Debattpanel Fri kunst. Foto: Norsk Kulturforum

– Og plutselig er man selv en del av systemet

– Det gjelder å se faresignalene når ikke en gang journalister i tunge medier klarer å se gjennom Silje Hjemdals lemfeldige omgang med kilder, sier Hege Knarvik Sande. Vi har bedt henne og Morten Gjelten oppsummere årets «Fri kunst»-uke.

– Vi må trene oss opp daglig og sette oss selv i stand til å gjenkjenne et angrep på den kunstneriske friheten når vi ser det, sier Morten Gjelten, direktør i Norsk Teater- og orkesterforening (NTO). Han er medlem av arbeidsutvalget i nettverket Fri kunst som mellom 2. og 8. mars arrangerte en landsomfattende markering for kunstnerisk ytringsfrihet.

Nettverket, som består av et stort antall organisasjoner og institusjoner på tvers av kunstfeltet, ble initiert av organisasjonen Safemuse (Safe Music Havens Initiative), som jobber for å skaffe forfulgte og truete kunstnere en trygg havn. «Den kunstneriske friheten er stadig mer utsatt og truet i verden. Vi kan ikke akseptere at kunstnere og kunstinstitusjoner settes under press av politikere som er uenig i budskapet, virkemidlene eller formen på kunsten. Politiske myndigheter skal ikke overstyre uavhengige, kunstfaglige beslutninger», sies det i nettverkets programerklæring.

Dette i utgangspunktet internasjonalt orienterte initiativet fikk i forkant av markeringen en utilsiktet nasjonal vri, da stortingsrepresentant Silje Hjemdal fra Fremskrittspartiet (FrP) 11. februar stilte kulturministeren det mye omtalte spørsmålet om hva han ville gjøre «for å sikre at Kulturrådet forvalter offentlige midler på en forsvarlig måte».

Bakgrunn
La oss oppsummere litt: Som begrunnelse, og kilder, for spørsmålet oppga hun det hun kalte «avsløringer» på den anonyme Facebooksiden Sløseriombudsmannen, og en artikkel på Nettavisen av tidligere rådgiver for Sylvi Listhaug, Espen Teigen. Det handlet om «at Kulturrådet gjennom flere år har delt ut store summer til prosjekter som innebærer avføring og kroppsvæsker». En ikke navngitt kunstner (Vegard Vinge) har ifølge Hjemdal fått «3 millioner kroner årlig fra Kulturrådet for en teateroppsetning der han spruter maling ut av anus. En annen kunstner får 50 000 kroner fra Kulturrådet for å smøre menstruasjon på papir. Kulturrådet delte også ut 1,2 millioner kroner i 2017 og 2018 til en forestilling om en som sitter i sin egen sæd». Kulturminister Abid Raja forholdt seg ikke til Hjemdals bruk av kilder og hennes måte å omtale kunstprosjektene på, men var likevel ikke til å misforstå: Han hadde ingen ambisjoner om å intervenere i Kulturrådets beslutningsprosesser. «Kunsten skal være fri», konkluderte han.

I kjølvannet av denne utvekslingen fortsatte Hjemdal i ulike medier sitt korstog. «Hvis man virkelig ønsker å slippe kunsten fri, bør man la markedskreftene bestemme. Det kan godt hende at norsk kunstliv hadde vært friere hvis man hadde lagt ned Kulturrådet, slik at kunstnerne kunne konsentrere seg om å lage det folk ville ha i stedet for å tekkes en jury som sitter lukket inne i et elfenbenstårn». Men om man likevel velger å opprettholde Kulturrådet foreslo hun å erstatte dagens jury med en ”folkejury” bestående av hvermannsen». Debatten ble deretter fanget opp av blant annet NRK radio som heller ikke stilte spørsmål ved verken kilde- eller språkbruk, men videreførte det hele under vignetten «Peniskunst». Parallelt med dette fortsatte kunstner Morten Traavik sin oppkjøring til prosjektet Sløserikommisjonen hvor han, med et ironisk sitat fra Ways of Seeing sin programtekst, vil «samarbeide om å utforske nettverkene som har interesse av å gjøre Norge til et mer sløsete samfunn». Prosjektet er coprodusert av BIT Teatergarasjen og Rosendal teater og skal ifølge planen iverksettes under Festspillene i Bergen (som etter alt å dømme blir avlyst).

Armlengdes avstand
Med dette som bakteppe arrangerte Norsk kulturforum, NTO og magasinet Kulturplot, under vingene til Fri kunst, 5. mars et debattmøte foran et tallrikt publikum fra scenekunstfeltet. Under tittelen «Kunst på armlengdes avstand?» skulle møtet kaste lys over kunst- og kulturinstitusjonenes samfunnsansvar og hvem som definerer dette ansvaret, institusjonen selv, det offentlige, eller begge. I forkant av debatten holdt Pia Maria Roll og Hanan Benammar et innlegg om «kunstnerisk ytringsfrihet i et norsk perspektiv», hvor de oppsummerte sine erfaringer med Ways of Seeing og brakte det videre inn i den aktuelle konteksten. Innlegget har vi publisert her.

Panelet besto av Morten Gjelten, Line Anni Solbakken fra KS, (kommunesektorens interesse- og arbeidsgiverorganisasjon), stortingsrepresentant Freddy André Øvstegård fra SV, statssekretær Knut Aastad Bråten i Kulturdepartementet og Randi Langøigjelten, avdelingssjef for kultur i Innlandet fylkeskommune.

– Det var et fint men også litt merkelig møte, oppsummerer Gjelten når jeg ringer ham på hjemmekontoret i Asker. – Det var veldig få politikere å få tak i, så det endte opp med oss som satt der. En gjeng nokså enige kulturbyråkrater og politikere, og en sal som muligens hadde forventninger til en annen debatt.

Debattleder Hege Knarvik Sande er enig og mener det er uheldig at «Kunst på armlengdes avstand?» endte opp med å bli selve «debatten». – Der satt vi med vår litt nerdete inngang til spørsmålet, for en sal full av energiske og forventningsfulle scenekunstnere, sier hun. Hun er generalsekretær for Norsk kulturforum (NOKU), en nasjonal interesse- og kompetanseorganisasjon for kultursektoren i landets kommuner og fylkeskommuner. – Det var et sterkt behov for å snakke om det som skjedde i kjølvannet av Silje Hjemdals spørsmål til kulturministeren, men den debatten var det ingen som frontet i løpet av uka, og det var heller ikke i utgangspunktet vår intensjon med debatten. Det er viktig med en føre var-diskusjon om hvordan vi skal opptre når liknende ting skjer i framtida. Derfor er spørsmålet om lovfesting av armlengdes avstand-prinsippet så viktig, noe som er NOKUs bidrag inn i debatten om fri kunst. Men forventningene i salen var nok en annen. Debatten ble brennhet med bakgrunn i Hjemdals utspill, og det er synd at den ikke ble tatt under Fri kunst-uka.

Skjermbilde fra Dagsnytt 18 på NRK 24. februar.

Kollektiv sjølkritikk
Så hvor bør veien gå videre for Fri kunst-initiativet. Spesielt i forhold til den standarden som Sløseriombudsmannen har satt, og som foruten Nettavisen og NRK også tas opp av Morten Traavik?

– Om du spør meg om Morten Traavik kommer jeg, som representant for NTOs medlemmer, til å svare unnvikende, sier Morten Gjelten først. – For oss i NTO er engasjementet i Fri kunst av «Hvordan kan vi hjelpe»-typen. Det er ikke vi som setter tonen og premissene. Men vi ser at det er behov for en samlet aksjon, en sult etter koordinering, hvilket betyr at vi verken bare skal være til pynt eller agere som døgnet rundt-aksjonister. Dette var første året, heretter vil det bare bli bedre. I den sammenhengen var det som skjedde i kjølvannet av Ways of Seeing en lærepenge som har tvunget oss til en internevaluering.

Skal dette leses som en kollektiv sjølkritikk?
– Det er det nok. Vi er jo en organisasjon som jobber etter en langsom, faktabasert tilnærming, inn mot politikere og styringsverk. Når noen går over grensa for politisk innblanding har vi hatt for vane å svare med en kronikk, ikke med aktivisme og spontane ytringer. Her gjelder det for oss å finne den rette balansen.

I debatten brukte du uttrykket ryggmargsrefleks, at «vi må lære oss å handle raskere og mer på ryggmargsrefleks», hva mener du med det?

– Sa jeg det? Ja, det er et ubehagelig, litt farlig ord å bruke.

