Foto: Tale Hendnes. Lysdesign: Alban Richard & Robert Roespel. Kostymedesign: Rachel Garcia

Levende kropp

Echo Flux viser hvordan alt menneskelig, ikke minst kunst, handler om kropp.

Blackboxen i Studio Bergen er tom, uten inndekning og med sorte dansematter. En midlertidig platåaktig scene med ulike høyder står midt på gulvet. Danserne kommer inn på scenegulvet kledd i trikoter i glitrende materialer og sterke farger. Én danser går opp på platået og puster. Pusten er rytmisk, langsom og dvelende. Jeg blir litt stressa og håper han ikke hyperventilerer på ordentlig. Pusten gir assosiasjoner både til å være andpusten og til ritualistiske og transeinngående pustesekvenser. Han danser abrupt, og tidvis nesten robotaktig, men er også som en stor ballong, der luften siver ut og pumpes inn i igjen. Kombinasjonen av det organiske ved pustingen og det mer robotaktige ved noen av bevegelsene er fascinerende, og gjør at jeg tenker på hva som er livgivende og hva liv er i ren fysisk forstand.

Alle danserne lager rytmiske lyder med pusten og oppholder seg i det samme bevegelsesspråket. Uttrykket er lett støtvis og stakkato, men også innimellom glidende og sammenhengende. Det er veldig fint hvordan de i dette ganske definerte bevegelsesspråket også har mye individualitet. En av danserne er nærmest dyrisk i bevegelsene sine, og andre virker tidvis spastiske og aggressive, men det er også intimt, organisk og sårbart.

Echo Flux
Echo Flux er den nye teatersjefen for Carte Blanche, Annabelle Bonnéry, sin første programmering for det nasjonale kompaniet for samtidsdans. Den består av to separate koreografier. Alban Richard har koreografert The Departed Heart som utgjør første akt, og Ayelen Parolin har koreografert Primal, som utgjør andre akt. De to koreografiene komplimenterer hverandre godt, og begge utforsker det fysiske menneskelige språket, den organiske sfæren og opposisjonen mellom kollektiv og individualitet. Begge koreografiene gjør også bruk av lyden danserne lager med pusten og kroppene sine og understreker på hvilken måte dans henger sammen med menneskelig rytme og kroppsforståelse, og i programmaterialet heter det at dobbeltforestillingen fokuserer på forholdet mellom dans og musikk.

Begge koreografene har jobbet med komponister, og til The Departed Heart er det Sebastian Rivas som har stått for lydarbeidet, mens det i Primal er gjort av en komponist som i programmet bare omtales som Ezra. For meg fungerer musikken og lydene i begge koreografiene på en måte som gjør kroppens lydlige posisjon tydelig. Forholdet mellom kropp og lyd gir meg en forståelse av at det er kropp som lager musikk, og at musikk som spilles påvirker kroppen fysisk. Musikken, rytmene og lydene er også til stede som en organisk helhet, og det er kroppen som danser og skaper bevegelsene. Både musikk og dans er fysiske deler av det å være menneske.

Musikken som blir spilt over høyttalerne høres ut som trekkspill eller kanskje lirekassemusikk, men så utvikler den seg, og det verdslige går over i det geistlige, til kirkeklokker og munkesang. De ulike lydene spilles sammen, og sammen med dansen får jeg assosiasjoner til katolske ritualer.

Mot slutten av første akt, uten at jeg hadde skjønt at noe ikke var som det skulle, kom teatersjefen sakte ned i amfiet og sa lavmælt at vi måtte avslutte på grunn av tekniske problemer. Det var visst ikke lenge igjen, men det gjorde at jeg ikke fikk sett avslutningen av den første koreografien. Det var synd, for det avbrøt intensiteten og gjorde at det føltes litt uferdig da jeg gikk ut i foajeen til pause, men det er jo også den risikoen som stadig er til stede i levende kunst, og kanskje må vi se på det som en uunngåelig del av den.

Primal. Foto: Tale Hendnes

Individuell ritualisme
Heldigvis ble det som måtte være av tekniske problemer avklart i løpet av pausen, og vi fikk finne plassene vår til en hel gjennomgang av kveldens andre koreografi. Platåscenen er fjernet, og dansemattene er blitt hvite. I denne sekvensen tar det litt tid før jeg ser at det står flere dansere langs veggen. De litt outrerte trikotene fra første koreografi er ikke der lenger. Nå er kostymene mye mer varierte. Mange av dem har på seg sportsaktige klær, løse fotballshorts og t-skjorter, men noen er mye mer ekstravagante. En kvinnelig danser har på seg en kjole med lange tråder, og en mann en glitrende buksedress.

Bevegelsene og min opplevelse av bevegelsene preges av kostymene. Utøveren i den glitrende buksedressen minner om Bob fra Twin Peaks. Han har langt hår og går målrettet rundt mens han hyler. Det er et stort mangfold av bevegelser. Noen går rundt litt som zombier, og alle setter sine individuelle preg på bevegelsene. Denne koreografien minner meg tidvis litt om Gisele Viennes forestilling Crowd, som ble vist på Dansens hus i forbindelse med Oslo Internasjonale Teaterfestival i år. Men der Viennes forestilling var en undersøkelse av den kollektive massen, er det som vi her får se det fra det individuelle perspektivet, og alle danserne på scenen preges av en ensomhet, som om de ikke er der sammen. Første akt hadde innslag av gammeldags ritualitet, mens andre akt får meg til å tenke på nyreligiøsitet og karismatiske bevegelser. Det skaper fine perspektiver.

Fysisk opplevelse
Bevegelsene gir etter hvert en følelse av transe, og det øker det ritualistiske aspektet. Aktørene begynner å puste på lignende vis som i den første koreografien, men denne gangen gir den ekstreme pustingen meg assosiasjoner til fødsel. Jeg kjenner det nesten i korsryggen, så intenst er det. Dette får meg igjen til å tenke på pusten som livgivende kraft, men det er også dødsangstfremkallende og klaustrofobisk, og overraskende intenst.

Helt til slutt samles alle karakterene – jeg har lyst til å bruke ordet karakter fordi alle danserne uttrykker ulike personligheter – på midten av scenen. De går fremover på en måte som minner om hvordan man går på en catwalk, men det er som om modellene gjør opprør. Det er en revolusjon på gang. Performanceteoretikeren Richard Schechners skriver at revolusjoner i sin innledende fase er karnevaleske, og i denne forestillingen er det som om ritualet, karnevalet, livet, døden og revolusjonen eksisterer side om side hele tiden. De to koreografiene i Echo Flux skaper et intenst scenespråk som viser frem kroppens rolle i kommunikasjonen og den grunnleggende ritualiteten i det menneskelige.

SISTE SAKER