Publikumsvennlig Pinter

Forestillingen Vaktmesteren rakk så vidt å ha premiere i slutten av januar før Bergen gikk inn i en ny nedstenging og Den Nationale Scene måtte lukke dørene for publikum nok en gang. For en som gikk glipp av premieren har billetter vært alt annet enn enkelt å oppdrive. Da Bergen åpnet igjen for snart to uker siden, og regjeringen, etter langvarig press fra kulturlivet, endret den ulogiske stolregelen, kunne Vaktmesteren plutselig ta imot langt flere publikummere enn 10, og jeg fikk billett likevel. I en tid der selv det å nyte en kopp kaffe utenfor husets fire vegger hører til sjeldenhetene, er gleden desto større over å være en av de heldige som får sitte i teatersalen og oppleve en levende, pustende forestilling.

Intimt kammerspill Skuespillet Vaktmesteren (The Caretaker) er blant den britiske dramatikeren Harold Pinters (1930-2008) største publikumssuksesser, og når Den Nationale Scene nå programmerer Pinter er det for første gang siden oppsetningen av Kjøkkenheisen (The Dumb Waiter) i 2016. Selv om skuespillet er et treffende tidsportrett av etterkrigstidens England med sitt harde klassesamfunn, rommer det også litterære, stilistiske kvaliteter som gjør at det beveger seg på tvers av tid og rom og får et tidløst, universelt preg. Blandingen av alvor, humor og absurdisme fremkaller en følelse av at hva som helst kan skje når som helst: et skjær av uvirkelighet og drøm hviler over den realistiske, muntlige dialogen til Pinter.

Den ytre handlingen i Vaktmesteren er sparsommelig. Aston lever et ensomt liv i en forfallen leilighet i en bygård broren Mick eier. Ved en tilfeldighet redder Aston den hjemløse uteliggeren Davies fra en slåsskamp på en bar og inviterer ham med seg hjem. Aston lar Davies bo i leiligheten sin, og når Davies tar seg stadig mer til rette og heller ikke blir særlig godt likt av Mick, eskalerer den dårlige stemningen og maktkampen mellom dem intensiveres langsomt.

Pinters kammerspill i tre akter krever en intimitet og nærhet i møtet med publikum, og Lille Scene er som skapt for en slik atmosfære fordi publikumsamfiet er så nært scenen. Scenografien til Ilkka Isaksson forestiller Astons slitte, falleferdige leilighet med tre vegger og har en liten ytterdør til venstre på scenen som skuespillerne går inn og ut av. Det lille oppholdsrommet er møblert med en gammel komfyr, et par sprinkelsenger, hyller med ymse kopper, kar og redskaper, en handlevogn, en stol og en stabel med aviser som rekker nesten helt opp til taket. Sammen med det blålige lyset i Arne Kambestads lysdesign, skapes en kjølig og dyster stemning.

Solide rolletolkninger Det intime formatet og all underteksten i Pinters dialoger gjør dette til en oppsetning der skuespillerne er i sentrum. Mye avhenger av deres tilstedeværelse og tekniske presisjon, og Jon Ketil Johnsen (Davies), Herman Ljung Opedal (Aston) og Kristian Berg Jåtten (Mick), gjør alle solide rolletolkninger som gir et oppløftende overskudd til flere scener.

Jon Ketil Johnsen utmerker seg som den mest erfarne og stødige av de tre i rollen som den slu, uforutsigbare og selvgode uteliggeren Davies. Det er kanskje ikke så rart, ettersom han har lang fartstid som skuespiller og har spilt Pinters dramatikk flere ganger før. Johnsens rolletolkning balanserer hårfint mellom en overlegen, verdensvant fremtoning og en lammende redsel for å miste smulene han har igjen. Slik formilder han virkningsfullt det ufrivillig klønete og komiske i Davies’ selvbedrag. Kontrastene i kroppsspråk og mimikk, der Johnsen ikledd sine skitne klær i én scene krummer ryggen og er stakkarslig, mens han i den neste scenen for eksempel spankulerer selvtilfreds rundt i en gammel røykejakke, gir flere lag med sårbarhet og dybde til den plagsomme karakteren. Når han i tillegg trekker replikkene sine utover og hviler mye i ord som «eeh» og «øøh» gir det på effektivt vis næring til usikkerheten rundt hvorvidt alt han forteller om seg selv egentlig bare er løgn.

