Lunefulle kontraster

Som mange andre skolebarn i Trondheim, har jeg vage minner om at klassen pleide å stoppe opp, liksom tilforlatelig, hvis vi passerte Jonsvannsveien 46 under en utflukt. «Dette var huset til Rinnanbanden», ble det informert om – diskret nok til ikke å sette nåværende huseiere i forlegenhet. Siden den gang har jeg alltid gløttet to ganger på det hvite trehuset med de blå vinduslistene når jeg har gått forbi.

I kjelleren på dette huset, som gikk under navnet «Bandeklosteret», utførte nazi-sympatisøren Henry Oliver Rinnan grov tortur på norske motstandsfolk under krigen. Det like mange kanskje ikke er klar over, er at kort tid etter krigens slutt flyttet det paradoksalt nok inn et jødisk par i dette huset: Gerson og Ellen Komissar. Barnebarnet til disse to giftet seg senere med forfatteren Simon Stranger, som forente familie- og krigshistorie i romanen Leksikon om lys og mørke (2018).

Scenografisk helhet Når fortellingen to år etter at romanen kom ut settes opp som teater, er det blitt en gjennomarbeidet scenisk totalopplevelse. Scenograf Katrin Bombe har bygd et minimalistisk, men digert, «rinnanhus» i flere etasjer på scenen, hvor publikum ser rett inn i alle rommene – som i et forvokst dukkehus. Videoprojeksjoner og forskjelligartet lysdesign vises vekselvis på veggen ved siden av huset, inne i rommene og på selve kulissene. Enkle, hvite flater blir levendegjort på oppfinnsomt og kyndig vis og gir i noen tilfeller anledning til å se flere scenario samtidig, eller å se den samme hendelsen fra ulike perspektiv. Både lys (Eivind Myren) og lyd (Alf Lund Godbolt) bygger subtilt, men effektivt opp om handlingen.

Selv om uttrykket på den ene siden er allsidig og rikt, er det også stramt og stilistisk med et kjølig preg. Fargepaletten er i nøkterne jordtoner, mens tre strikte, nærmest robotiske, Gestapo-kvinner manifesterer distanse og antipati. I øyeblikk hvor det stive uttrykket truer med å ta overhånd, blir det myknet opp av koreografien, hvor Ida Wigdel har inkorporert presise og ofte humoristiske dansesekvenser.

Kompleks handling Handlingen kan beskrives som todelt: I krigsårene ble Hirsch Komissar satt i fangenskap og drept på Falstad. Hans to sønner, Gerson og Jakob, flykter til Sverige mens vi følger Rinnans utvikling fra å være en plaget og fattig gutt til å bli en sentral agent for tyskerne. Den andre delen av handlingen finner sted etter at krigen er over, og Gerson flytter inn i Bandeklosteret sammen med Ellen og deres barn. Det hoppes frem og tilbake i tid, og de åtte skuespillerne på scenen veksler mellom mange roller. Dette skaper dynamikk, men innimellom er overgangene for sømløse, og det gjør at det kan være vanskelig å henge med. Det at mange av karakterene har nokså like kostymer og utseende bidrar også til dette.

Grepet med å kombinere tidslinjer fungerer bedre i andre akt. Det å se Ellen traske rundt i Bandeklosterets første etasje mens hun sliter med å vedkjenne seg sitt nye bosteds historie, samtidig som at Rinnan torturerer fanger i kjelleren, er et slående visuelt grep. Krigen og Rinnanbandens grusomheter får en ekstra dimensjon når Komissar-barna finner pistolkuler og rester av utrevne menneskenegler i huset.

Det intime og det historiske Det er såpass mange styrker og gode løsninger i denne forestillingen at det tok en stund før jeg forsto hvorfor jeg ikke ble mer revet med av den. I etterkant har jeg skjønt at det var på grunn av en regimessig prioritering: Komissar-familien kommer i skyggen av karakteren Rinnan. Spesielt i første akt får han dominere, og han skiller seg ut som den eneste runde karakteren med et sjeleliv og en utvikling som publikum får ta del i. For meg, som kjente til Rinnan fra før og var mest nysgjerrig på den jødiske familien, ble dette en tapt mulighet til å gå dypere inn i en unik familiehistorie. Enkelte gylne glimt fra familiens indre liv får vi likevel. Blant annet åpner andre akt med en intens scene hvor Ellen og Gerson har invitert sistnevntes familie på middag, og de skjøre relasjonene blir synlige når Ellens problemer med å tilpasse seg sin nye hverdag åpenbares. I slike øyeblikk, toppet med et solid scenisk fundament, er Leksikon om lys og mørke en svært sterk og overbevisende forestilling.