Den politiske utviklingen i Ungarn de siste årene er en trussel mot den kunstneriske ytringsfriheten i landet. Men kan også internasjonale forventninger på kunstnere i repressive kontekster true deres autonomi?

Med Story, story, die holder Alan L. Øyen fortsatt et godt tak i det teatrale utrykket og forestillingen skygger ikke unna for verken klisjeer eller en overdose av «gode ideer».

Koreografene overrasker og imponerer med en leken energi og et variert uttrykk, likevel kjenner jeg en lengsel etter mer koreografisk kompleksitet, ungdommelig opprør og dypere mening.

Struggle by proxy er en tankevekkende, selvransakende og kunstnerisk utleverende danseforestilling som krever at publikum ikke tyr til sin identitetspolitiske ryggmargsrefleks, men tar seg tid til å reflektere.

Cheers lokker oss inn i en utforskning av heiing for heiingens skyld. Til tross for noe monoton dramaturgi, viser den stort potensial for heiing.

Freestyler med Boomfunk MC er alltid en god idé. Eksentriske Steelo glir frem på låtas vinger i sølvbukser, platåsko fra 90-tallet, løsskjegg og pumpa brystkasse. Det er mye ved Steelo som er fake, likevel vekker hen ekte følelser.

12. november skrev Deise Nunes et innlegg på sin blogg goldenmirrors der hun kritiserte Andrea Csaszni Ryghs kritikk av Tabanka Dance Ensembles forestilling I:Object. Her kommer Ryghs svar på kritikken.

Prosjektet bak Tabanka og I:Object er både interessant og viktig. Svakheten ved forestillingen er den dramaturgiske oppbyggingen og evnen til å kombinere det tradisjonelle og det nyskapende på en inspirerende måte.

Notes on Frailty/ En liste over ting han sa gir ikke noen god forklaring på hvorfor kjønn skal behandles. Det er ikke tematikk, men dansernes individuelle prestasjoner og dynamikker innad i gruppen som skaper magi.

Núria Guiu Sagarras forestilling Likes beveger seg fra antropologisk metode til erotisk yoga. På scenen blir youtube-fenomener både komiske og ubehagelig nære.

Bodø Biennale imponerer med et mangfoldig og kvalitetssterkt biennaleprogram og byr i år på mange fantastiske øyeblikk. Men forholdet mellom festivalens to hoder er vanskelig å bli klok på.

Sail Away With Me av Tormod Carlsen og Corbeaux av Bouchra Ouizguen gir en smakebit på Black Box teaters alternative visningsrom og format denne høsten. I en båt og i en hage kommer kunsten og publikum i kontakt med en annen type offentlighet enn blackboxen kan tilby.

Ravnedans 2018 er en festival som fokuserer på utøvende dans og deltakelse, men som også oppnår å vise et stort mangfold av dansekunst for fler enn bare de utøvende danserne selv.

Almost Nothing er et fysisk eksperiment. Hvor hardt kan man presse kroppen sin innover i seg selv før det brister?

Forfatterbevegelsen har vært vårsesongens store dansesnakkis, og forfatterne skal ha honnør for å begi seg ut på ukjent farvann. Det koreograf Marie Bergby Handeland allikevel viser når hun setter amatørdansen i sentrum er at bevegelse er tillært, skriver Andrea Csaszni Rygh.

I Séancers benytter Jaamil Olawale Kosokos bevegelse, tekst og dramatisering om hverandre som verktøy for å skape et utforskende og melankolsk møte med spøkelser. Det gir oss et innblikk i hva poesien kan gjøre med vreden når retorikken ikke strekker til.

I denne hyllesten til et av den postmoderne dansens største ikoner pustes det nytt liv i fem korte verk skapt i tidsrommet 1971-2009. Selv om deler av dansen har noen tiår på nakken oppleves ikke verkene daterte, og forestillingen som er en hyllest til koreografen blir vel så mye en hyllest til dagens publikum.

I Ingvartsens 21 pornographies og To come (extended) får vi et innblikk i hvordan koreografiske metoder kan benyttes for å behandle aktuelle samfunnsspørsmål. I behandlingen av forholdet mellom seksualitet og offentlighet tilbyr Ingvartsens verk alternativ og kompleksitet.

Tre dager med dans er prosaisk som konseptuell ramme, og det skapes et kunstig fellesskap mellom tre verk som kunne tjent på en mer meningsbærende kontekstualisering.

Collapsing Distance er som en lykkepille og et lyspunkt i metoo-vinterens mørke, men nå er det også på tide å kollapse kjønnsdikotomien, skriver Andrea Csaszni Rygh