Moden festival

Noen ritualer har, allerede etter første gang det utføres, liksom alltid vært der. De kommer nærmest av seg selv, som det åpenbare svaret på et behov som har vært der lenge, og som det ikke en gang er sikkert at vi var oss bevisst. Det Norske Teatrets Fossefestival, eller Den Internasjonale Fossefestivalen som teatret kaller den og som i disse dager avvikles for andre gang, er et sånt ritual. Det tok bare litt tid før det var modent for å plukkes. Og så er jeg selvsagt klar over at festivalen er et resultat av hardt arbeid og ikke kom av seg selv. Om det skulle være tvil om det.

Årets hovedsatsing, en typisk Det Norske Teatret-oppsetning i storformat, Jon Fosses gjendiktning av Oresteia, ble ett av de første ofrene for den postpandemiske teater- og orkesterstreiken og måtte derfor løftes ut av festivalen og utsettes til seinere på høsten. Den greske tragediedikteren og hærføreren Aiskylos sitt storverk om den historiske brytningstiden etter Trojakrigen fikk sin urframføring ved Dionysosfestivalen i 458 f.Kr., hvor den vant førsteprisen.

Mindre spektakulær Dermed ble det en langt mindre spektakulær, men ikke mindre essensiell oppsetning, regissert av Johannes Holmen Dahl, som fikk æren av å være festivalens åpningsforestilling. I januar 2014 erklærte Jon Fosse offentlig at han var ferdig med å skrive dramatikk. Den har vi hørt før fra ulike hold noen ganger opp gjennom historien, men av og til er det nødvendig å bruke en smule eksorsisme for å komme seg videre i livet. Rundt den samme tida både sluttet han å drikke og konverterte til katolisismen. Men nå er dramatikeren tilbake med en tekst som det, bevisst eller ikke, blir nærmest umulig å ikke tolke i lys av forfatterens eget fravær fra teaterscenen. Hovedpersonen i Sterk vind har også vært borte og kommer hjem til kona etter å ha vært ute på en lang reise. Men det er noe rart med leiligheten. Han kjenner seg ikke helt igjen i den. Og så er det en annen der, en annen mann som kona kysser på.

«Leiligheten» er en smått klaustrofobisk hvit kube, et lukket scenerom på scenen. De tre karakterene sitter der, side om side på en benk, og kan ikke annet. Etter en stund begynner Mannen, i Jan Grønlis skikkelse, å snakke, knapt hørbart. Om vinduet som han pleier å sitte – eller står han? – og se ut gjennom, eller kanskje det var et annet vindu. Og hva ser han? Ja, hvis han ser noe da. Og hva betyr det? Ja, hvis det betyr noe da. Kort sagt: det er en tekst av Jon Fosse vi har med å gjøre. Alt befinner seg i et eksistensielt grenseland. Skjer dette på ordentlig, eller ikke? Og er nå det så viktig?

Thriller-aktig dissonans Men så er det en tvist der, en liten, men i Jon Fosse-sammenheng markant, thriller-aktig dissonans. Det tror jeg har mye med stedet hvor det utspiller seg å gjøre, fraværet av gammel natur, av definert årstid. Av vann, trær, himmel, mørke. Vi befinner oss visst i en høyblokk, i fjortende etasje. I det meste av det Jon Fosse ellers har skrevet kjenner man angen av noe organisk i samspillet mellom mennesket og omgivelsene. Her er bare den sterile, trange, hvite kuben, og ikke noe sted å gjemme seg bort. Tid og sted er opphevet. Her utspiller det seg en mystisk menage a trois. Mannen, i Jan Grønlis skikkelse, framsier en mer eller mindre kontinuerlig snakke taust med seg selv-monolog. De to andre, kona (Anne Marit Jacobsen) og den unge mannen (Jon Bleiklie Devik), blir projiseringer av det som foregår inni ham. Eller blir de det? Den unge mannen, finnes han? Er det kanskje ham selv? Et mulig dobbeltgjengermotiv er jo en gjenganger i mye av det Fosse har skrevet. Er det egentlig sjalusi det dreier seg om, eller er det bare uttrykk for en generell sorgfylt fremmedhet som rir hovedpersonen i en fase av livet der fortid er det det er mest av?