Herman Ljung Opedal utgjør en fin motsats til Johnsen i rollen som einstøingen Aston. Mens Johnsen gjerne går fram og tilbake og i ring, er Ljung Opedal helt rolig og spiller med en lavmælt intensitet. Han er langsom, sindig og behersket, og han reparerer gjenstandene i leiligheten med en varsom omsorg mens han drømmer om å bygge et skur i hagen. Når han stirrer ut av vinduet ikledd sine litt for rene og strøkne klær, som er laget av kostymedesigner og scenograf Ilkka Isaksson, er det som om han egentlig tilhører en helt annen verden. Spesielt monologen der han forteller om da han gjennomgikk elektrosjokkbehandling på et sinnssykehus, gjør inntrykk fordi han underveis liksom leter etter ordene for å finne et språk for å fortelle hva han har blitt utsatt for. Kristian Berg Jåtten i rollen som Mick fungerer på sin side som et forstyrrende uromoment som rokker ved dynamikken mellom Aston og Davies, og han sjonglerer behersket mellom å hevde sin egen makt og å være kameratslig. Den hvite singleten og den svarte Adidasjoggedressen han har på seg fremhever noe av det udefinerbare ved ham som karakter: Selv om klærne skaper et litt tøft image, er han overraskende opptatt av fint interiør.

Større rom for spenning og uhygge Scenene er fulle av misforståelser mellom karakterene, og de snakker stadig forbi hverandre, gjentar seg selv, eller holder lange, tilsynelatende retningsløse monologer der vi både får et glimt av fortiden og fremtidsdrømmene deres. Likevel er pausene og det usagte minst like viktig. I denne oppsetningen lykkes regissør Carl Kjellgren på det jevne med å skape en fin flyt i scenene, og han er ikke redd for å la ensemblet betone og forstørre nettopp det som er uavklart, rart og merkelig. På denne måten kommer særlig det humoristiske i situasjonene til syne. Det beste eksempelet er kanskje en scene der ensemblet stiller seg opp i en sirkel som om de skal duellere og stirrer hverandre intenst i øynene, mens Davies’ veske går på rundgang mellom dem i en krangel. Andre ganger kan opplevelsen av at noe er rart eller feil komme bare av måten brødrene Mick og Aston stirrer litt for lenge og stivt på hverandre idet en av dem entrer rommet. Det får en til å lure på om de er brødre i det hele tatt, eller om det bare er noe de sier.

En grunnleggende usikkerhet ligger i kjernen av den dramatiske teksten, og det er masse man kan gjøre med den på teaterscenen. Like mye som spenningen i pausene og stilheten kan være opphav til humor og komikk, kan man ane at det likefullt er et veldig alvor, eller en eksistensiell tyngde og uhygge i Pinters drama når man leser teksten. Hvem er disse menneskene, hvorfor er de her, og hva vil de egentlig med hverandre? I denne oppsetningen synes jeg det er synd at så mye av spenningen i situasjonene forsvinner gjennom den stadige fremhevingen av det humoristiske. Jeg skulle ønske regissøren og ensemblet isteden hadde gitt mer av undertekstens små pauser og stillheter et rikere uttrykksregister ved å gi mer plass til alvoret og uhyggen. Det tror jeg ville løftet oppsetningen et nivå opp. Når det er sagt, er Vaktmesteren utvilsomt blitt en publikumsvennlig opptur i en mørk pandemivinter.