Ja, noen av oss vil mene at ryggmargsrefleksen først og fremst gikk i Laila Anita Bertheussens favør. Mens det som manglet var at man brukte huet, sjekket historisk erfaring og lærte seg hva ordene som ble sagt egentlig betyr?

 – Det er jeg enig i. Først og fremst handler det om gjenkjennelse, å trene seg på å gjenkjenne utsagn som beveger seg på kanten. Som å lære å bevege seg i trafikken, lære hva skiltene betyr og hvilke kjøreregler som gjelder. Sånn sett er beredskap et mer egnet ord enn ryggmargsrefleks.

Clickbait
Det du har forholdt deg til er først og fremst politikerne, du skal få slippe å svare om Morten Traavik, men hva med pressen? Hvordan er det med «beredskapen» der?

 – Ja, vi har først og fremst svart for eksempel når en politiker bruker mangelfulle kilder, som Sløseriombudsmannen, og når institusjonenes autonomi er trua. Vi har nok i mindre grad tatt de enkelte kunstnerne i forsvar. Det har jeg litt dårlig samvittighet for. Vi er nå mer og mer opptatt av de mekanismene som virker hele tida, hvor trafikkreglene forandres så langsomt at man ikke legger merke til det, og plutselig er man selv en del av systemet. I den sammenhengen er jeg skuffet over NRK, over hvordan de har falt for fristelsen til å bruke clickbaits av typen «peniskunst», over måten de bruker ingresser og overskrifter og flytter fokuset, som om det er peniskunst det dreier seg om. Der bør statskringkasteren ta seg en god kikk i speilet. De har ressurser, flere enn de fleste, de har et ansvar som de i denne sammenhengen helt klart har sviktet. De, om noen, burde forstå hvordan dette er med på å flytte fokus og prege samtalen. Det samme skjedde jo etter fjorårets stipendutdeling, da Ways of Seeing-kunstnerne ble gjenstand for sensasjonsoppslag om «millionstipend», akkompagnert av forargete kommentarer fra Christian Tybring Gjedde.

– Jeg ser ingen umiddelbar fare, sier Hege Knarvik Sande. – Det råder, med unntak av ett parti, utstrakt konsensus om armlengdesprinsippet, men det gjelder likevel å se faresignalene når ikke en gang journalister i tunge medier klarer å se gjennom Silje Hjemdals lemfeldige omgang med kilder. Umiddelbart avfeide jeg for meg selv utspillet hennes som komisk, men ved nærmere ettertanke kom jeg fram til at det var mer skremmende. Dette handler jo om legalisert mobbing av kunstnere og går sånn sett rett inn i det Fri kunst står for.

Ny arena
«Nå må vi ta oss sammen», er det det dere sier?

– Ja, vi kan bli bedre, hele tida, svarer Gjelten. – Men hvordan sikre oss at det skjer? Jeg tror det handler om å bli bedre til å samarbeide og å holde en levende, løpende dialog i gang på tvers av feltet. Kunstnerne og deres organisasjoner har vært gode til å stå opp for seg selv og peke på disse mekanismene, og så har vi gjort vår beskjedne innsats, på vår måte. Vi må skape arenaer for samtaler, utveksling av erfaringer og konkret samarbeid. I den sammenhengen liker jeg måten Fri kunst tenker på, ikke ovenfra og ned, men som en åpen plattform. Dette skal skje hvert år i begynnelsen av mars, men det er viktig at det ikke blir et sånt syttende-mai-aktig event, hvor man vifter med flagget og roper hurra en gang i året. Vi må trene oss opp daglig, og sette oss selv i stand til å gjenkjenne et angrep på den kunstneriske friheten når vi ser det, sier Morten Gjelten.

– Det er jeg enig i, sier Sande, og da kan jeg røpe at Norsk Kulturforum er i startfasen av å etablere en sånn arena som Morten etterlyser. Vi ønsker å etablere en nasjonal arena for kulturpolitikk som samler hele det norske kulturlivet til samtaler og debatt om kunst- og kulturpolitikk, som sammen manifesterer kultur som et viktig politikkområde og utviklingskraft i samfunnet. I disse tider, når også mediene lar seg styre av en populistisk agenda, må kunstfeltet samle seg. Vi som befinner oss i feltet, alle deler av det, må bli mer synlige og tydelige. Og da blir det så viktig å få på plass flere felles arenaer, avslutter Hege Knarvik Sande.

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER