Foto: Claudia Lucacel.Scenografi: Grusomhetens Teater. Kostymedesign: Gjøril Bjercke Sæther. Maskør: Trude Sneve

Overtydelig eksistensiell angst

The Raven på Grusomhetens Teater er tidvis marerittaktig, men ender opp med å bli en uinspirerende adapsjon av et gåtefullt mesterverk.

Den kjente franske dramatikeren og regissøren Antonin Artaud (1896 – 1948) mente at den vestlige sivilisasjonen hadde bundet fast mennesket og vendt det mot naturen og at teatrets funksjon var å befri oss gjennom sanselige opplevelser. Dermed utviklet avant-gardisten konseptet «grusomhetens teater» (Théâtre de la Cruauté): et mytisk og magisk teater hvor det primitive, åndelige og poetiske i mennesket skulle få plass.

Grusomhetens Teater i Oslo har sitt navn etter Artauds metode og har siden oppstarten i 1989 arbeidet etter denne. Lars Øyno, som er kunstnerisk leder og grunnlegger av teatret, står denne høsten for regi og manus på oppsetningen av diktet The Raven av Edgar Allan Poe (1809 – 1849) – en forfatter som Artaud selv skal ha vært opptatt av. Diktet er Poes kanskje mest kjente, og siden det ble publisert i 1845 er det blitt referert til og adaptert i både musikk, film og billedkunst og illustrert av blant andre Édouard Manet i en fransk utgave fra 1875. Som Poes øvrige produksjon, og fortellingen om hans liv, er diktet mørkt og mystisk. Over atten vers forteller det på rim og rytme historien om en ung mann som sørger over kjærestens død. Handlingen spiller seg ut hjemme hos jeg-personen, som studerer gamle bøker en mørk kveld, da det banker på døra, og en ravn flyr inn. Den setter seg symbolsk på en byste av visdomsgudinnen Athene og har en ensformig dialog med mannen. Ravnen svarer kun «aldri mer» uansett hva den blir spurt om. Ved å stille spørsmål hvor svaret «aldri mer» blir utålelig vikler hovedpersonen seg inn i en mer og mer desperat sinnstilstand som heller bensin på savnet, angsten og de melankolske følelsene han allerede sitter med. Verket er ofte blitt knyttet til Poes egen kjærlighetshistorie – noe Øyno også nevner i forestillingsprogrammet – om hans 18 år gamle kone som døde av tuberkulose to år etter utgivelsen av The Raven.

Stemningsfylt lydbilde
Scenen har Grusomhetens Teater for anledningen gjort om til hovedpersonens hjem. Vi ser en inngangsdør, et bilde av bysten av Athene, en peis og et vindu med et maleri av byen utenfor og snø som daler ned. Rommet er møblert sparsommelig med en lenestol og et lite skrivebord med en stol midt på scenen. Her sitter hovedpersonen, spilt av Henriette Blakstad, med ryggen til, idet publikum slippes inn. Det er helt stille i rommet, bortsett fra gjentatte knirkelyder fra stolen Blakstad sitter på og naturligvis alle lydene vi i publikum lager på vei inn, pusting og hvisking. Stillheten varer, det bråker i etasjen over av publikummere som er sent ute, noe som her vekker et interessant, selvbevisst ubehag. Etter hvert som alle er på plass senker lyset seg, og hovedpersonen fortsetter å vri seg over bøkene, sukke og halvsove. Etter en stund kommer en hvitkledt kvinne inn, spilt av Johanna Øyno, som åpenbart er spøkelset etter hovedpersonens kjæreste, Lenore. Hun går forsiktig rundt, gir fra seg noen lyder innimellom og kaster skygger på veggen foran hovedpersonen. Manuset følger diktets fraser og har ingen dialog utenom dette. Fokus er på bevegelse, lyd og stillhet.

Lydbildet skaper tidvis spenning: Lars Pedersen har komponert musikken til forestillingen, og det gir en organisk følelse at han også er til stede og synlig på siden av scenen. Lyd og lys går fint sammen og er teknisk godt løst. Det blir for eksempel skremmende når ravnen, spilt av Hanne Dieserud, banker på vinduet, lyset dempes og lyden dirrer dramatisk og marerittaktig mot slutten med lyder av klokkespill og sterk vind.

Parodisk
Kostymene og scenografien – kreditert henholdsvis Gjøril Bjercke Sæther og Grusomhetens Teater – er som snytt ut av en av de utallige illustrasjonene som finnes av The Raven. Det første som slår meg når jeg kommer inn er naturligvis Blakstad, som i sin beige herredress, parykk og teatersminke så tydelig skal spille en mann. Like overtydelig er Øynos kostyme i rollen som Lenore – en hvit brud med hvit ansiktssminke som etter hvert også har på seg englevinger. Og som om ikke det var tydelig nok: Samtidig som hun dukker opp som engel, projiseres et par enorme vinger på veggen bak henne. Når Dieserud så hopper inn vinduet fjærkledt i fullt ravnekostyme og skriker «aldri mer» med kråkestemme blir det hele nesten litt parodisk. Hvorfor hovedpersonens kjønnsidentitet være så tydelig? Og kunne det ikke tenkes at diktets metaforiske ravn – med alle overførte betydninger denne fuglen har – kunne vært noe annet?

Stillheten som i starten var interessant blir dessverre raskt kjedelig nettopp fordi skuespillernes arbeid med å formidle følelser gjennom bevegelse overskygges av forestillingens overordnede behov for å adaptere diktets stemning, tekst og mening så direkte. Når hovedpersonen ligger på gulvet og vrenger seg av angst mot slutten av forestillingen ser jeg at ønsket om å formidle de viktige eksistensielle temaene diktet tar opp er sterkt. Jeg har jeg lyst til at det skal berøre meg, men det er som om budskapet ikke når frem.

Andre muligheter
Underveis i forestillingen blir jeg sittende å tenke på de mange mulighetene for scenisk bearbeidelse som Poes dikt faktisk åpner for. Det hadde for eksempel vært interessant å sette Poes utforskning av det eksistensielle selvet til vår tid med en karakter som sitter foran Macen heller enn bøyd over de gamle bøkene, eller som en fremtidsvisjon; hos en annen eller udefinert aldersgruppe. Øyno skriver i programmet om Poe og den grunnleggende kunnskapen om natur og menneske som formidles i verkene hans og hvordan denne er mer aktuell enn noensinne. Når han også trekker fram Poes eget liv og giftemål, kunne man tenke seg at en problematisering av at dette var med sin 13 år gamle kusine ville vært verdt en dagsaktuell kunstnerisk bearbeidelse. Versjonen Grusomhetens Teater har gått for; en direkte adapsjon av Poes 1800-tallsmann som sørger over kjæresten sin, føles lite nyskapende, og ikke særlig i tråd med Artauds forakt for det tradisjonelle.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER