Rapport fra laboratoriet

Hva skjer nå? er ofte et spørsmål som streifer meg når jeg ser en oppsetning signert Jon Tombre. Det er liksom alltid noe som står på spill. Noe som beveger seg ut i ukjent terreng, som søker seg fram, som kanskje går seg vill, snubler, men som til slutt på mystisk vis lander på beina. Og svært ofte kommer det noe bemerkelsesverdig ut av det.

Tombre har alltid vært en genuint visuelt orientert regissør. Scenografien spiller ofte en framskutt, definerende rolle i det sceniske helhetsuttrykket og han samarbeider gjerne med billedkunstnere med en egen markant signatur, som for eksempel Inghild Karlsen eller, som i dette tilfellet, Lawrence Malstaf.

I Dette barnet er scenografien et stykke på vei selve plattformen som det hele er basert på. Forestillingen er en del av Jon Tombres avgangsarbeid ved masterutdanninga på regilinja på KHiO, som han søkte seg tilbake til etter fylte femti. Der har han, under tittelen «Kødd & melankoli», så vidt jeg har forstått, forsket i arbeid med materialer som sand og plast, som også er basismaterialene i denne forestillingen.

Heavy stoff Teksten, av den franske dramatikeren Joël Pommerat, bygger på en rad intervjuer med beboerne i en boligblokk i et såkalt belastet område i Calvados i Normandie. Det handler om forholdet mellom foreldre og barn, og ble opprinnelig til på bestilling fra en lokal familieverninstitusjon i 2002. Fortellingene ble først framført enkeltvis på ulike sosialkontor og deretter kjedet sammen til en tekst under tittelen Dette barnet (Cet enfant), som siden 2006 er blitt satt opp på en rekke teatre rundt omkring i Europa.

Det er heavy stoff, som ikke nøyer seg med å pirke i, men langt på vei oppløser de nedarva, etablerte bildene vi har av forholdet mellom foreldre og barn. Her er det den skjøre, upålitelige sanden som billedgjør denne oppløsningen. Vi befinner oss i et slags laboratorium hvor aktørene støper barnehoder av sand i isoporformer. De ulike fortellingene spilles ut etter hvert som hodene blir ferdige og kommer til syne.

Det handler om å hevne egen barndom ved å bli en bedre mor enn den man selv har hatt, om barnet som ærlig talt ikke bryr seg om sin fraværende far, om sønnens forakt for en far som er blitt ødelagt av å arbeide i gruven, om dattera som nekter å bli påført morens bilde av henne, om kvinnen som tilbyr et barnløst par sitt eget barn og en rad andre fortellinger.

Realistisk Teksten bærer preg av å komme rett fra kilden, realistisk, på en nådeløs måte. Ifølge Det Norske Teatrets nettside valgte teatersjef Erik Ulfsby regissøren fordi «denne sosialrealistiske teksten kler ein ukonvensjonell regissør som nettopp Jon Tombre».

Vi befinner oss altså ikke bare i teatersalongen, langt unna sosialkontorene hvor tekstene først ble framført. Vi plasseres også i en krevende, drømmeaktig fabel. En slags parallell virkelighet hvor aktørene liksom kjemper for å komme til orde i kamp med omgivelser og konvensjoner som ikke gir noe gratis.

1984-univers For hver fortelling prøves noe nytt, blant annet innledningsvis i en imponerende rap-aktig tekststrøm av den unge skuespilleren Ragnhild Meling Enoksen, som gjentas på vakkert vis til slutt i en helt annen, nedtonet versjon. I en annen scene framsies teksten mens aktørene beveger seg i en slags sakte kino-versjon av den russiske regissøren Meyerholds industrielle biomekanikk. Individene lever i et klaustrofobisk 1984-aktig univers hvor de liksom handler på ordre fra en ukjent autoritet, som nøyer seg med å la seg representere av en konstant snurrende, droneliknende bom oppunder taket, fra hvilken et videokamera og skiftende lyskilder holder oppsyn med hodeproduksjonen. Den gufne stemningen understrekes av Amund Sjølie Sveens monotone, repetitive musikk. Karakterene lever under en tvang som fratar dem muligheten til å velge sine handlinger, og likevel blir de stadig stilt til ansvar for disse handlingene. Det er noe merkelig, og nesten ubehagelig, trivielt over den pussige handlingen det er å stå og helle sand opp i en isoporform, presse sanden på plass, skave av det som blir til overs, for til slutt å åpne formen og enten sette hodet på plass på et bord eller begynne å interagere med det.

Igjen gir Det Norske Teatret plass til et prosjekt som utmerker seg ved sin uforutsigbarhet. Som går under, bak og på siden av materialet, i stedet for å hoppe på første, beste og mest «naturlige» løsning.

Uferdig preg Når det er sagt reagerer jeg på det uferdige preget ved dette prosjektet. Det er som om det ennå ikke har kommet seg ut av laboratoriet på KHiO. Til tider virker det som teksten først og fremst er der for å støtte opp under Jon Tombres forskningsprosjekt. Jeg er riktignok prinsipielt motstander av å bruke det uferdige som argument mot en forestillings eksistensberettigelse. Det er det samme som gjør at jeg ofte skulle ønske at teatrene innførte anmelderforbud fram til, la oss si, femte forestilling. I dette tilfellet vil jeg i det minste stille spørsmål ved hvorvidt et prosjekt som er til de grader i støpeskjeen ville hatt godt av å vente til de enkelte elementene var blitt knadd litt bedre sammen. Dette blir desto mer påfallende når det, som her, spilles bevisst på motsetningen mellom en realistisk tekst og et fiktivt, nesten surrealistisk univers.