Sterk vind blir kalt et scenisk dikt, noe som vel er et kjennetegn ved det meste av det han skriver for teater: «Men eg/ bryt seg av/ ja eg er jo her/ Eg/ mot Kvinna, som læst som om ho ikkje ser han, kort pause/ mannen din/ er her/ ganske kort pause/ No/ Her/ Kva er det som skjer/ Kven er han der/ Eg/ ja det er jo du og eg/ oss/ vi to/ oss/ det er jo deg og meg/ oss/ vi er jo gifte/ vi elskar jo kvarandre/ Pause/ Spørjande/ Bur de to saman/ ganske kort pause/ ja i dette husværet/ Kort pause/ Men det er jo du og eg/ som bur saman/ vi er jo gifte/ vi er ektefolk/ som det heiter».

Jan Grønli gestalter denne stakkars mannen med en eksepsjonell tilstedeværelse. Han har en stemme og en forsiktig mimikk som er, unnskyld uttrykket, hel ved. Han er lavmælt, tilbakeholdt, ekspressiv og eksplosiv i samme åndedrett. Anne Marit Jacobsen og Jon Bleiklie Devik spiller opp til ham med perfekt balansert timing og tilstedeværelse.

Underveis blir jeg slått av en tilleggstanke som jeg ikke aner om jeg har dekning for, men som setter meg i veldig godt humør. Det sterkt humoristiske, absurde ved tekst og framføring, den indre monologen: Er det Jon Fosse som driver gjøn med den altomfattende «Jeg tenker at»-bølgen som har hjemsøkt vårt land?

I Fosses fotspor Mari Hesjedal er en av flere som følger i Jon Fosses litterære og dramatiske fotspor. På festivalen har hun fått sin norske institusjonelle voksendebut med teksten Sov ikkje, regissert av en annen debutant i teatret, filmregissør og skuespiller Iram Haq. I likhet med festivalens hovedperson går Hesjedal inn i et eksistensielt og tilstandsmessig grenseland, i dette tilfellet mellom søvn og våken tilstand. Hovedkarakteren Eg (Silje Lundblad) sliter med søvnmangel og klarer ikke skille mellom virkelighet og fantasi. Hun blir funnet liggende midt på veien, iført festklær og med sminken i uorden. Derfra utspiller det seg et aburdistisk drama som går inn i en karikatur av den tilstanden vi som sover lite rett som det er kan befinne oss i. Eg leter etter Ho (Kaia Varjord), som likner på Eg, som var der sist hun var våken, men som nå er borte. To typer (Christian Ruud Kallum og Gard Skagestad) kommer og går og bidrar bare til å forsterke hovedpersonens forvirring. Det spilles i høyt tempo og absurdismen havner tidvis i rein komedie.

Det holder – en stund. Spenningen bygger seg opp, mye forblir usagt. Hvem er Eg egentlig? Og Ho, eksisterer hun egentlig eller er hun bare en speiling av Eg? Hvem er de to gutta? Her er flere fine, velspilte partier, finurlige regimessige grep preget av en slags nybegynnerentusiasme med flotte, snikende musikalske intervensjoner av Gaute Tønder. Drømmescenariet og det eksistensialistiske minner mer om Sartre enn Fosse. Helvete er de andre. Men så setter tomgangen inn. Teksten og regien har ikke mer å by på. Det blir noe manisk, tilgjort over alle påfunnene. Det er sjukt morsomt at de to gutta plutselig stiger inn på scenen iført røde, høyhælte sko, men ikke mer enn det.

