Foto: Rob Sloetry Covell, fra forestillingen Limbo på Den Norske opera & Ballett. På bildet: Tabanka Dance Ensemble.

-Overraskelsenes tid er ikke over!

Thomas Talawa Prestø i Tabanka Dance Ensemble varsler en revolusjon innen dansekunsten som vil komme fra generasjonene som er vokst opp med Hiphop og Bollywood. Ensemblet er årets Dansens Dager-ambassadører.

-Det er utrolig mange spennende dansere som kommer nå, som er vokst opp med Hiphop og Bollywood, som kanskje går på musikk, dans og drama på videregående, på KHIO, på ballett, moderne og jazz. De er hjemme i alle disse sjangrene samtidig, har dem boende i kroppen. Når de begynner å koreografere om sju-åtte år tror jeg det kommer til å skje veldig mye spennende med veldig mange sjangere.

Thomas Talawa Prestø snakker på inn-og utpust over telefonen. Det låter som han er på vei fra et sted til et annet og at det er en permanent tilstand. Jeg ringer ham fordi kompaniet hans, Tabanka Dance Ensemble, er utnevnt til årets Dansens Dager-ambassadører. -Tabanka er for så vidt selv et resultat av en sånn prosess. Jeg tror mange i feltet er overrasket: Hvor kom de fra, liksom? Men det er i ferd med å skje ting og overraskelsenes tid er ikke over! sier han.

Tabanka Dance Ensemble ble offisielt stiftet i 2007, men hadde da allerede vært på gang i ti år. Den som vandret gatelangs på Grønland i Oslo mot slutten av 1990-tallet kunne ikke unngå å legge merke til den Dance hall-dansende ungdomsgjengen som oppholdt seg utenfor platebutikken African Excellence. På et tidspunkt ble de «oppdaget» av en sosialarbeider som fikk dem inn i ordna former. Siden da har de ikke sett seg tilbake. Statistikken forteller at ensemblet siden da har nådd 728.000 publikummere i 21 land. I løpet av den tida har Prestø og ensemblet utviklet en egen teknikk, Talawa-teknikken, som det undervises i over store deler av verden. Og nå er de altså utnevnt til ambassadører for Dansens Dager.

Koselig vinkling
Det går med andre ord bra for Tabanka Dance Ensemble, og likevel, da jeg første gang ringte deg for å gjøre intervju-avtalen ga du nokså tydelig uttrykk for å være litt lei av måten dere omtales på ?

 -Oj, såpass? Da har du catcha meg i et ærlig øyeblikk! Men joda, det stemmer. Vi kjenner oss ikke alltid igjen, for å si det sånn. Vi blir sjeldent stilt seriøse kunstneriske spørsmål om vårt felt og vårt virke, som baserer seg på faglighet. Selv fora som har seriøsitet som profil vil i møte med oss heller prøve å lage en «koselig» vinkling. Vi får helst spørsmål av typen Hvorfor valgte du dansen? Er det fordi du ikke kom inn på KHIO at du danser afrikansk dans? sier han, og minner om at KHIO uansett ikke utdanner dansere innenfor afrikansk-estetiske danser.

-KHIO er en dyktig institusjon, men er på ingen måte et «one stop serves all»-sted for dans. Jeg mener, du velger ikke å bruke så mye tid og krefter på å bygge opp en sjanger som ikke finnes i Norge fra før fordi du helst vil være et annet sted! Men sånn kjennes det som vi blir sett og dermed har vi aldri kommet dithen at vi har kunnet snakke om praksisen vår og fagligheten på vårt felt, hva vi brenner for kunstnerisk. I stedet blir vi et koselig, eksotisk innslag. Flere av oss har vært både på KHIO og utdanninger i utlandet. Vi fungerer jo også som en slags trampoline inn i institusjonene, og tar imot de ferdigutdanna danserne når de kommer ut igjen.

-Men koselig eller ikke, det må presiseres at det skal være og er koselig å være danseambassadør! Vi må bruke denne muligheten til også å synliggjøre flere sider ved den sjangeren som vi representerer, og oss selv. Folk antar at vi har spilt på Operaen og Dansens Hus som del av en slags multikulturell kvote. Men sånn er det jo ikke. Vi har gått gjennom kunstnerisk råd på begge steder og har ikke fått noe gratis. Flere i kunstfeltet stiller spørsmål ved at vi er opptatt av publikum. Samtidig blir vi invitert inn som konsulenter ved Norsk Publikumsutvikling og i en rekke styrer. Vi får anerkjennelse for at vi sitter på kompetanse som det er bruk for. Men det er som om den ikke er så mye verdt når du sitter med den hos deg selv, de vil helst ha den til seg. Vi kommer til å være opptatt av publikum også framover, representasjon er viktig! sier han, og bemerker at det er som om det lenge har eksistert en bestemt, uuttalt kunstnerisk kode i dansefeltet som er forbeholdt de innvidde og som Tabanka ikke får lov å være en del av.

Tabanka Dance Ensemble fra forestillingen Rhythm, Roots and Revolution som ble spilt på Dansens hus i 2015. Ensemble: Shirley Adffo Langhelle, Clarice Ekperedinma Okeke og Miguel Carrazana. Kostyme: Mo9k. Lys: Cecilie Graven Engseth

Det går i bølger
-Ja. Det er interessant å observere hvordan et mindre miljø får definere et helt felt utifra seg selv. Jeg tar nå master i koreografi på KHIO. Jeg bestemte meg for å prøve å åpne opp den linja, for den skal jo være sjangeruavhengig. Så jeg tok en for laget, for jeg har mange dansere som det vil kunne være aktuelt for etter hvert. Vi har også samarbeidet med NTNU i Trondheim hvor jeg måtte skrive et helt pensum for at danserne kunne få legitimert kompetansen sin, i samarbeid med Egil Bakka på Institutt for musikk.

