Lavmælt appell til sansene

Det kanskje aller mest fascinerende med Oppnedpassasjen, Ursus produksjoners første forestilling for barn, er hvordan hvert sceniske element er gjennomtenkt på detaljnivå sånn at det skaper en umiddelbar og særegen verden som lukker seg rundt en. Når vi kommer inn i det dunkle scenerommet som minner om et gammeldags tivoli, treffer vi en stum skikkelse med en kroneliknende, lysende hatt på hodet. Med langsomme, stiliserte bevegelser signaliserer han at vi skal gå på rekke og følge etter ham. Vi ledes til trekrakker i ulike størrelser oppstilt i en halvsirkel rundt en sort boks med åtte-ni lange gjennomsiktige plastrør. Hvite trakter i papirtekstur er festet til endene av plastrørene og inni dem er det små lyspærer som skifter farge. Vi legger hver vår trakt til øret og lytter: Det finnes musikk der inne, klimprende og skjelvende instrumenter, fløyter, en kvinne- og en mannsstemme som prøvende utforsker lyder og ord. Foran oss er to ballonger dessuten festet til gulvet i ulik høyde og på dem projiseres blant annet et kvinne- og et manneansikt, en liten traktor og en padde.

Mellom musikk og teater Oppnedpassasjen baserer seg på en stasjonsdramaturgi der publikum deles i tre grupper som ledes gjennom tre-fire ulike stasjoner av hver sin aktør i løpet av de 35 minuttene forestillingen varer. Det er Sigurd Fischer Olsen, Roar Sletteland og Lena Lundsten Buchacz som utgjør kjernen i Ursus Produksjoner, et kompani etablert i Bergen i 2015. Til tross for at det er første gang de lager noe for en ung målgruppe (forestillingen henvender seg til barn fra 6-12 år), har Oppnedpassasjen likevel mye til felles med operaen Tycho Brahe, som kompaniet satte opp i 2016. Nå som da sentrerer det kunstneriske arbeidet seg om utforskning av musikk og lyd i rom. I scenerommet er det flere installasjonsaktige elementer og bruken av forhåndsinnspilt lyd og komposisjoner er utstrakt.

Kompaniet kaller forestillingen «opera» i programteksten og dersom man er villig til å gå med på en svært vidtfavnende definisjon av hva begrepet opera rommer, kan et slikt ord kanskje være dekkende. I realiteten befinner forestillingen seg langt fra det de fleste vil assosiere med tradisjonell opera, og det kan snarere karakteriseres som en blanding av samtidsmusikk, teater og en scenografi med lydinstallasjoner i en likestilt helhet. Her er det heller ingen klar handling eller tydelig historie. Publikums bevegelser mellom scenografiens underlige apparater og forbindelsene som oppstår underveis mellom musikken, lyden og objektene danner isteden utgangspunkt for egne assosiasjoner.

Detaljert maskineri Minst like mye som forestillingen fordrer at man aktivt bruker hørselen, appellerer den også i stor grad til det visuelle, fysiske og taktile. Når gruppen jeg er med, som utelukkende består av voksne, ledes til et apparat som fra avstand først likner en tivolibod med en stripete markise som viser seg å være et stort bord med interaktiv video, lys- og lydinstallasjon, er det iøynefallende hvordan samtlige utforsker mekanismene med iver.

Når vi berører forskjellige knapper, håndtak og tannhjul som står på bordet, settes flere prosesser i gang: en liten skjerm innfelt i bordet spiller av animasjonsvideoer, gjenstander berører utspente strenger på bordet slik at flere toner kan høres, det blåses på en lampe med tekstilstrimler, lyset i et rom nede i bordet med flere objekter endrer seg. Slik skapes både lyd og musikk om hverandre og glir umerkelig sammen med bruddstykker av lyd og klimprende instrumenter fra høyttalere i rommet. Sammenstillingen av knapper og duppeditter gjør at det tar tid å oppdage hvordan det detaljerte maskineriet virker og har mye til felles med en installasjon i et galleri. Underveis ser jeg en annen gruppe med barn utforske installasjonen med samme nysgjerrighet, men med mindre tålmodighet enn de voksne.

At kompaniet har lykkes i å skape et univers der opplevelsen av musikk og lyd engasjerer ved å være både fysisk og romlig, bekreftes også når jeg får øye på to elefanthoder i menneskehøyde som står plassert ved siden av hverandre. Jeg stiller meg inne i et av dem og ser ut gjennom hullene i øynene dens, mens en vuggesanginspirert komposisjon sunget på fransk av en myk kvinnestemme strømmer melodiøst ut og fyller det lille rommet. Når jeg fysisk plasserer meg på denne måten, åpner det for en konkret erfaring av at jeg et øyeblikk «er» denne elefanten, en opplevelse jeg forestiller meg kan være mye sterkere for et barn som står på en krakk for å rekke opp til elefanthodet.

Uforløste grensetilstander Jeg tar meg likevel i å ønske større kontraster og mer dynamikk, for etter hvert fremstår dramaturgien som noe flat og monoton. I likhet med i operaen Tycho Brahe er stemningen i musikken og oppsetningen avdempet, lavmælt og skjør, uten noensinne å bryte ut av dette. Det er nesten umulig ikke å begynne å tenke seg hvilke brudd og variasjoner som kunne oppstått om potensialet i situasjonene rundt hver installasjon i større grad hadde blitt utnyttet og om musikken hadde arbeidet med flere klangflater og teksturer. Samtidig opplever jeg at komposisjonene gjerne kunne vært mer konkrete, i den forstand at det ikke hadde skadet om leken med ord som strømmer ut av papirtraktene i første del hadde våget å gå lenger i å introdusere fortellende elementer. Når alle publikumsgruppene til slutt ledes til en stor, sort metallplate i enden av rommet som aktørene «spiller på» ved å berøre platen mens de holder lydforsterkende mikrofoner mot den slik at støyende lyder oppstår, er det akkurat som om begivenheten rent dramaturgisk sett bare smuldrer opp.

I programteksten står det at «Oppnedpassasjen plasserer seg akkurat her, i overgangen mellom det kjente og ukjente». Videre vektlegges det også hvordan «ulike situasjoner oppstår og snus på hodet». At dramaturgien er bygget opp rundt små, subtile transformasjoner kan jeg gå med på, for eksempel når vi tar på oss hodetelefoner med griseører og sitter rundt en roterende skive med planker der små titteskap er montert og vi betrakter forskjellige objekter inne i dem som gradvis beveger seg. Men de mulighetene som finnes til å forvrenge og vende om på det som skjer i scenerommet gjennom installasjonene er åpenbart langt flere og trolig ville oppdagelsesferden vært mer stimulerende om Ursus Produksjoner hadde tatt sjansen på å leke seg mer med virkemidlene. Når det er sagt synes jeg det klart er en styrke hvordan forestillingen evner å skape et eget rom der både voksne og barn kan være sammen i en felles utforskning, til tross for ulike forutsetninger.