Så hva er problemet? Svaret finner jeg, tror jeg, delvis i det uforståelig fyldige tekstmaterialet i programmet. Her ser det for meg ut som det har glippet litt for norsk teaters beste informasjonsavdeling. Ikke bare blir hovedrolleinnehaver Silje Lundblad grundig, og fint, intervjuet om sin historie som mor til trillinger og hva det gjør med nattesøvnen. I tillegg får Mari Hesjedal, over 13.000 tegn, lov å utbre seg i en ordflom om søvn og søvnforskning og om hvor viktig det er å sove. Hvis du ikke sover kan du bli feit, få angst og gå inn i psykoser. Så husk å sove! Sier hun til en leser som har en tendens til å friskne til klokka ti på kvelden og glemme å gå og legge seg. Ja, det antydes til og med at vi som holder på sånn gjør det fordi vi vil være del av en trend i den vestlige verden. Vi synes det er kult å sove lite, liksom. På bakgrunn av det er det uforståelig at ikke sånne som meg for lengst er blitt stengt inne på lukket avdeling og påført slanger med intravenøs sovemedisin. I det hele tatt: Hvor ble det av den sosiale, politiske og økonomiske analysen? Kanskje det er dette uferdige tankearbeidet som avspeiler seg i det vi ser på scenen. Og som kanskje også er årsaken til at forfatteren hadde behov for å offentliggjøre et materiale som jo egentlig er, eller burde være, en del av det tause, underliggende forarbeidet til det Dramatikkens hus-utvikla skuespillet. Et materiale som skal ligge og vake i den dramatiske tekstens underbevissthet, i dens drøm. Og ikke mer enn det.

Befriende lite pompøs I lys av dette er det påfallende at veteranene i de legendariske belgiske kompaniene TG Stan og Maatschappij Discordia klarer seg med et par små avsnitt om Jon Fosses Eg er vinden på teatrets nettside.

«Stillheten er kanalen inn til meningen i teksten. På den måten kan hver publikummer finne sin egen mening», sa regissør Salva Bolta etter en scenisk lesning av Eg er vinden på Teatro Español i Madrid i 2014, hvor jeg var til stede på oppdrag fra Dramatikkens hus. Det er også her, nettopp i flere partier av ren stillhet, i belgiernes mesterlige og befriende lite pompøse versjon, at vi som ser på får lov å kjenne etter i klangen av alt det andre som skjer, eller ikke skjer. Måten de to aktørene Damiaan De Schrijver og TG Stans Matthias de Koning fyller stillheten på er skuespillerkunst med noe tidløst over seg. Det går ikke an å klistre det til en bestemt retning, for eksempel Stanislavskij eller Grotowski-metoden, men det er helt sikkert at spillet baseres på et intensivt indre arbeid!

Det foregår på et båtdekk på havet, som en dialog mellom to menn. Det er noe Brødrene Løvehjerte-aktig over historien, hvor den ene av mennene blir borte med vinden. Verken redd, eller tung, bare borte med vinden. De kjenner hverandre godt, er gamle venner, med alt det innebærer. Noe som også er tilfellet med de to skuespillerne. I en nydelig, humørfylt ettersamtale, som nesten fortonte seg som en fri fortsettelse av det vi nettopp hadde sett, viste det seg at TG Stans Matthias de Koning en gang i tiden hadde vært Damiaan De Schrijvers læremester. Og som om det ikke var nok avsluttes forestillingen med et tredje lag av gode venner: en filmsnutt med Laurel and Hardy (Helan og Halvan). Et i utgangspunktet vanvittig påfunn, som etter en stund virket aldeles naturlig.

De stramme rammene som denne festivalen, i kraft av dens definerte utgangspunkt, befinner seg innafor, ser ut til å virke befriende og kreativt stimulerende på både skaping og programmering. De tre korte, nedstrippa forestillingene jeg fikk med meg vitner om det.