 Men all den anerkjennelsen dere får, er ikke det et tegn på at disse vanntette skottene i feltet er i ferd med å gå i oppløsning?

-Jeg håper det. Jeg har vært med akkurat lenge nok til å vite at det går i bølger. Noen ganger får man en litt falsk følelse av at man er kommet et sted. OK, vi har Nordic Black Theatre, Melafestivalen, Damini house of culture osv. Alle disse kulturinstitusjonene som ble bygd opp på seint 1980- tidlig -90-tall ville man ikke klart å bygge opp nå. Man ville ikke fått finansiering og støtte til det i og med at det ikke er noen satsning lenger, så sånn sett har vi egentlig gått bakover, samtidig som vi har gått framover fordi de fortsatt finnes! Også finnes det folk som Un-Magritt Nordseth på Dansens Hus og Ingrid Lorentzen på Nasjonalballetten. Det finnes en del, svært ofte kvinner, som tør å gjøre ting litt annerledes, for eksempel ballett og breakdance sammen. Plutselig tør man hente inn folk med en helt annen bakgrunn og kompetanse som har noe å bidra med rent kunstnerisk.

Du nevnte for meg at dere er det du kaller «community-basert». Hva innebærer det?

-Alle dansere i Tabanka er også trente ungdomsarbeidere som bruker kunstneriske og kulturelt forankrete metoder i sitt arbeid. I den afrikanske kulturarven, for eksempel, finnes det en sterk familieforståelse. Hvis du som en voksen person kommer inn i et miljø og blir definert som «onkel» så har du en unik posisjon overfor ungdommen. De skjønner at du er på deres side. Dermed er du i posisjon til å gi korrekser, blande deg i livet deres på en måte de ellers aldri ville tillatt deg. Mange av dem kommer fra steder hvor hjelpeapparatet er autoritært og som dermed blir sett som fiender. Men ved å tappe inn på disse kulturelle systemene i stedet så kan du drive ungdomsarbeid på en annen måte. Dette virker tilbake på vårt kunstneriske arbeid, for de systemene og mekanismene som vi ser presser mot de ungdommene og deres familier lager vi kunst som baserer seg på. Mye av vårt dansevokabular bygger på kroppsspråket som brukes i samtalene vi har. Når ungdommene og deres familier snakker om identitet med oss observerer vi hvordan kroppsspråket deres forandrer seg, for eksempel utfra hva de snakker om og hvilket språk de snakker. I neste omgang bruker vi det og forstørrer det i våre koreografier. Som i sin tur skaper en resonans og gjenkjennelse hos de vi har brukt som modeller, selv når det er bearbeidet, forstørret og forandret. Vi driver også et omfattende treningsprogram for nye utøvere. Det er et stort arbeid for vi må ha barne, ungdoms og profesjonaliseringsklasser. Vi tar ansvar for hele forløpet. Vi jobber også med mange som kommer fra miljøer hvor det ikke er særlig legitimt å velge kunsten, så der må vi også gjøre et pådriverarbeid overfor familiene for å skape forståelse for ungdommenes valg. Dette er en så stor del av vår virksomhet at vi claimer at vi jobber community-basert.

Koreografere publikum
Du har tidligere sagt at en del av det koreografiske arbeidet går ut på å også koreografere publikum. Hva mener du med det?

-Vi bruker teknikker for «call and response» hvor vi både henvender oss direkte til publikum på ulike måter men også koding av kroppsspråk og intonasjon og rytmikk i stemme eller kropp. Dette kan vi kjenne igjen blant annet i teknikkene som Martin Luther King brukte i talene sine. Når jeg underviser bruker jeg ofte gospelkoret som eksempel. Det er koret som synger, men det er publikum som danser, som går i transe, taler i tunger. Det er publikum som er det aktive, handlende subjektet, i stedet for å sitte og se på at en utøver går gjennom en transformasjon. Publikummet vårt lager et salig bråk, også på Operaen. De hoier, jubler, brøler, svarer til scenen i en spontan tilbakemelding som danserne i sin tur reagerer på i sine bevegelser. Men dette krever selvfølgelig også noe av et publikum som ikke er innvidd i den måten å oppføre seg på. Men det har vi teknikker for å frigjøre. Vi forandrer rommene og institusjonene, ved å utfordre en del konvensjoner de færreste på feltet engang tenker på at er der.

I forbindelse med Dansens dager har dere lagd en egen dans som alle skal ha mulighet til å være med på. Du sier jo alltid ellers at det å danse Talawa krever mer enn bare et kurs, det er snakk om flere titalls teknikker som er bakt inn i metoden, så hvordan skal dere få til det?

-Vi må selvsagt forenkle. Faglig har vi lagd det som kalles en afrogenisk koreografi som låner fra mange ulike bevegelsestradisjoner og mønstre som vi har forenkla ned til en slags smaksprøve. Men vi har forsøkt å bevare det rytmiske elementet og at hele kroppen, inkludert hofter, bryst og rompe tas i bruk. Men vi aktiviserer kanskje ikke alle kroppsdeler samtidig slik vi ellers ville gjort hvor vi ofte må ta i bruk minst fire men opp til tolv rytmer samtidig med ulike kroppsdeler, sier Thomas Talawa Prestø.

 

 

 

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER