Mens vi venter på UFOen

Av de mange forskjellige følgesvennene jeg har hatt gjennom oppveksten har ufoen vært den mest trofaste. Den har liksom alltid vært i nærheten. Jeg har riktignok aldri sett den, men det gjorde ikke noe så lenge andre hadde det, og kunne fortelle om det. Så konstant tilstedeværende har den vært at da jeg så at den skulle være tema for en forestilling på Torshovteatret skjønte jeg ikke vitsen. Å sette opp en teaterforestilling om UFO-fenomenet virker bare så… 1950, eller noe. Sønnen min har for eksempel aldri uttrykt noen interesse for fenomenet. Ikke så rart kanskje av en som praktisk talt er oppvokst i Star Wars-universet. I sin oppvekst var han mye mer opptatt av en så hverdagslig sak som hvordan TV-bildene kom seg gjennom lufta og inn på skjermen.

Derfor var det fint å bli minnet om ufoenes eksistens. Det hviler liksom en aura av uskyld og noe uforstilt autentisk over dem. Eller rettere sagt: over det forholdet vi har til dem. Litt som Beatles i sin tidlige fase, en av de andre viktige følgesvennene jeg har hatt. Sånn sett matcher det perfekt den barnlige, lekne, entusiastiske stemningen som mer eller mindre konstant hviler over Torshovteatret, med sine tidsbegrensa prosjekter som en liten gruppe skuespillere får lov å fråtse i, nå med Science Fiction som tema.

Feststemt publikum Foajeen på Torshov er fullsatt av et feststemt publikum som jeg raskt skjønner må ha kommet hele veien fra fra Hessdalen, den sørtrønderske fjellbygda, også kjent som UFO-bygda etter at en rekke merkelige lysfenomener er blitt observert der siden tidlig på 1980-tallet. Å gjøre teatret relevant for flere er en av de evige og tilsynelatende uoverkommelige oppgavene som til enhver tid står øverst på ethvert teaters dagsorden. Så enkelt kan det altså gjøres. Det samme skjedde da Ole Ivars-fans valfartet til Torshovteatret for noen år siden for å få med seg den fine forestillingen En får væra som en er.

På et tidspunkt går det klassiske Dagsrevyen-signalet, fra den tida da programmet samlet hele landet, og en rekke TV-skjermer over hele foajeen gir seg til kjenne med en reportasje fra 80-tallet om UFO-fenomenet i Hessdalen. Reportasjen inkluderer lokale vitneobservasjoner. Det virker fjernt og nært på en og samme tid, med en nostalgisk grunntone som bygdefolket humrer godt over. Kort tid etter åpner en luke seg i taket. En stige, innhyllet i lys og røyk, kommer ned fulgt av turtøykledde skuespillere som ønsker velkommen og inviterer oss til å entre teatersalen via stigen.

Allverdens tid Som gretten gammel teatergjenger er jeg alltid skeptisk til utenpåklistra påfunn som altfor ofte viser seg å være skalkeskjul for en tilsvarende fantasiløshet når forestillingen virkelig skal spilles. Men skuespillerne lyser av uforstilt entusiasme, vi begir oss opp stigen og inn i den runde salen hvor det publikumsomringa scenegulvet er dekket av reinlav, mose, steiner og trestubber. Aktørene setter seg i ring i hver sin campingstol og ser opp på det visstnok direkte live-overførte bildet fra Hessdalen som projiseres oppunder taket. Dette forblir den grunnleggende settingen under resten av forestillingen. Der sitter aktørene og venter, iført sine anorakker, gensere og treningstøy. De nipper til kaffen mens de utveksler historier om livet i Hessdalen. De har allverdens tid, noe de håper publikum også har. Det veksles dynamisk mellom internt bygdeprat, som rett som det er ender opp i ingenting mens Håkon Ramstad forgjeves prøver å lære seg å strikke, og direkte kommunikasjon med publikum hvor historien fortelles gjennom anekdoter, myter og fakta. Mange av replikkene er åpenbart hentet direkte fra samtalene med hessdølingene, som leende kjenner igjen seg selv. Det er befriende lavmælt og ujålete. Til tider synker aktørene hen i kontemplativ stillhet. Ingenting skjer, helt til en av aktørene kanskje begynner på en historie, som så stopper opp etter en stund – og fortsetter etter en lang pause. Det blir aldri kjedelig å sitte slik og titte inn i hverdagslivet i ei lita bygd et sted i Norge.

En sånn hyperrealisme, som kan minne litt om Goksøyr/Martens sine forestillinger, fordrer selvfølgelig et solid materiale og ikke minst: utstrakt grad av selvtillit. En viktig grunn til at det fungerer er det regissør Øystein Stene, til daglig dosent ved Teaterhøgskolen, i sin bok om skuespillerkunstens historie kaller publikumskontrakten. Her er den oppfylt på en sånn måte at vi i salen føler oss trygge og ivaretatt. Situasjonen er definert. Vi vet hvor det foregår, vi vet hva det handler om, vi blir raskt fortrolige med vår egen rolle i det hele. Men vi vet ingenting om hva som kommer til å skje. Og den følelsen forlater oss aldri.

Fysisk arbeid og stemmebruk En etter en skifter aktørene klær og forvandler seg til ulike typer romvesener. Kroppsspråket og stemmene forandrer seg, og avslører en til dels overraskende kompetanse innen fysisk arbeid og stemmebruk. Overraskende fordi jeg synes det er så mye snakking og gåing i oppsetninger på norske institusjonsteatre, av og til hver for seg, av og til samtidig, at jeg innimellom lurer på om skuespillerne har glemt hva de har lært, eller om de aldri lærte noe annet. Plutselig inntrer magien. Perspektivet flytter seg fra det hverdagslige, trivielle til et større, mer filosofisk blikk på menneskene, litt som Steven Spielbergs E.T. og andre figurer som forvalter en slags sannhet fordi de har sett oss og vårt misbruk av jorda og universet utenfra. Til slutt står, sammen med romvesnene, Håkon Ramstad igjen som det (nesten) nakne mennesket i et vakkert møte, først og fremst med seg selv.

Ja, det er et eksperiment det dreier seg om. Regissøren og torshovgjengen tar sjanser, de beveger seg ut i til dels ukjent farvann, men det hele preges av en trygghet som smitter over på et publikum som neppe er blant dem som renner ned dørene på Nationaltheatret. Det er kanskje ikke epokegjørende, superviktig kunst jeg her har vært vitne til og med på, men en fin, intelligent gjennomført teateropplevelse, full av kjærlighet til folket i Hessdalen – og oss andre.