Ny scenekunst i front

Den uformelle og avslappede stemningen som preget den første Frontlosjefestivalen i 2016, er bevart når festivalen arrangeres for andre gang på Cornerteateret i Bergen over en langhelg i slutten av februar. Frontlosjefestivalens mandat er da som nå å være en visnings-, nettverks-og kunnskapsarena for scenekunstnere i etableringsfasen. Teaterviterne og produsentene Ragnhild Gjefsen og Ingrid Saltvik Faanes startet festivalen i 2016 i kjølvannet av bloggen Frontlosjen.no, en uformell supporterblogg med mål om å heie fram ny scenekunst.

Til tross for at Faanes og Gjefsen selv definerer festivalen som et selvstendig arrangement som eksisterer uavhengig av bloggen, er målsetningen for begge initiativene identisk. På bloggen skriver de ofte om teaterforestillinger på en tilgjengelig, lett og ledig måte og når man kommer inn i Cornerteaterets lokaler er det som om den muntre heia-stemningen fra bloggen har smittet over på festivalens visuelle profil. En barnebursdagsliknende estetikk med illustrasjoner av godterier, is, kaker og bananer i sterk fargepalett er ikke bare å finne i programkatalogen, men sammen med fargerike vimpler utgjør utsnitt av illustrasjonene veggdekor i den romslige baren i Cornerteateret. På samtlige vegger er store papirfigurer utformet som pinneis i gult og blått hengt opp. Den inkluderende atmosfæren når høydepunktet idet siste festivaldag avsluttes med fest og servering av pølser mens publikum inviteres til å slå på en stor pinata.

Forestillingene som vises under Frontlosjefestivalen er valgt ut på bakgrunn av innsendte søknader fra scenekunstnere som enten er nyutdannede, nettopp har startet eget teaterkompani eller planlegger sin første produksjon. Kunstnerisk er målet å satse på forestillinger som utforsker tematikk, estetikk og form på nye måter. Nytt av året er at Bergens- og Vestlandsfokuset er fremhevet som en viktig del av Frontlosjefestivalens profil og av det følger at alle kunstnerne har en tilknytning til Bergen, selv om flere er spredt rundt i Norge og verden. Totalt bestod programmet av fire helt nye forestillinger, to arbeidsvisninger, et dramaturgiseminar, bransjekaffe og en workshop med forhåndspåmelding der kunstnere fikk anledning til 30 minutters veiledning på prosjektene sine fra dramaturgene som holdt innlegg på dramaturgiseminaret.

Naturen og mennesket De fire forestillingene som hadde premiere under festivalen hadde ingen overgripende tematikk til felles utover at de representerer ny scenekunst fra det frie feltet på Vestlandet. Fallgruven ved en slik programmering er at den raskt kan oppleves som sprikende og generell, men ettersom festivalen er såpass liten av størrelse, var det interessant å notere seg spredningen av temaer og uttrykksformer som var inkludert i programmet. Åpnings- og avslutningsforestillingen berørte imidlertid liknende tematiske tråder gjennom fokus på den levende og mangfoldige verden utenfor mennesket. Papirvingers What shines åpnet festivalen og er den bergensbaserte dansekunstneren Ine Therese Hogstads andre helaftens forestilling. Til minimalistisk live-musikk av komponist Hanne Vatnøy beveger Hogstad seg sammen med dansekunstner Kyuja Bae rundt på gulvet der gråpapir er teipet fast og slik blir et underlag for danserne. Over dem henger også små papirlyker med lys i. I What Shines har Hogstad arbeidet med utgangspunkt i Arne Næss og hans økosofi og det kommer spesielt til uttrykk gjennom aktørenes nysgjerrige utforskning, der rommet og objektene utgjør minst like viktige bestanddeler av forestillingen som aktørenes kropper og bevegelser. Dette er fristende å se i sammenheng med Næss’ tanker om at alt som lever er en del av den samme helheten. Underveis lyste aktørene rundt seg med hodelykter, gravde i små hauger av glitter og holdt opp små insekter støpt i gjennomsiktig plastikk. Rent koreografisk virket bevegelsene tidvis å være inspirert av vingeslagene til sommerfugler. Til slutt løsnet aktørene matten laget av gråpapir fra gulvet og krøllet den sammen slik at den liknet en skulpturell installasjon.

TGO//4332 med Your Guess is as Good as Mine avsluttet festivalen. Omdreiningspunktet for deres forestilling var vannets kretsløp. Forestillingen åpner med en stemme som forteller oss om vann, mens vi hører lyden av vann som drypper ned i et gjennomsiktig kar på scenen. Karet trilles etterhvert vekk og i løpet av den timen Your Guess is as Good as Mine varer, er det et stort, elastisk og tøyelig lerret som er i fokus. Her projiseres lys og bevegelse slik at det danner abstrakte, skiftende former og farger, hele tiden til musikk som gjør det til en filmatisk opplevelse. Aktørene Karen Eide Bøen og Lisa Bysheim beveger seg på baksiden av lerretet slik at kroppene deres lager avtrykk som tidvis likner hybrider av dyr og mennesker. Den kontinuerlige metamorfosen av former er hypnotiserende, men dramaturgisk ble opplevelsen noe monoton og gjentakende, og jeg skulle gjerne sett større variasjon i uttrykket.

Fra publikumsfrieri til særegent om døden De to andre hovedproduksjonene under Frontlosjefestivalen illustrerer spennvidden i årets oppsetninger, til tross for at det rendyrkede tekstteatret glimret med sitt fravær til fordel for mer visuelle og tverrkunstneriske uttrykk. The Fourth Stage sin Put Out the Light og YVA Theatre Company sin The First Time I Saw the Sea, er motsetninger som befinner seg på hver sin ende av skalaen. Førstnevnte er en poetisk og dempet forestilling om døden som utmerket seg både gjennom formspråk og scenografi. Dansekunstner Mirthe Bogaert og musiker Vincent Stephen kombinerer tekst, musikk, lyd og bevegelse på en måte som gjør at de forskjellige uttrykksformene glir sømløst over i hverandre. Sammen med scenografien som består av en lang rekke delvis selvlysende tråder hengende fra tre uroer i taket og elegant lyssetting, bygges det opp et særegent univers.

I kontrast til dette sto YVA Theatre Companys forestilling. Den vil jeg karakterisere som publikumsfrieri med velkjent tematikk. Alle medlemmene er nettopp uteksaminert fra Ècole Jacques Lecoq i Paris, og kunne skilte med særdeles elegant og presist samspill i en stram forestilling der maskespill, musikk, fortellerteater og fysisk komedie dominerer. The First Time I Saw the Sea gir et dypdykk i minnene fra Oscars liv, en eldre mann som sitter på gamlehjemmet og drømmer seg vekk. Når alt stemmer så godt er det irriterende at historien om Oscar inneholder så mange velkjente klisjeer og ikke byr publikum større motstand.

For lite tid og rom til å tenke i fellesskap Nytt i årets festival er ordningen som gir kunstnere anledning til å søke «Frontlosji», noe som innebærer at de får innvilget rundt opptil en ukes prøveperiode for å utvikle nye prosjekter mens festivalarrangørene stiller med lokaler og visningsarena. De to arbeidsvisningene under Frontlosjefestivalen varte en halvtimes tid og ble etterfulgt av samtaler mellom kunstnerne og publikum, der publikum på forhånd ble oppfordret til å gi tilbakemelding på arbeidene. Presentasjonsformatet fremsto som vellykket og muligheten til å se forestillinger under utvikling ga publikum et interessant innblikk i kunstneriske prosesser, ettersom for eksempel Kvadratteatrets Allegro for to ikke lenger var en forestilling for barn slik det sto i programmet, men materialet isteden hadde utviklet seg videre og nå henvendte seg til ungdom.

Grov Productions sin arbeidsvisning Her Past in Their Present Now ble utgangspunkt for en spesielt fruktbar samtale mellom kunstner og publikum. Dansekunstner Brita Grov har utdanning fra Laban-skolen og har koreografert en forestilling der hun tematiserer sine egne erfaringer med diabetes i danseverdenen. Fem dansere fremførte den ekspressive koreografien der pausene mellom bevegelsene sammen dansernes pust var sentrale virkemidler. Publikum stilte flere spørsmål til utøverne og etterhvert oppsto en reell dialog der betrakterne kom med innspill til den videre arbeidsprosessen.

Generelt savnet jeg flere slike anledninger til å tenke høyt sammen innenfor fastlagte rammer under festivalen som helhet. I 2016 satset arrangørene på uformelle kunstnersamtaler etter forestillingene, men da fungerte ikke formatet helt. Trolig skyldtes det at det ikke var noen bestemte temaer for samtalene og at hensiktene bak var utydelige. Seminaret «Dramaturgi som verktøy», som ble arrangert i år på festivalens første dag, i samarbeid med Proscen, nettverks- og kompetansesenter for scenekunstfeltet på Vestlandet, led dessverre under tettpakket faglig program. Kompetente fagfolk var hentet inn for å holde innlegg både om teori og egen praksis og arrangementet virket først og fremst å ta sikte på å øke kunnskapen til utøvere i det frie feltet i Bergen. Likevel er det synd at tidsmangel gjorde spørsmålsrundene så lite sjenerøse. I lys av det fremstår festivalens potensial som kunnskapsarena fremdeles som uforløst.

Lokal møteplass Til tross for at flere av forestillingene var uferdige og prøvende, opprettholdt samtlige bidrag gjennomgående høy profesjonalitet og kunstnerisk kvalitet. At Frontlosjefestivalen har gjennomgått en utvikling siden oppstarten var merkbart ettersom både dramaturgiseminaret var stappfullt og forestillingene trakk en langt større publikumsmasse enn i 2016. Det tyder på at festivalen på mange måter har lykkes i å etablere seg som en synlig visningsarena for ny scenekunst. Samtidig kan man spørre seg om hva som går tapt på bekostning av å dyrke det lokale fokuset og om Frontlosjefestivalen på sikt vil tjene på å invitere flere kunstnere inn i varmen, fremfor å la geografiske begrensninger legge føringer for det kunstneriske programmet. Kanskje finnes det enda større rom for å la Bergen møte litt mer av verden i framtiden.