Grevlingens time av Finn Schau. Nationaltheatret 2015. Foto: Marte Garmann

Min far: En krigshelt, en bankraner?!

I forestilingen Grevlingens time – om Finn og far går Finn Schau opp sporene etter sin tause, fjerne far på en deilig laidback og usentimental måte, skriver Chris Erichsen.

Finn Schau er en crossover-skuespiller av den gamle skolen. Han har spilt alt fra Bakermester Harepus til Herr Smith i Verdiløse menn og General Nevita i Keiser og Galileer. Han har spilt i filmer og TV-serier som Izzat, Lillyhammer, Jul i Blåfjell og Kaptein Sabeltann. Han er fortellerstemmen i TV2s mest populære underholdningsprogram, Farmen. Han har vært programleder i spørreleker og har lest inn en haug lydbøker…

Han er med andre ord ikke en sånn man forventer skal dukke opp med sitt helt eget prosjekt basert på en personlig historie og insistere på å realisere det. Heller ikke hans egen sjef på Nationaltheatret, Hanne Tømta, ventet det.

Hvem var far?
Og likevel: For bare en knapp uke siden sto Gjertrud Jynge fram med en forestilling basert på sin egen familiehistorie. Bente Børsum har turnert i flere år med Min forestilling om mor. På litteraturfeltet flommer det av bekjennelser om forfatternes mødre og fedre. Men der Jynge og Børsum begge har overordnete historiske og politiske budskap knyttet til sine fortellinger, lurer den nå godt voksne Finn Schau ganske enkelt på hvem faren hans var.

Øivind Schau var en av de tause, fjerne fedrene som så mange av oss er vokst opp med. De som stort sett var på jobb, og når de var hjemme tuslet de anonymt rundt i utkanten av hjemmearenaen i tøflene sine uten å si noe særlig.

Sånt trigger et barns nysgjerrighet, og Finn begynte i smug å snuse i farens skrivebordsskuffer. Der fant han en gammel dagbok med beretninger om en mann som var en helt annen enn den han til nå forgjeves hadde forsøkt å bli kjent med. Opptegnelsene fra krigens første fase var skrevet i et nøkternt språk, og kanskje nettopp derfor virket fortellingene om livsfarlige operasjoner til havs hvor faren bokstavelig talt ser døden i øynene eller bankran for å finansiere overfarten til England, så sterkt på fjortenåringen. Min far: En krigshelt, en bankraner?!

Aktstykkene
Øivind Schau var den mest dekorerte krigshelten etter Gunnar ”Kjakan” Sønsteby. Men dette snakket han aldri om hjemme. Ja vel, tyskerne tapte, vi vant, mer er det ikke å si om det liksom.

Men Finn Schau rakk å gjøre et videointervju med faren før han døde. Det, sammen med dagboka, historiske videoklipp, Finns egen historie og en glimtvis rekonstruering av prøveperioden utgjør aktstykkene i denne jorda, ujålete forestillingen. Scenerommet i Malersalen er en hverdagslig litt slitt, gammeldags stue. På gulvet ligger et grevlingskinn, med hode, som Schau omgås med dårlig skjult referanse til julefavoritten Grevinnen og hovmesteren.


Han beveger seg rundt i dette scenarioet litt som man kan forestille seg at faren gjorde. Til tider går han inn i farens kropp og sinn – og ut igjen. Som om faren blir sittende igjen i stolen og Finn river seg løs og oppsøker dagboken hans. Han klimprer litt på gitaren, synger en sang fra sin egen ungdom – Two Little Children av (Store) Bjørn Morisse i bandet Young Norwegians. Han går bak i rommet, setter seg på en stol og refererer noe av det han presenterte for regissør Runar Hodne under prøvene. Fram igjen, ny informasjon fra de historiske klippene eller videointervjuet med faren på den gamle kasseTVen. Det er som om de enkelte elementene i rommet utgjør ulike stemmer som, uavhengig av tid, sted og rom, til sammen utgjør et stort kor som er med på å definere Finns liv.

Grevlingen
Den tause, passive hovedrollen spilles av grevlingen. Det var i grevlingens time, mellom halv tre og halv fire om natta, faren døde. Og i dette tidsrommet, den samme natta, så Finn en grevling. Den blir en representant for det som knytter Finn og faren sammen, for evig tid. Og det spørsmålet Finn ender opp med å stille seg selv er da også hvem han selv er.

Det er dypt alvorlig og eksistensielt, men gjort på en deilig laidback, usentimental og lunt humoristisk måte. Betegnende er videosekvensen med faren hvor han med et fjernt glimt i øyet beskriver hvordan det faktum at London brant ikke skulle forhindre noen fra å dra på ferie.

Finn lytter – og rister på hodet.

 

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER