Svartdalen. Foto: Ifrah Osman

Om å gå

Gangar fra Svartdalen synger meg opp gjennom dalføret i et naturlig, behagelig tempo i en avslappende, meditativ form.

Da koronaviruset gjorde at scenekunst ikke kunne spilles på vanlig måte med scene, sal, publikum og aktører, oppstod det mange forskjellige initiativer. Først oppstod det ulike digitale tilbud. Noen teatre tilbød opptak av gamle forestillinger, og etter hvert fikk vi flere live-overføringer. Det ble fort litt ensformig selv om det var vanskelig ikke å ha sympati med de som gjerne ville lage kunst og formidle den til et publikum. Dette fikk meg til å tenke en del på forholdet mellom scenekunst og rom. Selv om scenekunstverkene var gode i seg, så maktet ikke alle de digitale forestillingene å omforme rommet for meg så lenge jeg satt ved kjøkkenbordet mitt hjemme. Noe av det som har fungert i å få kunstopplevelsene bort fra kjøkkenbordet og ut i verden er det nye tilfanget av lyttevandringer. Før sommeren vandret jeg med Oslo Nye Teater, jeg var på de Wangen produksjoners skjermvandring, Oslo Kartwerk, og nylig så jeg Theater Fs performative installasjonsvandring Odysseen.

Gangar fra Svartdalen av performancekollektivet Bananaz stiller seg derfor i rekken av initiativ der kommunikasjonen fra kunstnerne til publikum i stor grad foregår gjennom hodetelefoner. Den store forskjellen her er at Gangar i Svartdalen ikke er ferdig innspilt på forhånd, men foregår gjennom at publikum blir oppringt av kompaniet og all kommunikasjonen i vandringen foregår gjennom en telefonsamtale. Det er ikke tvil om at en del av koronainitiativene henger sammen med den nye teknologien vi omgir oss med og at en optimisme omkring denne teknologien og dens muligheter for kunst har påvirket den nye kunsthverdagen. Selv om jeg også til dels er kunst- og teknologioptimist, er det noe herlig tradisjonelt med telefonsamtalen. Selv om vandringen er tilpasset det at vi stadig hører på noe mens vi går, noe som igjen er knyttet til smarttelefonhverdagen, så er det noe nært og gammeldags med telefonsamtalen.

Veiledet sangvandring
Da jeg ankom oppgitt oppmøtested i bunn av Svartdalen fikk jeg en tekstmelding som ba meg om å sette meg på en av de grønne benkene og vente på nøyaktig startstidspunkt. Da øyeblikket kom ringte telefonen, og damen, som introduserte seg som Heidi, snakket til meg med rolig, inkluderende stemme. Hun forklarte meg at jeg når som helst kunne bryte inn, men at nå skulle hun synge for meg mens jeg skulle gå. Så begynte hun forsiktig å synge en folkesang i rolig tempo. Sangen var enkel, repetitiv og kunne nesten minne om en vuggesang. Det innbød til tillit og hadde også noe intimt og nærmest kjærlig ved seg.

En gangar er en slåttetype og folkedans som, litt avhengig av tid og opphavssted, kan gå både i 2/4 og 6/8-takt. Ordet stammer fra verbet å gå eller gange, og takten har dermed en jevn, gående kvalitet. Sangen som ble sunget inn i øret mitt var dermed godt tilpasset det at jeg skulle gå og jeg merket at jeg umiddelbart tilpasset gåingen sangens tempo og rytme. Det var avslappende og behagelig. Heidi sang om tingene jeg så rundt meg, om joggere og barnevogntrillere og om elven, vannet og omgivelsene. Innimellom stoppet hun opp og spurte meg om det gikk bra. Fordi gangtempoet mitt er en direkte konsekvens av sangen kunne hun også vite hvor jeg var i løypa. Mens jeg gikk lurte jeg på hvor Heidi var. I disse hjemmekontordagene så jeg for meg at hun satt, eller kanskje stod, hjemme hos seg selv. Jeg tenkte på nærheten i scenekunsten og hvordan vi hadde kommet dit at kunsten kan føles nær og samtidig selv om kunstneren selv kanskje ikke trenger å gå ut. Det er noe både trist og optimistisk på samme tid i den tanken.

Men Heidi satt ikke hjemme. Til slutt så jeg henne og to kolleger sitte på den andre elvebredden. De satt som på en scene, og elven mellom oss understreket avstanden og skillet mellom scene og sal. Jeg fortsatte å gå selv om jeg hadde sett dem, men ble sunget tilbake. Jeg stod og så på dem litt til Heidi takket for vandringen.

Gangar fra Svartdalen er en enkel performancehandling som har sin styrke i nærheten som oppstår gjennom telefonsamtalen samtidig som jeg opplever det som grunnleggende ensomt. Det er ensomt på en god måte der jeg kjenner på gleden av å gå i takt med omgivelsene og i takt med musikken. Det handler om min kropp i bevegelse i verden, en verden jeg etter månedene ved kjøkkenbordet kjenner en ekstra glede av å være nær.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER