Foto: Lars Opstad. Scenografi og kostymer: Milja Salovaara

Livet etter døden

Marjorie Prime handler om livet og døden, om hukommelse, glemsel og aksept – store spørsmål som fort kan bli litt grunne når de tas til scenen.

Premisset for handlingen er at vi befinner oss en gang i fremtiden der det er mulig å lage menneskelignende hologrammer og programmere dem til å ligne på noen som er død. Et sånt hologram kalles en prime. Marjorie er en dame på 85 år som begynner å bli dement, og svigersønnen og datteren hennes har gått til anskaffelse av en prime som skal ligne hennes avdøde mann, Walter, som ung. Primen forteller henne tillærte og snille historier fra livet hun og mannen hadde sammen, historien om sønnen som tok livet av seg som 13-åring er de, i hvert fall innledningsvis, enige om at er best glemt av alle parter. Når Marjorie dør, får datteren Tess (Trine Wenberg Svensen) en prime av henne, og når Tess dør (hun henger seg i et tre på en avsidesliggende øy utenfor Madagaskar), får mannen Jon (Duc Mai-The) en prime av henne igjen. Og sånn kunne vi sikkert ha fortsatt hvis det bare var nok karakterer, for alle skal vi dø og mange skal bli etterlatt.

Når forestillingen begynner og teppet går opp, får vi se Marjorie, spilt av Marit Østbye, sitte der i den gamle stolen og få besøk av Walter, spilt av Petter Vermeli, som oppfordrer henne til å spise peanøttsmør. For Marjorie som allerede er både frivillig og ufrivillig selektiv i hukommelsen spiller det ikke så stor rolle at Walter ikke er ekte, det er for datteren og svigersønnen familietilskuddet er problematisk.

Det er i det allmenne ved å dø at skuespillet, skrevet av Jordan Harrison med urpremiere i Los Angeles i 2014, finner sin appell og det som er av sjarm. Det å bli gammel alene, ikke lenger huske hva som har skjedd og måtte bli tatt vare på av overbærende voksne barn vil jeg tro er en ganske vanlig frykt. Samtidig handler død ofte om kjærlighet, om å ha elsket, fortsette å elske eller å gi opp å elske.

Bjørketrær
Scenen på Trikkestallen er holdt i duse og kalde farger. Bortsett fra en gammel stol som ser ut som den er fra 1960-tallet, og derfor ikke gir mening hverken som fremtidsestetikk eller som noe som vil være i gamle damers hjem i fremtiden, består Milja Salovaaras scenografi av stammer fra bjørketrær som går fra gulv til tak. Siden de hele tiden befinner seg innendørs, er jeg ikke sikker på hva skogen av bjørketrær skal symbolisere, men det virker som et forsøk på å sette det sammen med noe evig og poetisk. Scenografien tar på denne måten skuespillets tematikk ut av en tid og rom. På en måte er det lettende at det ikke er forsøkt å skape en helhetlig science fiction-estetikk, men det gjør også at fremtidsaspektet forsvinner.

Regien er litt retningsløs, og teksten er ikke god nok i seg selv til å bære hele den komplekse tematikken. Personregien er ubestemt, og det gjør at karakterene blir sjablongaktige og mangler kompleksitet. Marit Østbye er sjarmerende som Marjorie, men forestillingen som helhet lider litt under at det ikke er tatt noen valg for hvordan rollene skal spilles. Det legges opp til en realisme i spillet der skuespillerne skal formidle situasjonene med en slags troverdighet, men det er også et i overkant statisk spill. De vifter mye med armer og ben, og beveger seg rundt på scenen i dramatisk affekt uten at det helt sammenfaller med den monotoniteten som det virker som er målet for stemmebruken. Det spilles med en tydelig fjerde vegg, og skuespillerne anerkjenner aldri publikum. Det gjør at de gangene spillet i tillegg blir overdrevent statisk og dramatisk føles det som om det er to ideer som krasjer. Det gjør også at karakterene virker uutviklede og grunne, men uten en poetisk generalitet som en kanskje tydeligere stilisering hadde gitt dem.

Repetitiv
Teksten er i utgangspunktet ganske repetitiv, og selv om det på nesten ibsensk vis dukker opp forferdelige familiehemmeligheter underveis som forklaring på hvorfor det står til som det gjør, blir jeg ikke mer interessert i den kunstige intelligensen og dens påvirkning på menneskene. Hologrammene blir en krykke i karakterenes liv, men jeg vet ikke om de egentlig sier noe om den menneskelige tilstanden, om sorg og savn eller hva som utgjør et menneske i relasjon til et annet menneske. I 2017 ble det laget en film av skuespillet, og det slår meg flere ganger i løpet av forestillingen at den har noen filmatiske trekk som kanskje hadde gjort at det ville vært en større opplevelse å se den på skjerm enn på scene.

Det finnes allikevel sjarm i denne forestillingen. Den har ikke ambisjoner om være noe annet enn en enkel fortelling om tap og sorg med et skråblikk på teknologi, og det lykkes den for så vidt også med. Når forestillingen er slutt, hører jeg publikummere bak meg tørke tårer. Jeg tenker at det er mulig at tematikken i denne forestillingen vil resonnere tydeligere hos de som kjenner sterke på frykten for å bli etterlatt eller pleietrengende enn det jeg gjør i min alder og livssituasjon. Samtidig er det noe så allment med å sorg og død at jeg tror en bedre tekst og en strammere regi ville nådd alle.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER