Millenniumsgenerasjonens tomhet

Millenniumsgenerasjonen, etter det engelske begrepet millennials, betegner generasjonen mennesker som er født fra begynnelsen av 1980-tallet og frem til tidlig 2000-tall. Forgjengerne deres kalles gjerne Generasjon X, kjennetegnet av sin sarkasme og ironi. Millenniumsgenerasjonen er derimot ansett som seriøs, pliktoppfyllende og politisk korrekt, men samtidig selvopptatt, navlebeskuende og selvrettferdig. De har vokst opp i en digital kultur, og krav om konstant tilgjengelighet, sosiale medier og raske skift preger livene deres. De er mindre uavhengige av foreldrene sine, ser tv on-demand, og det er til og med blitt sagt at de har mindre sex fordi de heller sjekker telefonene sine og ser neste episode i en Netflix-serie. Hvilken plass har teatret i et sånt liv der oppdateringene skjer hurtig, der dramaturgiene er episodiske og samvær nærmest likeså godt kan være digitalt som live, her-og-nå, sammen?

Tv-serier Kompani Krøbel består av Marit Røste, Sindre Olav Fredriksen og Ann Mari Nordengen. Trulte fyller år er deres andre forestilling. Den handler rett og slett om Trulte som feirer 30-årsdagen sin og livet hennes det påfølgende året. Trulte og vennene hennes er således ordentlige millennials, født på slutten av 80-tallet og med store problemer med å ta helt vanlige voksne avgjørelser. Jeg er ikke helt sikker på når de aller første tv-seriene om vennegjenger kom. For meg er det uansett Beverly Hills 90210 som er det store paradigmeskiftet, deretter kom det massevis av skoleserier i et forrykende tempo, men også Friends og Melrose Place, serier om å være ung voksen og finne sin plass i verden. I de tidlige sesongene av BH90210 var foreldrene stadig til stede som rolige rådgivere med få egne problemer. Etter hvert ble de, heldigvis, skyflet av gårde til Hong Kong og skrevet ut av serien, og i en serie som Skam er foreldre og andre voksenpersoner skrevet nesten helt ut til fordel for et fokus på vennskapet og ungdommen. Vennegjengen i alle disse seriene er også avgrenset og utgjør en kjerne med mennesker, en klar parallell til en familie, men uten generasjonskonfliktene.

Det er disse vennegjengseriene Trulte fyller år minner mest om. Scenografien er som hentet ut av en eller annen sitcom, og gir assosiasjoner til et kollektiv med loppemarkedsinteriør. Sofaer, stoler og veggpynt lar oss forstå at vi befinner oss i stuen til Trulte. Til venstre er det satt opp en dørramme, og jeg vet ikke om den er en referanse til farsens dørslamring eller om den er plassert der med en tanke om at en realistisk gjengivelse av en leilighet må ha en dør, men alle som kommer inn på scenen kommer gjennom den. Ikke bare kommer de gjennom den, de ringer på først, og så må noen svare i dørtelefonen sånn at døren kan åpnes. Døren får en så viktig rolle at jeg ikke klarer å la være å tenke på Kramers artige innganger i Seinfeld. Det tar mye dramaturgisk fokus. Inne i stuen finner ulike sammenkomster sted, men vennegjengen er også på bar og i bryllup.

Trulte Trulte heter egentlig Hedda, men er blitt kalt Trulte hele livet fordi hun er overvektig. I programteksten står det at dramatiker og hovedrolleinnehaver Marit Røste har basert forestillingen på sitt eget liv som svært overvektig ung kvinne. Dette er kanskje det viktigste Trulte fyller år har å komme med. Det slår meg fort hvor sjelden det er å se svært overvektige mennesker, og spesielt kvinner, på scenen. Teatret er som regel fylt av helt like kroppsfasonger, og den kroppslige tilstedeværelsen av en annerledes kropp føles riktig og viktig. Jeg synes allikevel da at det er synd at den fjerde veggen så til de grader blir opprettholdt, sånn at Røstes kroppslige kommunikasjon ikke spilles helt ut. Hvis disse historiene er basert på Røstes egne erfaringer skulle jeg ønske at det ble gjort som et mer eksplisitt grep med dokumentariske referanser. Da kunne den fjerde veggen blitt utfordret, og vi kunne sett mer av hva som står på spill både kunstnerisk og samfunnsmessig. Nå blir spørsmålet om kropp et spørsmål som er overlatt til fiksjonen, et trist hverdagseksempel uten faktiske konsekvenser. Teatret er et godt sted å problematisere kropp all den tid det er et fysisk møte mellom mennesker, men det potensialet utnyttes ikke. Overvekten er derimot gjort mer til et karaktertrekk enn tematikk, og først helt på slutten tas det opp som egen problemstilling.

Alle karakterene i Trultes vennegjeng er stereotype. De er lett gjenkjennelige, som den konservative barndomsvenninnen, den homofile kollektivkompisen, den alkoholiserte broren og influencer-kjæresten hans. Det er mulig det er tenkt en karakterutvikling, for skuespillerne spiller mindre parodisk etter hvert, men det oppstår ikke noen særlig dybde hos noen av dem. Alle har de hver sin handlingsutvikling, og det gjør at ulike parallelle dramaturgier finner sted samtidig, og flere av scenene gir ikke mening til helheten. Det fører også til veldig mange sceneskift. Hver gang det er sceneskift slås lyset av, og en endring gjøres på scenen. Det er ikke nødvendigvis så store endringer, noen pizzaesker blir lagt på stuebordet for eksempel, men sammen med bruken av døren for introduksjon av karakterer, skaper det en veldig abrupt episodisk dramaturgi som underkommuniserer teaterformen.

Hvorfor teater? Det er i det hele tatt vanskelig å se hvorfor historien om Trulte og vennene hennes skal være teater. Skuespillerne spiller greit realistisk og profesjonelt på en måte man ser mer av på tv-skjermen enn på teaterscenen. Spillet, kostymene, scenografien og teksten virker alt sammen også tilpasset tv-serieformatet. På en gjenkjennelig måte veksles det mellom melodramatiske og komiske partier og mellom inderlighet og humor. Det formatet som er valgt er gjennomarbeidet, men det blir allikevel en dissonans der formatene ikke passer hverandre. I en tv-serie kunne man fått tid til å bli kjent med karakterene og de kunne ha fått mer dybde. Vitsene hadde ikke trengt å være tilpasset umiddelbar tilbakemelding fra publikum. Alle de hyppige sceneskiftene og alle gangene det må ringe på døren for å skape innganger ødelegger for teaterdramaturgien. Teatret trenger mer formbevissthet, og hvis man skal lage en teaterforestilling bør det være tydelig hvorfor teatret er valgt som kommunikasjonsform. Her skjønner jeg ikke hvorfor dette er laget som teater.

Noen ganger kan jeg føle på at teatret er under press i dagens raske visuelle kultur. Filmer og tv-serier gjøres om til teaterforestillinger, som Scener fra et ekteskap på Rogaland Teater eller når Nationaltheatret nå skal iscenesette filmen Shakespeare in Love. Det er kanskje nettopp nå at teatret, og de som lager det, må ta grep for å se hva teater som form kan bidra med, på hvilken måte det kan utfordre andre uttrykksformer, og hvordan teatrets egenart kan brukes til å skape noe mer og noe annet enn det skjermfortellinger noen gang kan. Jeg er ikke så bekymret for at Netflix gjør at unge mennesker har mindre sex, men jeg håper ikke de tar teatret med seg i dragsuget.