NRK Radiohuset Foto: Hans A. Rosbach / CC BY 2.5

NRK som absurd teater

Etter måneder og år med massiv kritikk av en forflatning av kulturtilbudet, tar NRK-ledelsen fremdeles ingen selvkritikk. Det går på troverdigheten løs.

Før jul skrev jeg et innlegg om at jeg hadde lyst til å kaste radioen i veggen fordi P2 har gått i en tabloid retning og kunstmusikken stadig nedprioriteres i NRK. Siden har det skjedd enormt mye. Saken ble blant annet fulgt opp med flere like sinte innlegg og flere svar fra NRK her på Scenekunst (kan leses under «relevante saker» nederst på siden), mange kommentarer i kommentarfeltene og på Facebook, og i Klassekampen med en redaksjonell sak (krever abonnement), flere leserinnlegg og et essay av Eivind Buene.

Delvis parallelt har lignende diskusjoner pågått andre steder. I Ballade har blant annet komponist Henrik Hellstenius kritisert nedskjæringene, og kulturredaktør Arne Borge i Vårt land har kommentert hvordan den kritiske kulturdekningen er erstattet med koseprat. P2s nye, tabloide kulturprofil har fått velfortjent hard medfart også i Morgenbladet, blant annet av Gaute Brochmann og i denne knusende og blottstillende gjennomgangen av én ukes tomprat i Kulturstripa. Kulturjournalist i Aftenposten Robert Hoftun Gjestad og programleder og forfatter Knut Nærum har begge kritisert NRKs musikkprogrammer på TV for å være for mye show og for lite musikk. Også Forfatterforeningen har kommet på banen og etterlyser mangfold i NRKs litteraturdekning.

Når det gjelder den innsnevrede musikkdekningen, har Norsk Komponistforening jobbet iherdig i årevis for å ansvarliggjøre NRK. Etter det de beskriver som «en runddans mellom NRK, Kulturdepartementet og Medietilsynet, hvor ingen tar ansvar, men i stedet peker på hverandre» klaget de til slutt NRKs musikkprofil inn for Kringkastingsrådet, for å ikke oppfylle sitt mandat. Den grundige klagen kan leses i sin helhet her. Klagen ble behandlet på Kringkastingsrådets møte 11. mars (hele møtet ligger ute, klagen behandles fra 02:13:00) og fikk betydelig støtte av flere av rådets medlemmer. I etterkant av møtet publiserte Komponistforeningen en kronikk i VG sammen med 17 andre kunst- og kulturorganisasjoner, der de krever å bli hørt og kritiserer NRK for å avfeie kritikken. 15. mars møtte styreleder i Komponistforeningen, Jørgen Karlstrøm, kringkastingssjef Thor Gjermund Eriksen til debatt i Dagsnytt 18. Min oppsummering inneholder bare et utvalg, og mens jeg skriver på denne teksten kommer det stadig flere kronikker fra ulike aktører – jeg får rett og slett ikke med alt.

Kritikken er med andre ord omfattende og massiv. Den gjelder NRKs musikktilbud generelt – hvordan et smalt utvalg av den mest kommersielle populærmusikken og talentkonkurranser med og uten kostyme preger alle flater og etterlater liten plass til den enormt store Resten. Klassisk musikk, jazz og folkemusikk er skjøvet over i nisjekanaler med knappe ressurser. Kritikken gjelder også radiokanalen P2 spesielt: Dybdeprogrammer med journalistisk behandling av mange ulike ikke-kommersielle kunstuttrykk har gradvis forsvunnet ett etter ett og blitt erstattet av overflatiske skravleprogrammer om alt og ingenting, der den aller mest populære populærkulturen dominerer.

Tåkeleggingsekspertene
Men selv om kritikken stadig vokser i styrke og bredde, får vi fremdeles ingen ordentlige svar fra NRK-ledelsen. De finner minste motstands vei, bestrider premisser og definisjoner, feiltolker spørsmålene i egen favør eller svarer på noe helt annet. Eller de trekker frem en rekke eksempler på unntakene, på det lille som – heldigvis – er igjen. Og svarene deres er til forveksling like hver gang – i den grad at Emil Bernhardt til og med kunne påvise direkte klipp og lim i kulturredaktør Marius Hoels svar til Gaute Brochmann og undertegnede.

