Pia Maria Roll på vei til rettssaken mot Laila Anita Bertheussen. Foto: Terje Pedersen / NTB

Om konspirasjonsteorienes anatomi

Pia Maria Roll sier at hun ble enda mer lettet enn hun forventet av dommen mot Laila Bertheussen, men hun advarer allikevel mot konspirasjonsteorier og maner til kunnskap om hvordan de tar tak i samfunnet.

For en uke siden ble Laila Anita Bertheussen dømt til ett år og åtte måneder i fengsel for angrep på demokratiet. Det er ganske kjent nå, men hun utførte en rekke trusselhandlinger mot sitt eget hjem, sin samboer Tor Mikkel Wara og ekteparet Tybring-Gjedde. Selv om det er politikerne som har hatt rollen som ofre i straffesaken, har det har vært sentralt at hun utførte handlingene for rette mistanke mot kunstnerne bak forestillingen Ways of Seeing. Bertheussen anket på stedet, og dommen er ikke rettskraftig, men da dommeren leste opp dommen i retten, var det ingen tvil om at noe av det mest alvorlige ved handlingene var at hun ville ramme kunstnerne. Da jeg spurte regissør Pia Maria Roll om hva hun tenkte om dommen, svarte hun at hun faktisk var enda mer lettet enn forventet:

 -Vi har utviklet en nesten militær disiplin på forventninger og uro, en slags termostat for ikke å koke over konstant. Det er også så herlig og overraskende hvor utrolig glade folk er blitt. Det kommer bilder av champagneflasker som sprettes fra alle mulige folk og miljøer, det er helt vilt, gleden og lettelsen er så stor. Å jobbe som kunstner er så intenst, man er så borte vekk i egne prosesser, så responsen har vært veldig lykkegivende.

Alle som har fulgt det som har skjedd siden premieren på Ways of Seeing i november 2018 fra utsiden vet at det har vært en lang prosess som har tatt mange rare retninger. Kunstnerne har imidlertid i større grad enn mange sett på nært hold hvordan narrativene som ble skapt om saken ble dominerende. Roll er opptatt av at vi forstår hvordan konspirasjonsteoriene fungerer.

– Ways of Seeing har vært en grunnutdanning i konspirasjonsteorienes anatomi. Konspirasjonsteorier baserer seg alltid på et knippe usannheter som er konstruert for å skape følelser. Det virkningsfulle er at når en konspirasjon er etablert vil den appellere til det intuitive. Mottakeren av konspirasjonen kan bli konfrontert med fakta som motbeviser grunnlaget for den, men det spiller ingen rolle fordi følelsen allerede er etablert. Neste skritt er at konspirasjonen begynner å leve sitt eget liv. I helgen stod det en stor artikkel i Dagens Næringsliv der det påstås at Laila Bertheussen utførte disse handlingene fordi hun ble stemplet som rasist i Ways of Seeing. Det har jo ikke Human Rights Service eller Bertheussen selv sagt engang! For journalisten virker det sikkert som en detalj, men vi vet at rundt neste sving kan det blusse opp nye absurde angrep om at vi henger ut familiemedlemmer eller lignende. Konspirasjonsteorier er så effektive i propaganda nettopp fordi de skaper en stimulerende ramme for en fortelling, som mennesker så kan dikte videre på. Det er derfor folk som har erfaring med rasisme ofte er så dritgode på å avsløre disse mekanismene, for det er nettopp sånn rasisme fungerer. Og helt uavhengig av politisk farge så håper jeg det blir en tydeligere bevissthet rundt hvor ekstremt destruktivt konspirasjoner er for demokratiet. Hendelsene ved Capitol var bare en sneak peek.

Har dommen betydning for den politiske kunsten?

– Ja, uavhengige domstoler er viktig for all type kritisk, politisk virksomhet. Nå er vi i lyset en liten stund, men vi er forsiktige med å identifisere oss for mye med solskinn og medvind. Ingen av de store aktørene som videreformidlet Bertheussens ville historier har uttrykt noen som helst form for selvkritikk, så historien om Ways of Seeing kan snu igjen.

Det er mange som nå vil at Erna Solberg skal beklage, er det ikke meningsløst om hun beklager så lenge hun fortsetter å støtte det nettverket som har gjort alt dette mulig og ikke tar avstand fra de store politiske spørsmålene i dette?

-Erna Solberg burde selvfølgelig holde seg pokker langt unna kunstneres utøvende praksis, men i denne saken viser hun at hun heller ikke respekterer reglene som rettsstaten bygger på. Vi var på tidspunktet for VG-artikkelen under etterforskning i en kriminalsak, da er det lov å forsvare seg, det er et helt grunnleggende prinsipp i en rettsstat. Dette vet statsministeren selvfølgelig, hun er langt fra naiv. Solberg er en dreven, pragmatisk høyrepolitiker som vet akkurat hva hun gjør, og hun har slått politisk mynt på ekstremisme i årevis. Men, som jeg har sagt mange ganger tidligere: Det som truer kunstens ytringsrom er ikke sjofle angrep fra mørkeblå politikere, men mangelen på interesse fra venstresida og kulturlivet i å forstå hva den nye høyresida holder på med. For det skrekkinngytende er når disse konspirasjonene internaliseres.

Roll sier at konspirasjonsteorier tar form av fortellinger, og de mest effektive er de som gjør seg selv nærmest uangripelige og åpner for at ulike grupperinger kan finne felles strategier:

– Det nye radikale høyre bygges på noen grunnleggende fortellinger. Det ene er ideen om «den andre», muslimen, innvandreren. En annen viktig fortelling handler om kunst og kultur ettersom angrep på fri kunst kan brukes til å diskreditere hele ideen om velferdsstat og fellesskap på effektivt vis. Her kan ultraliberalistene og nasjonalistene finne felles strategier, og en av de aller mest effektive strategiene har vært kontinuerlig å skape konspirasjoner og selge det inn som «dialog». Hvis individer eller grupper motsetter seg trakassering, beskyldes de for å være motstandere av ytringsfriheten.

Hun er også sterkt kritisk til måten Kulturrådet har gitt rom til aktører som fremmer slike fortellinger og strategier i et forsøk på å få kunsten og velferden til å miste legitimitet:

– Det siste eksempelet nå er jo at Kulturrådet selv produserer anonym mobbing av en navngitt norsk kunstner via en ultraliberal hatgruppe som får lov til å opptre anonymt. Uten at kunstneren får tilsvar eller at det stilles kritiske spørsmål, videreformidler Kulturrådet ikke bare mobbing, men et komplett løgnaktig narrativ om at samfunnet må velge mellom sykepleiere og kunstnere. Sannheten er at ultraliberalistene ønsker å fjerne statlig støtte til begge deler. Og det verste er nesten at Kulturrådet, i sin iver etter å herme etter populistiske diskusjoner, glemmer hele samfunnsoppdraget sitt. Norsk Kulturråd sitter på noe av den tyngste fagkompetansen i Norge og burde til enhver tid kunne svare på de viktige spørsmålene om kultur i vår tid: Hvorfor er kunst viktig i et demokrati? Hvorfor er statlig støtte til fri kunst viktig for at kunst ikke bare skal være av og for de rikeste? Hvorfor er fri kunst noe av det første som angripes når samfunn blir mer autoritære? Men istedenfor å skape språk rundt kunst, overlater de tenkningen til en populistisk kommunikasjonsavdeling som tilsynelatende har null peiling på Kulturrådets arbeid. Det er virkelig spektakulært dårlig.

Notat: Dagen etter Scenekunsts intervju fjernet Kulturrådet, etter sterkt engasjement fra feltet,  den delen av podkasten som trakasserer en navngitt kunstner. Resten av det anonyme intervjuet ligger stadig ute. 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER