Operaen på frierferd

Da Frikar hadde Oslopremiere på sin forestilling Bivrfrost på Den Norske Opera og Ballett (DNBO) forrige uke, var åtte spesielt inviterte ungdommer, fra ulike kanter av byen, å finne blant publikum. Bak invitasjonen stod organisasjonen TrAP (Transnational Arts Production), i samarbeid med DNOB, med formål å gi ungdommene rom til å ytre seg kritisk. Som del av prosjektet hadde ungdommene, i forkant av forestillingen, møtt hverandre og forestillingens koreograf Hallgrim Hansegård. Etter forestillingen fikk de møte Hansegård igjen, og et par dager senere skulle de, gjennom en workshop arrangert av TrAP, dele sine meninger om forestillingen spesielt og opplevelsen av å være på DNOB generelt.

Kompetente unge blikk Selv om ungdommene har ulik bakgrunn, er ingen av de ukjent med kunst og kultur. Selina Kjærem-Ellingsen (17 år) går på musikklinja ved Kirkeparken videregående skole i Moss, og er på fritiden med i to ulike musikalteatergrupper – APPLAUS og Teaterkråkene. Adrian Bertelsen (16 år) bor også i Moss, går på Verket ungdomsskole, og trener hip hop, brakedance og house på Subsdans – med en av danserne i Bivrfrost som trener (Mathias Jin Butzt). Pietro Aleksander Rocco Berger Lapolla går på humanistlinjen på Oslo By Steinerskole, der kunst er en del av undervisningen for alle elever. Alle tre oppgir at det er deres kontakt med byens kunst og kulturliv som har fått dem med på prosjektet.

– Hva er deres oppfatning av prosjektet?

– TrAP ønsker med prosjektet å tilbakemeldinger fra ungdom på en oppsetning i Operaen, både for å se hva ungdom synes om denne oppsetningen, og om oppsetninger i Operaen generelt. De vil jo høre om det å gå i Operaen er noe vi gjør ofte, sier Pietro.

– TrAP er vel på jakt etter kritikk på hvordan de kan trekke ungdommer til Operaen. Når jeg tenker på Operaen, så tenker jeg på noe litt stort – det er liksom litt for fint på en måte. Men med arrangementer som dette er det veldig lett og hyggelig å komme hit, tilføyer Adrian.

– Hvordan har dere jobbet?

– Vi møttes en gang i forkant av denne forestillingen. Vi spiste kake på Kulturhuset, gjorde en lett introduksjon av oss selv for hverandre og hadde noen ”icebrakers”. Så dro vi til Operaen og fikk en liten omvisning her. Etterpå fikk vi møte og snakke litt med Halgrim (Hansegård, red.anm.), for å få noen tanker om hva denne oppsetningen handler om. Vi visste altså at det kom til å handle om rasisme og sånt, og hadde dermed et lite innblikk som de fleste andre i publikum ikke hadde.

Ungdommens stemme – Hvorfor tror dere det er viktig for Operaen å høre ungdommens stemmer?

– Operaen er jo en bygning, eller en satsning, som det brukes mye penger på. Den er midt i hovedstaden og skal være en turistattraksjon, så da er det jo litt leit om den bare skal være for gamle folk eller kultureliten og ikke for hele folket. Den burde på en måte være noe folkelig, selv om den er en veldig fin bygning, sier Pietro.

– Er det viktig at ungdom har en stemme med i hva slags kunst som blir produsert og vist? Har ungdom noe å si om kunst som vi voksne burde høre på?

-Ja, det vil jeg jo absolutt si. Vi har kanskje litt ferske meninger siden vi er en annen og ny generasjon. Det blir jo forskjellige meninger av det, sier Selina.

– Dersom man skal ha et blomstrende kulturliv så må jo ungdom også på en måte få en inngang inn i det. Dersom kulturen er forbehold de som er eldre så skjer jo ikke det, nikker Pietro.

– Hva er forskjellen mellom hva dere og de voksne tenker om kunst?

– Siden det er så mange eldre mennesker som er så interessert i kunst, tenker kanskje de yngre at det kun er for gamle mennesker. Og hvorfor de eldre er interessert – fordi det er kult? Det er jo interessant. Det får deg jo til å tenke, sier Selin.

Konkret vs abstrakt – kunst vs underholdning I samtalen med Hallgrim Hansegård etter forestillingen fikk ungdommene komme med sine tilbakemeldinger direkte til koreografen. Samtalen ble ledet gjennom spørsmål fra de voksne deltagerne (lederne fra TrAP og koregrafen selv, red.anm.), men ungdommene ble også oppfordret til å komme med egne tilbakemeldinger og spørsmål både det de likte og det de fant problematisk eller stilte spørsmål ved. Likevel var tilbakemeldingene forståelig nok stort sett av positiv karakter. For eksempel kommenterte flere av at de var overrasket over at moderne dans kunne være spennende.

Noen la vekt på at de likte de spektakulære øyeblikkene, og scenene der alle danset samtidig, godt. Etter at Hansegård har hadde gått av scenen, ble Seina, Pietro og Adrian bedt om å utdype:

– Noen av dere var inne på at dere syntes forestillingen ble litt for konkret?

– Det var vel meg. Jeg så jo nå i kveld at forestillingen var ganske konkret. Jeg er skeptisk til veldig konkrete uttrykksformer når det kommer til dans, for da blir det litt barnslig. Som Adrian sa, hvis det ikke er konkret så blir det som å lese en bok. Jeg går jo på humanistlinjen og har prøve i diktanalyse i morgen, så jeg liker jo sånne ting. Jeg foretrekker heller det, for da handler det mer om følelsen. Halgrim sa at han ønsket at det skulle være konkret fordi han ville utfordre seg selv på dette. Jeg hadde foretrukket det mindre konkret. Jeg likte spesielt godt selve dansen og de scenene der det var lite stemmer og litt mystisk – de som var vanskeligere å forstå, sier Pietro.

Adrian er ikke helt enig: – Der er jo jeg litt motsatt av Pietro. Jeg liker det som er konkret, for jeg vil se handlingen, få med meg historien, se hva som skjer – jeg vil ikke føle så mye. På den måten blir det litt mer som en film der du er med på turen istedenfor å måtte lage turen selv på en måte. Det er litt sånn jeg føler det når jeg ser denne forestillingen – jeg kan sitte og bare nyte showet.

– Snakker vi her om forskjellen mellom underholdning og kunst? Noen kan jo tenke at kunst skal være noe mer enn å ta publikum med på en tur?

– Forestillingen er litt i gråsoneland mellom underholdning og kunst, ja, sier Adrian

Selina liker egentlig at det er både konkret og abstrakt: – Når det ikke er konkret så lager man seg veldig mye tanker selv. Men det kommer litt an på dagsformen – hvis jeg er sliten så liker jeg ting som er veldig konkret. Da får jeg det rett i fanget og kan følge med mye lettere. Men når jeg er i det riktige humøret så er det abstrakte skikkelig kult det også egentlig.

– Forandret noe ved opplevelsen seg når dere fikk snakke med Halgrim etter forestillingen?

Pietro tror ikke han fikk et annerledes syn på forestillingen: – Men jeg syntes det var kult å høre det Halgrim sa om hvordan danserne, musikerne og han selv skapte dansen.

Trenger dagens ungdom kunst? På spørsmålet om hvorfor scenekunst, eller kunst generelt, er viktig for ungdom i dag – og om dagens ung trenger mer enn film og popmusikk – blir jeg først møtt med stillhet. Adrian synes det er et vanskelig spørsmål. Pietro mener at det kanskje handler om forskjellen på det å føle og det å la seg rive med:

– Kunst er jo også helt ekstremt allment, alle kan til en viss grad oppleve kunst – jeg synes det er deilig å faktisk utfordre sinnet litt.

Selina er opptatt av at kunst holder oss kreative: – Moderne kunst kan jo være en ball på gulvet – da kan man jo bare lage seg tanker rundt hvor den ballen har vært. Hvorfor den ballen er der, hvorfor den har den fargen den har. Hvis vi ikke er kreative, hvor går verden hen da liksom?

Pietro mener at kreativitet er bra for alle områder i livet: – Det sier jeg som går på Steinerskolen. Når man lærer seg å bli kreativ så er det bra for de andre fagene også.

Undervurderte publikummere? Hvorfor har TrAP og DNOB valgt nettopp Bivrfrost som utgangspunk for prosjektet? Undervurderer de gjennom dette valget målgruppens evne til å ta inn en forestilling som er mer representativ for Operaens program – altså en forestilling som, for å bruke ungdommenes egne ord, er mindre konkret i sin uttrykksform? Hvis ungdommene først skulle gått i Operaen, er det kanskje ikke nettopp denne forestillingen de kunne funnet på å velge selv? Gjennom de ulike samtalene og aktivitetene som inngår i prosjektet kan det potensielt utfordre ungdommene til bli kjent med kunstuttrykk som ligger mye lengre fra deres hverdag enn det Frikars blanding av streetdance, kampsport, halling og nysirkus gjør. Bivrfrost er jo også en forestilling som allerede har turnert på kulturhus rundt om i Norge.

Ved nærmere ettersyn er det kanskje helt andre grunner til at TrAP og DNOB har valgt denne forestillingen. Årsaken ligger kanskje heller i TrAPs målsetting om å være en ”pådriver for et bredere mangfold i kunst og kulturlivet” (fra pressemeldingen), og i deres rolle som co-produsent når Bivrfrost vises i Operaen. På spørsmålet om ungdommene selv ville valgt å se Bivrfrost svarte de:

– Hvis jeg på forhånd visste hvilken opplevelse jeg kom til å ha av denne forestillingen, så hadde jeg garantert valgt den, svarer Selina.

Adrian ville gjort et annet valg: – Hvis jeg skulle valgt en forestilling til, så høres A Swan Lake av koreograf Alexander Ekman veldig stilig ut. Der har de har brutt opp historien og gjort den litt mer moderne, og tatt med ting som du ikke forbinder med ballett – som vann.

Pietro er ikke like sikker på det: – På den forestillingen må du tenke mye – for den er lite konkret. Jeg tror jeg ville valgt dette stykket, på tross av kritikken jeg kom med, fordi det er noe annet enn det jeg ellers ville valgt. Hvis jeg skulle dratt i Operaen selv, ville jeg valgt noe som ikke var konkret – fordi jeg vet at jeg ville satt pris på det. Nå fikk jeg sett noe annerledes.

– Tror dere at deltagelsen på dette prosjektet har gjort noe med dere som publikummere, og hvordan dere ser på scenekunst?

-Jeg har et veldig åpent syn på scenekunst. Jeg godtar alt – det har jeg alltid gjort – så jeg tror ikke dette prosjektet har endret meg på den måten. Men det har vært en opplevelse å være med – jeg har jo lært litt om hvordan ting foregår og hvordan man bygger opp en oppsetning, sier Selina.

Adrian mener at han har fått endret litt syn på dans: -Jeg danser jo mye hip hop og brakedance – der danser du danser til den musikken, og så ”battler” du sånn, og så har du konkurranser sånn. Uansett om det er fritt skal det være litt sånn og sånn. Når jeg kommer ser jeg at det går an å ta en litt mer moderne vri, med hallingmusikk – det var stilig å se hvordan de utfordret seg. Det inspirerte meg til å se at det fins andre muligheter med det jeg gjør. At jeg kan vri ting andre veier enn det som egentlig er meningen.

Pietro synes det var interessant å se hvordan halligdansen hadde flere aspekter og kunne uttrykke flere følelser enn det jeg visste fra før: – Det å reflektere rundt scenekunst er heller ikke noe jeg hadde gjort ellers, selv om jeg jo har eurytmi, som jo er scenekunst, på Steinerskolen.