Disse øvelsene ble gjentatt i Kringkastingsrådet i en absurd goddagmann-økseskaft-dialog. For eksempel dokumenterer Komponistforeningens tolv sider lange klage grundig hva slags musikkinnhold NRK ikke lenger dekker. De hevder dermed at mangfoldet er borte. NRK-ledelsen velger å henge seg opp i ordet «mangfold» og definere det på sin egen måte, og de kommer selvsagt til motsatt konklusjon. Og de har jo også rett – i rent antall ulike kulturuttrykk som dekkes totalt sett i løpet av et år, for eksempel, i hver krik og krok, har NRK selvsagt fremdeles stort mangfold. Slik unngår ledelsen å adressere de helt konkrete manglene de får kritikk for. Et annet eksempel: Klagen etterspør eksplisitt bedre dekning av norsk musikk på kunstmusikkfeltet, mens NRK svarer ved å legge frem en skryte-powerpoint av hvor gode P3 er på å dekke norsk popmusikk.

To ting har likevel kommet ut av denne runden: Det ene er at kringkastingssjefen selv har kommet på banen. Det har vært svært opplysende, for teflonretorikken, den nedlatende tonen og til og med ordlyden er gjenkjennelig fra mellomledernes tidligere svar. I tillegg har NRK-ledelsen endelig innrømmet at det har vært store endringer i kulturstoffet, også i P2. Som Karlstrøm påpekte i Dagsnytt 18 – det er nytt.

Det vi fremdeles ikke får, er meningsfylte svar på hvorfor. Isteden gjentar NRK-ledelsen opp, ned og i mente at de plikter å nå «bredt ut», uten noen utdyping av hva det innebærer.

Da må vi gjette, og vi må vel kunne slutte av utsagnet at kunst- og kulturstoffet slik det var, ikke nådde bredt nok ut. Det må igjen bety at det ikke hadde nok lyttere, eller «feil type» lyttere. Ifølge radiosjef Cathinka Rondans innlegg for Kringkastingsrådet har i hvert fall P2 nå et større aldersspenn blant lytterne, og det synes hun er veldig bra. Det nye innholdet når altså «bredere ut». Det rare er bare at mediedirektør Øyvind Lund åpnet sin presentasjon i Kringkastingsrådet med å si at NRK skal «lage innhold som publikum ønsker å bruke, uansett hvor liten målgruppe vi snakker om».

I tilfelle gir det første argumentet ingen mening. Alle protestene på omleggingen tyder på at de målgruppene som var interessert i dyptpløyende dekning av ikke-kommersielt kulturstoff, allerede var nådd. De hadde et tilbud. Nå har de ikke et tilbud.

Argumentasjonen henger ikke sammen. Man kan i det hele tatt begynne å lure på om NRK-ledelsen tror på det den selv sier. I sitt svar på kritikken fra Gaute Brochmann i Morgenbladet svarer kulturredaktør Marius Hoel og kanalsjef i P2 Ole Jan Larsen følgende:

«Kritikken er altså at Drivkraft knapt er et kulturprogram, og at det er så lite motstand og kritisk tilnærming fra programlederen, at det havner i underholdningsboksen sammen med Lindmo og Farmen kjendis, ifølge Brochmann. Det er vi uenige i.»

Mener Hoel og Larsen virkelig dette? Brochmanns beskrivelse er svært presis, og det er vanskelig å se at det går an å være «uenig» i påstanden. Programmet har ingen kritisk vinkling. Intervjuobjektenes fagfelt, kunstneriske uttrykk eller virke får ingen kontekst, ingen journalistisk inngang. Gjestene intervjues som privatpersoner, om seg selv og sitt liv. Faget deres kommer i annen rekke. Larsens evinnelige åpningsspørsmål er representativt: «Hvordan har du det?»

Virkeligheten er åpenbar: NRK vil heller appellere til dem som liker koseprat, enn til dem som liker kritisk, faglig vinkling.

I Dagsnytt 18 begrunnet kringkastingssjefen omleggingen med at NRK har som mål å gjøre ulike kulturuttrykk tilgjengelige for nye grupper, som ellers ikke ville oppsøkt dette stoffet. Men igjen svarer han på noe annet enn det spørres om – kritikken går på at en mengde stoff i stor grad er borte. Ikke at det ikke når ut. Noe som ikke finnes, kan ikke nå ut. Kulturstripas banale pludring om Netflix, Instagram og Golden Globe når kanskje «bredt ut» i en eller annen forstand, men jeg tror rett og slett ikke noe på at kringkastingssjefen virkelig mener, hvis han er ærlig med seg selv, at man dermed kan skryte av å ha bedrevet viktig kulturformidling. Hverken til gamle eller nye grupper.

Det egentlige svaret er allerede påpekt av mange: Som om de var et hvilket som helst kommersielt drevet mediehus, styrer NRK sine redaksjonelle valg etter lytter- og seertall og trafikk på nett. Dette bekreftes fra innsiden, blant annet av NRK-medarbeider Annelita Meinich, som hevder at det grundige, faglige innholdet på kunst- og kulturfeltet stadig må vike for det som gir klikk på nett. Og selv om han tilsynelatende sier det motsatte, bekrefter kulturredaktør Marius Hoel langt på vei dette i sitt tilsvar: «Påstanden om at innhold lages bare for å få klikk vil jeg sterkt tilbakevise. Derimot er vi opptatt av engasjement og lesetid på NRK.no». Det er ganske vanskelig å forstå at det skal være noen vesensforskjell på å være interessert i «klikk» og i «engasjement og lesetid», men det er i alle tilfelle en innrømmelse av at nettrafikken er styrende. I kjent stil velger Hoel å vri på ordene fremfor å imøtegå kritikken, og umuliggjør en diskusjon om hva en slik «trafikkmåling» egentlig forteller. Og som Erling E. Guldbrandsen treffende poengterte i sitt innlegg i Kringkastingsrådet, publisert på hans Facebook-profil, er det fint lite: «Jeg kan klikke på absurditeter på Dagbladets forside på nett, ‘se anakonda kvele en jaguar’, det er spennende, hurra, men det betyr faktisk ikke at jeg fra nå av bare vil lese om anakondaer».

Når ingen vil innrømme at dette valget er tatt, får vi heller ingen konkrete svar på hvorfor det er tatt. Var det sånn at P2 hadde drastisk synkende lyttertall? Eller er det sånn at den gruppen mennesker som allerede lyttet på P2, som ønsker å få vite noe de ikke visste at de lurte på og som er interessert i klassisk musikk, historie, filosofi, språk, poesi og så videre, var makset ut? Slik at et krav om stadig økende lyttertall gjør at man før eller siden må finne en større gruppe? Hvis det er slik – er det da noen som måler eller teller eller bryr seg om i hvilken grad de lytterne man allerede hadde, blir med i denne gruppen? Eller blåser man en lang marsj i det, så lenge det totalet antallet lyttere øker?

Kanskje enda viktigere er det å få svar på et mer overordnet spørsmål: Hvem er det som avkrever NRK stadig økende lyttertall? Hvem har bestemt at NRKs suksess eller falitt skal måles etter trafikken på nett?

I alle tilfelle begynner ledelsen å få alvorlige problemer med troverdigheten. De flykter fra skanse til skanse og setter nye rekorder i kreativ nytale, og det kommer ikke til å holde i lengden. Vi er for mange som er for lei.

RELATERTE ARTIKLER +
KOMMENTAR
  • Jack Sæterdal :

    Det er vel et paradoks at når den eldre aldersgruppen i samfunnet er økende, satser NRK på å trekke til seg de yngre . Eller mener de at vi eldre som ettehvert har utviklet en større interresse for og kunnskap om kulturelle verdier skal ta til takke med P1 og P1+ .? Jeg likte guttemusikk, gammeljazz, bebop, rock og ettehvert som tiden gikk fant jeg større glede og interresse for den klassiske og mer seriøse musikken. Dvs jeg modnet. Er det bare jeg som har det slik, tro?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER