Ways of Seeing. Foto: Leif Gabrielsen. Avbildet: Ali Djabbary, Hanan Benammar og Sara Baban.

Måter å se på

Årets største teaterdebatt har ikke handlet om teater. Det burde den.

Det er ikke så ofte folkevalgte fra Fremskrittspartiet uttaler seg om teater. Et raskt googlesøk viser, kanskje ikke så overraskende, at de fleste utspillene handler om at de ikke vil gi ulike teatre offentlig støtte. Kanskje er det derfor at når de først uttaler seg om en teaterforestilling er det uten å ta hensyn til at det de snakker om er teater. I denne kommentaren skal jeg forsøke å oppsummere det som har vært en lang debatt med svært mange stemmer.

Kritikk
Ways of Seeing av Pia Maria Roll, Marius von der Fehr, Hanan Benammar og Sara Baban hadde premiere på Black Box teater 21. november. Kritikkene vekslet mellom bejublende, sterkt kritiske og mer moderate. Chris Erichsen som anmeldte forestillingen for Scenekunst.no skrev at det var en uhyre viktig forestilling selv om den kanskje ikke var helt ferdig. Svante Aulis Löwenborg i Norsk Shakspearetidsskrift stilte seg uforstående til mye av det som skjer i forestillingen og skriver: ”Det händer över huvud taget väldigt lite i den här föreställningen, framför allt inte inom mig som lyssnare och betraktare av ett Konstverk. Som konst betraktat är det en mager produkt som Baban/Roll/von der Fehr/Benammar har åstadkommit.” Per Christian Selmer-Anderssen i Aftenposten er langt mer moderat i sin bedømmelse, men stiller også spørsmål om hva det er de oppnår med forestillingen. I min egen anmeldelse i Klassekampen uttrykker jeg at jeg ikke helt forstår formålet med forestillingen og at jeg skulle ønske de problematiserte det ideologiske materialet ytterligere, men også at jeg mener det er godt laget dokumentarteater. Min anmeldelse ble også imøtegått av tidligere høyesterettsdommer Ketil Lund i Klassekampen der han reagerer med sjokk og vantro over det han kaller ”ryggmargsrasisme” i anmeldelsen. Dette opplevde jeg som underlig skivebom, og skrev et svar der jeg begrunnet mine prioriteringer i anmeldelsen.

Av de kritikkene som ble skrevet er det klart, uansett hva de måtte mene om resultatet, at det er en forestilling ingen stiller seg likegyldig til. Kritikerne ser ikke bort fra at det forekommer politiske ytringer i den, men bedømmelsene er foretatt på bakgrunn av at det de har sett er teater. Den store responsen som plutselig kom gjorde ikke det. I forestillingen vises det video tatt utenfor husene til flere markante personer i Fremskrittspartiet og andre organisasjoner med lignende verdenssyn. 24. november tok Human Rights Service utgangspunkt i Selmer-Anderssens anmeldelse i Aftenposten for å raljere over hvor forferdelig det er at disse husene er filmet og vist frem i en teaterforestilling. Det fortsatte dagen etter. Da delte også Christian Tybring-Gjedde saken på sin Facebook-side. Han og kona, statssekretær Ingvild Smines Tybring-Gjedde, var sinte. Kommentarfeltet er underlig lesning med alt fra antydninger om Quislings gjenfødsel og endetidsspekulasjoner til oppfordringer til politianmeldelser og straffesak. Regissør Pia Maria Roll møtte Fremskrittspartiet Morten Wold i Dagsnytt 18

Samtidig som dette skjer mottar Sara Baban trusler. Under barneteaterfestivalen Showbox var det vakthold på Black Box teater. I et intervju i Morgenbladet sier Hanan Benammar at hun må le av at Christian Tybring-Gjedde sier at han blir redd. Det er også påtakelig at det ikke er de hvite mennene fra Fremskrittspartiet og nærliggende organisasjoner som er blitt truet.

RASISIT
Debatten tok imidlertid enda en ny vending da kona til justisminister Tor Mikkel Wara, Laila Anita Bertheussen, skrev en kronikk i VG om at hun følte seg invadert i sitt hjem. I kronikken skriver Bertheussen at hun er kronisk syk, og at hun sjelden går ut. Derfor må hun ha ligget syk hjemme da kompaniet hadde filmet huset hennes. Det filmes ingen mennesker i teaterforestillingen, og det nevnes ikke at Wara bor sammen med noen i det huset.

Hva som har ført til hva er kanskje ikke så lett å slå fast, men etter denne kronikken ble huset til Wara og Bertheussen tagget ned. Noen skrev ”rasisit” på husveggen og malte hakekors på bilen. Bilen skal også ha vært forsøkt påtent. At dette kan knyttes til debatten omkring forestillingen er åpenbart, men det er like mye knyttet til debatten som fulgte, Tybring-Gjeddes sinne og Bertheussens såre tær. Teatersjef på Black Box teater, Anne-Cécile Sibué-Birkeland måtte ta avstand fra voldsbruk. På sine egne hjemmesider uttrykker teatret at de mener at kunsten skal være fri og kan provosere, men at de selvfølgelig ikke støtter trusler eller en polarisering av det offentlige ordskiftet.

Å se eller ikke se
Vi har sett en eskalerende debatt med sterke følelsesmessige reaksjoner. Særlig på Facebook er følelsene mange, og det fører også med seg personrettet kritikk og unødvendig skittkasting og polarisering. Mange som uttaler seg har ikke sett forestillingen. Den ble spilt åtte kvelder for opptil 130 tilskuere per kveld. Fremskrittspartiet i Oslo har nå foreslått i budsjettforhandlingene i bystyret at det kuttes i all støtte til Black Box teater i 2019. Det fremstår som et billig retorisk poeng de nå får muligheten til å dra takket være debatten, men er egentlig helt på linje med den kulturpolitikken Fremskrittspartiet fører over hele landet og i mange lokalmiljøer.

Det er helt åpenbart at forestillingen er blitt kjent for mange fordi mennesker som er vant til å nøre opp under hat og sinne har sett muligheten til det, ikke fordi forestillingen har nådd så mange. Det gjør også at diskusjonene som har oppstått ikke har handlet om teater eller det at de ytringene som fremsettes i forestillingen gjøres i en teaterramme. Med det mener jeg selvfølgelig ikke at man ikke skal tro at Pia Maria Roll og samarbeidspartnerne mener det de sier, men at grepene som tas er ment i en perspektivåpnende ramme og at oppsøkningen av husene også kan leses på et symbolsk nivå. I den polariserte debatten har det heller ikke vært brukt mye tid på den dobbelheten som ligger i forestillingens tematisering av overvåkning.

Heldigvis har debatten etter hvert sluppet til flere mer moderate stemmer. Lillian Bikset skrev en kommentar i Dagbladet som på nyansert og pedagogisk vis forklarer at vi har å gjøre med en teaterforestilling. Hun påpeker også at det er maktforskyvning å tro at vi har å gjøre med likeverdige parter. Det er forskjell på makten justisministre og frilanskunstnere med innvandrerbakgrunn besitter. Sverre Knudsen skrev en kronikk i VG der han tok forestillingen i forsvar, og påpeker hvordan eskaleringen av debatten har gjort at den mister fotfeste i det den egentlig handler om. Som en av de siste oppdateringene har regissør Pia Maria Roll selv kommet til orde i et intervju i Dagsavisen der hun avviser at de har oppfordret noen til kriminelle handlinger.

På tross av hederlige forsøk på å dra debatten ned til sitt eget utgangspunkt har vi hatt å gjøre med en skinndebatt der diskusjonen går på om det var riktig eller galt å filme husene. I den grad filmingen av husene var et overtramp er det et svært lite et. Det er helt nødvendig at kunst kan utfordre etiske normer og diskutere dem. Det vi trenger er en diskusjon om hva de oppnår med å filme husene. Hva gir det oss sånn bortsett fra en polarisert skinndebatt? Vi diskuterer ikke på hvilken måte teater kan og/eller bør være politisk, eller hvilke grep det politiske teatret trenger. Vi diskuterer ikke engang om teater er eller kan være et bidrag i et politisk arbeid mot fremveksten av høyreekstreme holdninger. Politisk teater har vært gjenstand for mange diskusjoner opp gjennom årene, men de diskusjonene finnes det ikke plass til et nærmest latterlig polarisert debattklima.

Det kan høres enkelt ut, men etter denne debatten er jeg styrket i min oppfatning av at vi trenger bedre vilkår for kunstkritikken. Flere medier burde ha anmeldt forestillingen, også de som har skrevet masse om reaksjonene, men ikke så det nødvendig å sende en anmelder burde gitt forestillingen en kunstfaglig gjennomgang. I tillegg må vi styrke de estetiske fagene i skolen. Skal vi ha offentlige debatter om kunst i de brede mediene må det forutsettes at det finnes grunnleggende kunnskap i befolkningen, og det håper jeg inderlig vi skal fortsette å ha.

 

Oppdatering
Etter at denne saken først ble skrevet har debatten fortsatt. Her er lenker til nyere utvikling:

Etter at Fremskrittspartiet i Oslo i bystyret foreslo å kutte all støtte til Black Box teater uttalte flere teaterledere i tillegg til direktør i Norsk teater- og orkesterforening, Morten Gjelten, til Shakespearetidsskriftet at det var dypt udemokratisk. Gjelten sa at her måtte kulturministeren komme på banen.

Dagsavisen hadde også 14. desember intervjuer med flere teatersjefer og Therese Bjørneboe som påpekte at det er svært bekymringsfullt: “Det viser en mangel på forståelse for grunnleggende prinsipper i et liberalt demokrati. Det ligner på Putin og ungarske tilstander.”

Martine Aurdal i Dagbladet skrev en kommentar i Dagbladet der hun påpeker at Fremskrittspartiets forslag er i sterk konflikt med det fokuset på ytringsfrihet som Regjeringen har lagt frem i den nye kulturmeldingen.

Så, etter mange uker med debatt der han har vært en av de sentrale personene, uttalte justisministeren seg 17. desember. I sin kronikk i Aftenposten kom han med den merkelige uttalelsen om at Black Box teater er moralsk konkurs.

Det var derfor ganske lettende da kulturminister Trine Skei Grande tok til orde 18. desember i NRK. Til NRK sa Grande at hun ikke synes politikere skal diskutere å fjerne støtte fra noe bare fordi de ikke liker det:  “Vi skal ha scener som utfordrer makten og maktens tanker. Det er kunstens oppgave.” Her er i hvert fall kulturministeren på linje med sin egen kulturmelding.

Agnes Moxnes i NRK: “Kulturpolitikk er ytringsfrihetspolitikk. Sånn er det.”

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER