren Wigdel fremstiller virker nesten tilfreds. Det er som om hun lider av Stockholmssyndrom eller bevisst har søkt seg vekk fra verden. I hvert fall har hun akseptert at hun oppholder seg her. Hun drar seg bortover gulvet på ryggen. Det er noe sykelig med det, men den ujevnt påførte neglelakken, vitner allikevel om overskudd. Det samme gjør kostymet, hun er kledd i sort med en nesten gjennomsiktig topp og noen monstrøse lilla snørestøvletter med kraftige, høye hæler.

Fest for én Natascha Kampusch-assosiasjonen endrer seg når Wigdel finner frem tomater og sitroner som hun tramper på med de kraftige skoene mens hun henger i kjettinglenkene og spiser stangselleri. Hun blander noe som ligner på en Bloody Mary på gulvet, og da virker hun ikke like innelåst og fanget som innledningsvis. Hun har mer agens, mer vilje, men virker også forvirret. Det er noe dyrisk i bevegelsene, noe nesten utenomjordisk ved tilstedeværelsen hennes som får meg til å tenke på populærkulturelle fremstillinger av vesener fra andre planeter. Ifølge informasjonsmaterialet skal de første dandizettene i London på 1600-tallet ha fått tilgang til samfunnet på lik linje med menn, inkludert alkoholservering på offentlig steder.

Dandizetten i forestillingen fester alene. Det overrasker meg hvor passende det kjennes. I verden utenfor er det julebordsesong, men der vi sitter i salen er munnbindene på igjen, og vi venter på at nye restriksjoner skal tre i kraft ved midnatt. Forestillingen skulle hatt premiere i fjor, og jeg tror ikke den er laget med pandemien i tankene, men den passer utålmodigheten i den pandemiske førjulstiden godt. Følelsen av frustrerende ensomhet og forsøk på tilpasning i møte med enda flere smittevernsregler er presist og poetisk gjengitt. Samtidig er det kanskje i evnen til ikke å kommentere verden, men skape et nytt og enhetlig univers, at denne forestillingen finner sin styrke.

Dvelende resignasjon Dramaturgisk sett dveler uttrykket ved enkeltelementer, og det går sakte fremover. De gjentakende og utholdende partiene krydres med plutselige brudd. Etter en oppbygning får vi en sekvens med strobelys. I en annen sekvens står hun som frosset foran publikum. Hun setter seg oppi nettingstrimlene mens det spilles svevende og abstrakt musikk som minner meg om science fiction-film. Det gjør at dramaturgien føles levende og utviklende til tross for at scenespråket og bevegelsene er mer forsiktige. Dette dvelende språket gjør at det ikke oppleves som om det er noen begynnelse eller slutt, men hele universet har noe dystopisk vedvarende ved seg. Det er ingen vei ut av det klaustrofobiske og ensomme, og dandizetten virker som hun har gitt opp.

Dramaturgien er intelligent og bidrar på en god måte til verdensbyggingen. Jeg savner allikevel noe mer aggresjon og kraft. Selv om det dvelende og resignerte ligger der som en betydelig kvalitet både uttrykksmessig og dramaturgisk, kunne man brukt en sterkere ekspressivitet og noe mer eksplosivitet til å styrke resignasjonens overskridelse. Men den frustrerende resignasjonen er kanskje allikevel det som best speiler hvordan jeg føler meg i desember 2021.


S C E N E K U N S T
Utgiver

Scenekunst.no A/S Scenekunst.no er en redaksjonelt uavhengig nettavis for profesjonell scenekunst og tilhørende kulturpolitikk. Vi følger Norsk redaktørforenings redaktørplakat.

Scenekunst.no er medlem av Norsk Tidsskriftforening. Scenekunst.no er støttet av Norsk kulturfond. Fra 2016 er tidsskriftet organisert som et almennyttig aksjeselskap med NTO, DTS, NSF og NoDA som eiere og bidragsytere. Fagforbundet Teater og Scene gir også årlig støtte.

Redaksjonen
Annonser

Vil du annonsere på scenekunst.no?

Kunnskapsmedia AS Sture Bjørseth +47 954 36 031 annonser@scenekunst.no