Foto: Alevision/Unsplash

Kunsten og ideologien

Den norske anti-intellektualismen og anti-elitismen rammer ikke de virkelige elitene, men er et hinder for fordeling av godene. Kunst er et gode vi må verne om.

Sommeren for fire år siden ble det riksnyheter at jeg syntes en rekke norsk spel hadde for lav kvalitet. Jeg hadde skrevet at en del av spelene jeg hadde sett var dårlig teater, og midt i sommerferien var dette verdt innslag på Dagsrevyen og debatt på Dagsnytt 18. Det avfødte også overraskende mange offentlige diskusjoner. Siden jeg har skrevet om teaters kvalitet mange ganger uten at noen har brydd seg nevneverdig, syntes jeg det hele var litt underlig. Samtidig ble det først ordentlig rart da daværende kulturminister Linda Hofstad Helleland blandet seg inn med å si at hun «håpet den tiden skulle være forbi at noen forteller folk hva som er god og dårlig kultur.» Det førte til nye debatter, og selv om det ble slått fast av mange nok at en kulturminister ikke kan be kritikere å slutte å si at noe er godt eller dårlig, har jeg urolig kjent på at Helleland kanskje var inne på en ideologisk tilstandsanalyse hun ikke selv forstod rekkeviddene av.

Omkved
I de siste årenes angrep på den frie scenekunsten fra Sløseriombudsmannen, Are Søberg, og likesinnede, ligger det et omkved om at samtidskunsten er elitistisk. Det ligger mellom linjene at det å være interessert i både samtidskunst og klassikere er å tro at man er bedre enn andre, at man har bedre smak og er mer opplyst. Speldebatten i 2017 fikk meg også til å lure på hvilken rolle klasse spiller i forståelsen av kunst i Norge all den tid en statsråd fra partiet Høyre kunne mene at det var elitistisk å snakke om kunst og kvalitet. Det var heller ikke tilfeldig at uttrykket jeg kritiserte var et folkelig uttrykk som det må ha føltes politisk viktig å forsvare. I boken Middelklassekulturen i Norge av sosiologene Rune Sakslind, Ove Skarpenes og Roger Hestholm fra 2018 undersøkes den norske middelklassens syn på kultur som klasseindikator. Boken inneholder også en artikkel av Skarpenes fra 2007, «Den legitime kulturens moralske forankring», som vakte debatt da den kom. Gjennom forskningsintervjuer med nordmenn med høy utdannelse, finner Skarpenes ut at på tross av middelklassetilhørigheten, vil ikke de fleste respondentene gå med på at det finnes kunst eller kultur som kan sies å være bedre enn annen kunst og kultur. På den måten finnes det ikke en dominerende kultur i Norge. På spørsmål om begrepet intellektuell, synes respondentene i all hovedsak at det er et negativt ladet ord.

Det oppsiktsvekkende med artikkelen er at det man tidligere har lært av den franske sosiologen Pierre Bourdieu om smak og kunstsyn som klassemålbærer, viser seg ikke å stemme overens med norske forhold. I Norge er middelklasseideologien basert på ideer om likhet. De norske verdiene handler mye om å være ute i naturen og om sosialt arbeid. Basert på svarene virker ikke disse verdiene spesielt klasseavhengige. Det gjør også at en Høyre-statsråd fra et parti som ofte representerer den høyere middelklassens interesser kan si at det ikke er greit å mene at noe er kvalitetsmessig bedre enn noe annet.

Skarpenes fikk en del kritikk da artikkelen kom ut, ikke minst ble det diskutert om det var metodisk mulig å finne ut av disse tingene gjennom dybdeintervjuer. Det er kanskje også mulig å kritisere bredden i utvalget siden respondentene virker såpass unisone. Samtidig kjente jeg på sterk gjenkjennelse da jeg leste boken. Hva slags kritisk diskusjon om kunst har vi egentlig? Hvordan snakker vi om kunst i offentligheten? Med Sløseriombudsmannens poster om scenekunst og det tilhørende kommentarfeltet, har det vært lett å tenke seg at de som hater kunsten eller ytrer seg sterkt kritisk om den er uutdannede. Men i skrivende stund har han nesten 73000 følgere, og det er lite sannsynlig at de alle tilhører samme demografiske masse. Det er åpenbart at det ideologiske poenget om at det offentlige skal bruke mindre penger generelt, og kanskje mindre penger på kunst spesielt, ikke er forbeholdt én type klassebakgrunn, utdannings- eller inntektsnivå. Det er en del av en kollektiv norsk ideologi.

Moralisme og «anti-elitisme»
Kanskje nettopp på grunn av dette tror jeg ikke egentlig at motstanden mot samtidskunsten som vi finner i kommentarfeltet til Sløseriombudsmannen handler så mye om bruk av skattepenger. Jeg tror på at Are Søberg har drevet siden med formål om å belyse det han mener er overdreven bruk av offentlige midler i et ønske om å bygge ned velferdsstaten. Han virker overbevist om at det er bedre at alle betaler for velferdsgodene selv, men jeg tror ikke alle som viser motstand mot kunsten nødvendigvis deler denne oppfatningen fullt ut. Jeg tror at strategien i å dele klippene handler om noe annet. Søberg og profilen deler riktignok ikke like mange scenekunstverk som før, men det er ikke tilfeldig at det er samtidsdansere og -koreografer det har gått hardest utover. Performativ kunst som er basert i kropp opprører flere enn oppsetninger av klassikere. Det er en åpenbart moralsk side i reaksjonene der kroppen er spesielt utsatt, og det ligger under at seksualitet eller andre kroppslige faktorer ikke har noe i kunsten å gjøre. Men det er også en ideologisk side i argumentasjonen der det å drive med kroppsbasert scenekunst oppfattes som elitistisk. Argumentet for at denne kunsten ikke skal få offentlig støtte blir dermed at det ikke er for alle, men for en liten gruppe som tror de er bedre enn andre fordi de er kunstnere. Da Helleland mente at tiden var forbi for å snakke faglig kritisk om kunst, var det en del av den samme argumentasjonen. I ganske mange ulike miljøer i Norge i dag skal man helst ikke hevde kunstens rett.

Jeg har lurt på om det å skrive denne teksten vil få meg til å fremstå som en uforbederlig elitist. Én gang kalte Resett meg «finkulturelle Julie med millioner fra staten». Da måtte jeg le, men også det var en del av en retorikk der folk med interesse for og kunnskap om kunst fremstilles som en elite uten bakkekontakt eller solidaritet med andre. Både når det kommer til bakgrunn og utdannelse, har jeg begge bena plantet i middelklassen, men det er lite ved livet mitt som er spesielt elitepreget. En lesning av den såkalte antielitismen i Norge tror jeg også vil vise at oppslutningen om den går på andre skillelinjer enn bare klasse og utdanning. Kunstnere tilhører ikke noen økonomisk elite. I veldig mange tilfeller lever de fra hånd til munn. Det er ingen som blir kunstnere fordi det er lønnsomt, men det er ingen som forblir kunstnere om de ikke kan tjene til livets opphold.

Kunst til folket
Offentlig finansiering av kunst er grunnleggende demokratisk og svært lite elitistisk. At finansieringen har så stor og tverrpolitisk støtte kommer av en bred oppslutning om en egalitær ideologi. Kunst skal ikke være bare for de som har råd til å betale for den. Det er ikke bare de formuende som skal ha råd til teaterbilletter, og det skal ikke bare være de som har rike meséner eller gamle penger som skal få lov til å lage den. Når Riksteatret, for eksempel, reiser rundt til små og store steder over hele landet, er det fordi det ikke bare skal være forbeholdt de som bor i de største byene å få se profesjonelt teater. Dette ble bestemt allerede i 1948 da Norge skulle bygge opp igjen landet, og det var svært lenge til første oljekrone skulle ha noen innvirkning på kulturposten på statsbudsjettet. Da Dansenett Norge nylig fikk plass på statsbudsjettet var det fordi man har et ønske om at dansekunsten også skal kunne bli vist til flere på flere steder. Når Kulturrådet støtter fri kunst, er det fordi vi skal ha et mangfold av kunstneriske ytringer av høy kvalitet. Med støtten institusjonsteatrene får skapes i all hovedsak teater av høy kvalitet, noe som kan gjøres fordi det ikke alltid er bunnlinja som må forsvare de kunstneriske valgene.

Samtidig er det flere ting som fremstår som trusler for at kunsten skal være tilgjengelig. Teaterbilletter er for dyre. ABE-reformene setter institusjonsteatrene i en vanskelig posisjon og gjør at de må ha høyere egeninntekter. Som Sakslind, Skarpenes og Hestholm også skriver flere steder i boken er den norske ideologien preget av en stor grad av antiintellektualisme. Dette er ikke noe nytt, men kommer nå til uttrykk på nye måter. Her spiller sosiale medier sannsynligvis en rolle, men dreiningen i måten politikere snakker på kan ikke overses. Her er det fire år gamle sitatet fra Helleland et godt eksempel. Som Jon Refsdal Moe påpekte i et innlegg på Norske Dansekunstneres innspillsmøte 22. juni mangler vi en intellektuell infrastruktur. Humaniora blir bygget ned på universitetene, og for scenekunstfeltet har det vært av avgjørende betydning at teatervitenskap ble lagt ned på Universitetet i Oslo i 2013. Nå skal det sies at det akkurat nå satses på faget både ved Universitetet i Bergen og ved NTNU, men også der har det vært fagpolitiske kamper for å få satsningen til.

Nedbyggingen av universitetsmiljøer og en synkende status for kunstfag på høyt nivå påvirker måten vi snakker om kunsten i samfunnet på. Når det ikke forskes eller undervises i fagene i stor nok grad, påvirker det også det generelle kunnskapsnivået. Vi ser utviklingen også i posisjonen kritikkfaget har fått. Det skrives fremdeles mye god kunstkritikk på forskjellige fagfelt, og det er mange steder som publiserer godt faglig forankret kritikk, men det er vanskelige vilkår, det er dårlig betalt og det kan se ut som det blir mindre spalteplass. Dansekritikken er i dette bildet spesielt utsatt, og dagspressen anmelder nesten ikke dans i det hele tatt. Særlig er dette skremmende når det kommer til samtidsdansen. Når reaksjonene på samtidsdans spesielt, men også annen samtidskunst, er at det er utilgjengelig, vanskelig, intellektuelt, sært eller det mindre hyggelige sykt med oppfordringer om at kunstnerne må oppsøke psykiatriske institutter, så handler det også om hva slags offentlig diskurs som finnes.

Goder vi må verne om
Den norske ideologien setter det egalitære som en viktig verdi, og dette er det stor oppslutning om. Veien mot like muligheter for alle kan ikke være å gjøre kunsten til noe som er tilgjengelig for et fåtall og begrense mangfoldet av det som lages fordi man må ha tilgang på private penger for å skape. Veien mot like muligheter må være å forstå at kunst og kunnskap må være tilgjengelig for alle. Det betyr ikke at alle er nødt til å bry seg, men at klasse eller penger ikke skal stå i veien for å kunne få et fullverdig kunsttilbud i livet sitt. Dette kunsttilbudet skal også ha mulighet til å vokse og utvikle seg. For å få til en fordeling må det jobbes politisk for å sikre fortsatt offentlig finansiering av de frie kunsten, en styrking av institusjonsfeltet, en sikring av humaniora og estetiske fags plass i utdanningssystemet og en evne til større ansvar i mediene. Kunst er ikke for elitene med mindre politikerne og de som stemmer på dem gjør den det. Den såkalte anti-elitismen rammer ikke de virkelige elitene, de med penger og makt, men blir et hinder for å dele på godene. Kunst og utdanning er goder vi må verne om, og da må vi også forstå ideologiene som vil den brede tilgjengeligheten og mangfoldet til livs.

KOMMENTAR
  • Anders Hovdmo :

    “Jeg tror på at Are Søberg har drevet siden med formål om å belyse det han mener er overdreven bruk av offentlige midler i et ønske om å bygge ned velferdsstaten.”

    Dette er vel en ganske tynn påstand? En god velferdsstat forvalter vel midlene på en måte som maksimerer nytten? Han skriver jo mest om store budsjettsprekker.

    Dette er uærlig argumentasjon.

  • Morten Traavik :

    Men hvorfor takket du da nei til å komme og dele disse fornuftige tankene som del av Sløserikommisjonen-forestillingen, Julie? Da hadde du og de nådd ut til mange flere enn den lille håndfullen usual suspects her inne.

    (Forøvrig i likhet med flere av dine teateranmelder-kolleger.)

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER