Sebastian Lingserius (SE) KROPPSMASKINER Foto: Danae Economou

Oops! … They did it again

Ravnedans 2018 er en festival som fokuserer på utøvende dans og deltakelse, men som også oppnår å vise et stort mangfold av dansekunst for fler enn bare de utøvende danserne selv.

Like før Ravnedans dro i gang denne sommeren kom nyheten om at de har fått en stor økning i arrangørstøtte av Kulturrådet. Festivalen som i ni år i stor grad er blitt drevet av engasjement og frivillighet blir stadig mer profesjonalisert. Det startet i 2010 i Ravnedalen, stedet som har gitt navn til festivalen, og programmet har i løpet av årene spredd seg utover på «sommerbyens» scener. Fra å ha samlet lokalpublikum i Ravnedalen, virker festivalen i takt med profesjonaliseringen å ha blitt en festival med utøvere som kjerne. Gitt festivalens stadig endrede karakter er det interessant å se hva årets utgave kan varsle av fremtidig utvikling. De driftige festivallederne Julie Rasmussen, Tone Martine Kittelsen og Irene Vesterhus Theisen har i år igjen lyktes å skape en fantastisk festivaluke.

Tett program
Klokken 08.50 sykler du mot bystranda i morgensolen, klokken 09 tar du splitthopp ut i sjøen i ravnedansbadedrakta (som du vant på lotteriet i fjor), og så kravler du deg opp på land til en kopp kaffe. Klokken 10 spretter du rundt i treningstøyet og får prøve ut konseptet til forestillingen du så i går. De neste timene fylles med for eksempel workshop, sponsa iskremyoga, krabbetime (med Martin Slaatto), mer bading, kanskje et gjestespill fra Belgia (The Gyre) etterfulgt av sponsa bolle- og chipsfest i Ravnebaren på Aladdin. Deretter blir det klubbdans til morgengry og måkeskrik. Etter en hel uke med dette sosiale opplegget blir du sannsynligvis rammet av en «introvert hangover» (hvis du er av det slaget), men det er verdt det.

Årets festival byr på så mange uforglemmelige øyeblikk at det er vanskelig å velge seg ut favoritter. Høyest opp på listen for min del kommer nok likevel workshop i Transporteringsdans med Martin Slaatto, som ble arrangert siste dag av festivalen i form av en parade fra sentrum til Ravnedalen. Med Slaattos smittende begeistring for den frie bevegelse i det offentlige rom blir det overraskende uproblematisk å springe midt i gata med åpne armer, krabbe sakte over overgangsfelt og snurre seg rundt en lyktestolpe som Gene Kelly i Singing in the rain. Det er et paradoks at en sterk frihetsfølelse kan oppstå når man følger instruksjoner formulert som imperativ: Løp! Hopp! Dytt! Slaattos lekne og lite selvhøytidelige holdning legger til rette for en spontan kollektiv frihet og glede.

En festival med fokus på deltagelse
De deltagende innslagene på festivalen utkonkurrerer i år nesten sceneforestillingene. Som festivaldeltaker er det stas å delta sammen i en slags daglig rutine. Først er det morgenbad arrangert av «Gud», Ida Gudbrandsen. Badet har tre regler: 1. Ikke lov å dytte 2. Ta med din egen kopp 3. Del koppen din med andre. Etter badet stiller man opp til felles fotografi.

Hver dag ble det også arrangert danseklasser eller Teaching artist der festivaldeltakerne fikk ta del i kunstneriske praksiser. Det ble også arrangert ulike workshops, samt et såkalt performance lab for profesjonelle dansere med Ludvig Daae, som endte med en visning i Ravnedalen. I likhet med Daaes danseforestilling Dance To Dance To tok dette arbeidet for seg problemstillinger knyttet til ideer om høykultur og innovasjon innenfor dansen. Ved å la sosial dans som disco, line dance og folkedans få være drivkraften i arbeidet utfordrer Daae sjangerhierarkiene i dansen.

Av forestillingene som ble vist ble jeg særlig begeistret for Sebastian Lingserius Kroppsmaskiner – en forestilling med dansende roboter, der menneskene lever under en slags post-cyborg bevissthet. Åpningsscenen er komisk. Tre små roboter kjører i stillhet fram fra en glinsende gardin. Robotene snurrer, beveger armer og ben for så å dette som pinner mot gulvet. De menneskelige dansernes bevegelsesmateriale ga inntrykk av at de hadde glemt hva det ville si å bevege seg fritt som et menneske. I blant fikk menneskene impulser til å bevege seg, som om de mottok signaler eller plutselige glimt av minner fra fortiden. Lingserius lyktes i å vekke interessen ved å stadig leke med scenekonvensjoner og publikums forventning.

I tillegg var Oona Dohertys Hope Hunt og Eivind Seljeseths gjenopptakelse av Hus Forbi sterke bidrag. Hope Hunt foregikk delvis ute på gata. En bil kjører opp der publikum står og venter på å få komme inn på teateret. I bilen sitter en person, Luca Truffarelli, og røyker. Etter hvert åpner Truffarelli bakluken på bilen og en kropp, Oona Doherty, kaster seg ut. Doherty spretter rundt på gata, blokkerer for andre biler og stjeler oppmerksomheten fra forbipasserende. Doherty engasjerer seg i en slags intens kommunikasjon med publikum med eksplosive bevegelser og følelsesladet blikk og gir meg en følelse av at jeg betrakter hvordan en bestemt sosial klasse kan bli en form for kroppsliggjort erfaring. I Seljeseths Hus Forbi får publikum sitte på hver sin side av en vegg og se hver sin versjoner av samme forestilling. Det skaper en bestemt konsentrasjon og som Seljeseth påpeker i en etterfølgende kunstnersamtale har man, selv om man bare ser én versjon som publikummer, en slags forståelse for en helheten. Denne realiseringen var interessant, at man forestiller seg en helhet med et “ytre blikk” på situasjonen, at man som publikummer er opptatt av de andres opplevelse like mye som sin egen.

Satser internasjonalt og på utøvere
At en liten festival som Ravnedans bidrar med såpass mange internasjonale aktører er imponerende. Flere av forestillingene har også, så vidt jeg vet, aldri blitt vist i Norge før. Det vitner om kunstneriske ambisjoner fra festivallederne. Programmet virker å være basert på kvalitetsforståelser snarere enn en tematisk tråd. Et varierende program speiler festivalledernes ulike forankringer i kunst- og dansefeltet, og et gjennomgående trekk ved festivalen er den aktive bruken av offentlige steder i tillegg til et fokus på å fremme det uetablerte og eksperimenterende. Denne åpenheten gjør festivalen til en unik plattform.

Festivallederne selv bidrar til å skape en boblende stemning. Deres avslappede holdning til sitt lederskap, åpenheten mot andre festivaldeltagere, drivkraften og iveren de utstråler virker smittende. Ravnedans blir en festival som tiltrekker seg utøvere snarere enn et generelt publikum, eller viktigheter fra kulturlivet, noe som kanskje henger sammen med at festivallederne selv er utøvere.

Å kritisere en festival man elsker
Det er lite rom for ting som kritikk, kompliserte følelser og grining på en festival. Det er tid for feiring, fest og glede. Pakker du imidlertid kritikken godt inn i for eksempel et Britney Spears-kostyme går det hjem blant festivaldeltakerne. I Tone Martine Kittelsens årlige standup- og lotterishow får vi et slags ventilering av potensiell irritasjon som kan samle seg opp i forbindelse med en ellers euforisk og herlig festivaluke. Tone Martine sprader rundt i en rød one-piece, er frekk mot alle og rapper Eminem-sanger. Hun heller champagne over seg selv og bader til slutt i loddene som har blitt helt utover scenegulvet (kan hende jeg innbilte med det siste).

Kritikken var også til stede under et seminar med tittelen Scenekunstkritikk over landegrenser, arrangert av Anette Therese Pettersen og Hild Borchgrevink. Deltagere fra Kina, Frankrike, Sverige, Norge og Danmark ble invitert til å dele erfaringer rundt internasjonalisering av scenekunstkritikk og kritikkens fremtid i offentligheten. Under et foredrag av Mette Garfield om den danske avisen Politikens kunstkritikerskole siterte hun Axel Andersson fra det svenske Kritiklabbet: «critics direct itself to a public only when it tries to expand its audience.» For at kritikken skal bli relevant for offentligheten må den altså ha som målsetning å ekspandere sitt publikum utover de allerede innviede. Oppfyller Ravnedans en slik ambisjon?

Med danseklasser, fysiske workshops og performance lab virker en stor del av programmet å sikte seg inn på profesjonelle dansere. Som dansekunstner opplever jeg at denne festivalen passer meg og treffer mine interesser. Likevel har festivalen i år arrangert kunstnersamtaler, hatt forelesningen Post-dans med Amanda Øiestad Nilsen, vært tilknyttet et kritiker-seminar og boklansering av publikasjonen Critics in Conversation med Anette Therese Pettersen. Altså kan det virke som at festivalen jobber mot å tiltrekke seg et større profesjonelt miljø rundt dansekunsten. At festivalen til stor del foregår utendørs og på offentlige plasser kan også bidra til at flere i lokalbefolkningen får seg en smakebit. Likevel er det en forskjell mellom et publikum som er innforstått med hva de ser og de tilfeldige forbipasserende som selv blir en slags attraksjon for de “sterkere” publikummerne. Tidligere har festivallederne gitt uttrykk for å være interessert i å tiltrekke seg det lokale publikummet. Dette lykkes de kanskje frem for alt med gjennom innslagene for barn slik som Conta Kids med Mari Angell-Petersen Grønnesby og Barnedisco med Tone Kittelsen og DJ Ingebling. Til neste års 10-årsjubileum håper Kittelsen i hvert fall på folkefest som hun forteller i et intervju i Fædrelandsvennen.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER