S C E N E K U N S T
Kritikk Debatt Intervju Nyheter Kalender Musikk Dans Teater Opera Kunst Politikk
Julie Rongved Amundsen – 3. mai 2018

Kostymedesign i fokus: Kostymer for fremtiden

Alva Brosten. Foto: NRK/Øvergaard


Publisert
3. mai 2018
Sist endret
26. mai 2023
Tekst av

Intervju Teater

Del artikkel
https://scenekunst.no/sak/kostymer-for-fremtiden/
Facebook

I vinter har Scenekunst.no hatt en debatt om kostymedesign gående. Vi fortsetter fokuset og publiserer her et intervju med den nyutdannede kostymedesigneren Alva Brosten som også er aktuell i NRKs dokumentarserie THIS IS IT og med kostymene til Nationaltheatrets oppsetning av Begjær under almene som har premiere i neste uke.

Vinterens debatt om anerkjennelse av kostymedesign begynte med at student ved Kunsthøgskolen i Oslo (KHIO), Maren Saedi skrev en kronikk der hun kritiserte prisutdelinger innen scenekunst og film for ikke å gi egne priser til kostymedesign. Dette ble fulgt opp av et svar fra direktør i Norsk teater- og orkesterforening (NTO) Morten Gjelten, som har ansvaret for Heddaprisen. Gjelten fremhevet at mange av prisene som går til scenografi er kombinasjonspriser for både scenografi og kostyme. Etter dette igjen kom professor i kostymedesign ved KHIO, Christina Lindgren, på banen med en detaljert oversikt over Heddapris-vinnerne, og påpekte at det ytterst sjeldent var kostymedesignere som vant.

Samtidig med at vi har hatt denne debatten gående har det vært premiere på en ny dokumentarserie på NRK, THIS IS IT, som følger livene til avgangsstudentene i kles- og kostymedesign ved KHIO. Serien, som nå har lansert sin andre sesong, viser de ambisiøse studentenes arbeid med å gjøre seg ferdige med utdannelsen, og vi får se dem gjøre seg klare for en karriere innen mote. En av studentene, Alva Brosten, satser imidlertid på kostyme. Etter vinterens debatt kan man jo lure på hvorfor unge mennesker i dag vil satse på en fremtid innen kostymedesign.

Jeg har møtt Alva, som også er aktuell som ansvarlig for kostymene til Nationaltheatrets oppsetning av Begjær under almene av Eugene O’Neill som har premiere på Amfiscenen 8. mai og er regissert av Victoria Meirik. Vi har snakket litt om THIS IS IT og om hvordan det er å være ung og satse på en karriere innen kostymedesign, men også om hva kostymedesign er og hva kostymer betyr for teatret.

Jeg har sett tv-serien du er med i, THIS IS IT, og der følger vi deg og medstudentene dine i det siste året av bachelorgraden i kles- og kostymedesign på KHIO. Hva føler du om gjengivelsen?

Det føles veldig lenge siden. Det er det første jeg vil si, at det har skjedd mye på ett år. Det kommer jo midt i bachelorinnspurt og det skjedde mye privat som gjorde meg en smule forvirret, men syns ting går bedre og bedre utover i serien. For min del var det tidenes krisetid, men det har vært en fin utvikling derfra.

Alva Brosten. Foto: NRK/Simen Øvergaard

Det som slo meg da jeg så det var at der det er mye fokus på hvordan dere skal uttrykke dere selv gjennom klærne dere skaper, er det også et fokus på mote, en industri og en bransje som også har en god del negative konnotasjoner. Du jobber nå med kostymedesign til teater og film/tv, kan du si noe om hvorfor du vil jobbe med kostymer, og hvordan det plasserer seg i det store designlandskapet?

Den bacheloren jeg har tatt heter jo kles- og kostymedesign, men det er veldig få som velger å ta kostyme. Jeg trives med å jobbe med kostymer fordi det er et samarbeidsprosjekt, det er ikke bare jeg som skal vise ting for min egen del. Scenografer, regissører, alle må samarbeide fordi man skal frem til et resultat. Det synes jeg er veldig fint, men også det at man kan tillate seg litt rarere ting. Å, jeg hater egentlig det jeg sier nå, for den verste kommentaren jeg fikk på KHIO da jeg lagde klær var: ”Det blir litt kostymete.” Det blir helt feil, for high fashion er jo også superteatralt. Det handler nok også litt om Norge som moteland. Man tror at mote er én ting og kostyme noe annet. Man deler det enormt opp og tør ikke blande det. Selv synes jeg det er ganske spennende å blande det, og derfor har den bacheloren vært perfekt. Det er ikke historiske kostymer jeg er utdannet til å lage, men mer bare uttrykk, bilder og konsepter.

Fremtid i kostyme På Scenekunst.no har vi i vinter hatt fokus på kostymedesign etter at kostymedesigner Maren Saedi skrev en kronikk om mangelen på priser til kostymedesign i Norge. Hva tenker du om dette? Får kostymedesign den anerkjennelsen den fortjener?

Nei. 100% ikke. For det første har Norge en kostymeutdannelse, jeg synes det er rart at det ikke nevnes. Selv om det kan virke lett å kle på også, så er det et fag. Det er en vanskelig jobb, en stor jobb, og jeg synes det er rart at det ikke anerkjennes for klærne kan vise det skuespilleren føler. Klær gir så mye, og fungerer som huden til rollen, og jeg synes det er merkelig at det skal være så vanskelig å forstå det.

Direktør i NTO Morten Gjelten skrev i sitt svar til Saedi at det ofte er sånn at kostymer er en del av det helhetlige visuelle uttrykket sammen med scenografi, og at prisene derfor går til det helhetlige arbeidet når det er en scenograf som vinner for eksempel Heddaprisen, som NTO er ansvarlige for. Hva tenker du om forholdet mellom scenografi og kostymedesign?

Jeg synes det er kjempeviktig, selvfølgelig, men det er jo også kjempeinteressant når det ikke er den samme personen som gjør det. Det er jo ikke alltid at scenografens kostymedesign er så vellykket fordi man kanskje er så opptatt av rommet at kostymene bare skjer etter det. Eller omvendt. Forholdet må absolutt være der, for det er samme rom, men jeg synes ikke det er gitt at det skal være sånn at man tenker at det skal gjøres av samme person. Det skal også sies at denne debatten handler ikke om at vi konkurrerer med scenografen, men at det er en stor del av det visuelle arbeidet som ikke blir verdsatt.

Kronikken til Saedi ble mye delt, og en av dem som delte den var kunstnerisk leder ved Dansens hus Un-Magritt Nordseth. I sin deling skrev hun at hun lurte på om den manglende anerkjennelsen kom av kjønn. Med det mente hun at siden kostymedesign tradisjonelt har vært utført av kvinner, får det mindre anerkjennelse enn for eksempel scenografi som tradisjonelt har vært utført av menn? Tror du det er noe hold i denne hypotesen?

Jeg synes i så fall at det er supersynd hvis det er sant, men det er et ”kvinneyrke” da. Selv om det ikke skal være det, menn gjør en like god jobb som kostymedesignere som kvinner. Jeg synes det er så teit at det skal være tema. Ja, kanskje er det sånn historisk at det er noe som lugger fortsatt. Man ser det også på lønn. Kostymedesigneren er lavere betalt enn scenografen. Akkurat det gir veldig mening hvis Nordseths spørsmål stemmer.

Det som slo meg etter å ha tenkt litt på dette med kjønn og yrke var om det også kunne ha noe med klasse å gjøre. Det er jo en masse oppgaver i teatret som menn vanligvis har utført som heller ikke får mye anerkjennelse, som for eksempel lys eller lyd eller andre tekniske sider ved teatret, men det ligger en annen klassetilhørighet i de yrkene enn i de yrkene som får anerkjennelse, og som også er de mer synlige sidene av teatret. Det handler kanskje om hvordan vi anser og anerkjenner håndverk, kostymedesign er knyttet til syende kvinner. Hvis jeg har rett i dette, tror du det vil endre seg?

Jeg synes det har vært veldig spennende at det i det hele tatt snakkes om nå, og hvis jeg skal være helt ærlig så hadde jeg ikke tenkt disse tankene da jeg startet på KHIO. Jeg hadde jo ikke tenkt noe særlig på at dette skulle være et undertrykt yrke, men man må jo bare snakke om det da, og så kan det endres, og vi må tro at det kan endres.

Performativ kunst En av grunnene til at jeg lurer på om det vil endre seg er at, når jeg ser tv-serien THIS IS IT, ser jeg hvordan dere jobber med hvert eneste plagg som et performativt kunstverk. Og da har man ikke ambisjoner om å være bare den stødige håndverkeren, men å gi kostymet autonom verdi. Kan det øke statusen hvis vi lærer oss å se plagget som kunstverk?

Det tillater jo på mange måter mindre håndverk at vi kan se plagget som kunstverk. Det er jo noe KHIO-studenter er eksperter på, for det er ikke spesielt stort fokus på å lære å sy. Det er fortsatt ganske mange som går ut fra KHIO uten å kunne sy. Man har jo sømteknisk hjelp nesten overalt, og den tekniske delen er også ekstremt tidkrevende. Jeg tror også at måten vi ser på kostymedesign vil kunne endre seg hvis vi lærer oss å se plagget som kunstverk, men vi er ikke godt nok opplært til å se det heftigste da. Det er veldig mye sånn vanlige, realistiske kostymer. Filmproduksjonene som lages i Norge er jo ikke Game of Thrones. Og de som sitter med kunnskapen ser jo om det er bra eller dårlig, men det lages veldig mye som er veldig virkelighetsnært og som vi ikke kan knytte status til. Selv synes jeg kanskje det virkelighetsnære er det vanskeligste, for det skal være så ekte, men det kan raskt falle gjennom. Det kan kanskje være med å gi status at man kanskje forstår prosessen bak eller at det er noe med hver eneste lille sokk.

Samtidig er det kanskje ikke alltid plagget skal ha autonome performative kvaliteter når det skal inngå i en helhet. Kan du si noe om hvordan du jobber som kostymedesigner i en faktisk produksjon?

Når jeg jobber er det viktig å få klærne på kropp og ut i scenografien. Det synes jeg burde være viktig både for scenografen og for kostymedesigneren å se når de to tingene matcher og se om man skal gjøre endringer eller ikke. Jeg hadde en sånn dag i går på Nationaltheatret der vi var i scenografien og så ser jeg skuespillerne og de er plutselig kjempesmå, og lyset er helt annerledes. Da er det mye finere med noe annet, og det er helt greit, men det er et viktig øyeblikk. Jeg tror jeg tilpasser meg ganske godt til hvor jeg jobber og hvem jeg jobber med. Jeg har jo to produksjoner nå, den ene er Begjær under almene på Nationaltheatret som er veldig enkel, man kan nesten kalle det minimalistisk. Og så den andre er en avgangsforestilling på KHIO der det er så mye greier i rommet at det er helt maksimalisme. Så jeg jobber jo forskjellig avhengig av hvem jeg jobber med, og jeg tillater meg å bruke penger på en ting et sted selv om jeg ikke hadde fått lov til det på det andre stedet. Man snur seg rundt.

Eugene O’Neills skuespill Begjær under almene som du lager kostymer til nå er jo et realistisk stykke fra amerikansk landsbygd. Hvordan skaper du kostymer til en sånn verden?

Da vi satt oss ned for å lage dette tok vi en viktig avgjørelse. Hadde vi tatt det helt sånn originalt og naturalistisk så er det ikke så aktuelt. Teksten blir mye mer jævlig og provoserende på en dårlig måte, så det var veldig viktig for regissør Victoria Meirik og for oss andre å sette det i en annen kontekst, kanskje ikke i en tid en gang, og da blir historien interessant

Begjær under almene. Foto: Øyvind Eide. Fra venstre: Ravdeep Singh Bajwa, Erland Bakker, Marian Saastad Ottesen, Henrik Rafaelsen og Øystein Røger.

I THIS IS IT sier du, kanskje halvt på spøk, at draktene du har laget er en protest mot Trump. Jeg har i hele vårsesongen syntes det har vært påfallende hvor mye amerikansk dramatikk som har vært satt opp på norske scener, ikke bare på Nationaltheatret, men det har vært mye av det også der. Har du noen tanker rundt hvordan man skaper en visuell verden her? Er det plass til samfunnskritikk i kostymer i norsk teater?

Det var ikke egentlig spøk. Jeg synes det er kjempegøy. Jeg prøver å få inn et altfor langt, rødt slips overalt! Neida! Men det er jo tydelig at det er noe som engasjerer, og det er nok også derfor det blir satt opp så mye amerikansk dramatikk akkurat nå. For da kan man ha en debatt om hva som foregår. Jeg synes vel egentlig at vi utelukkende skal jobbe med samfunnskritikk.

Hvordan skal man gjøre det med kostymer? Hvor ligger samfunnskritikken i jeans og rosa t-skjorte

Man kan jo stille spørsmål om hvorfor en kvinne skal ha en rosa t-skjorte i det hele tatt og ikke en svart? Eller må hun ha hæler? Hvorfor skal hun ikke ha hæler? Dette er jo veldig små detaljer som jeg sitter og tenker på, men som jeg også tenker på når jeg ser andres kostymedesign. Jeg synes fort det er kjedelig når man ikke ser grunnen til at man bruker klisjeer, det bare blir sånn, det er så lettvint at det ikke er smart nok, men hvis man overdriver og finner smutthull så kan det hjelpe oss å fortelle en historie raskere.

I TV-serien legges det, kanskje litt i overkant, vekt på studentenes ambisjoner. Det er et dramaturgisk poeng å vise hva som er drivkraften deres for å kunne understreke hvor tøft studiet er. Samtidig så undrer det meg litt at hvis dere er så ambisiøse, hvorfor velge et yrke som, kanskje tilsynelatende, ikke gir rom for individuell suksess. Hva tenker du om å jobbe et helt liv som kostymedesigner?

Hvis jeg skal være helt ærlig så har min karrierestart gitt meg kjempemange fine samarbeid, og jeg synes jo ikke det er sånn at vi blir dårlig behandlet. Vi får jo masse rom og tid og jeg tror de som ansetter meg vet at jeg ikke er en sånn nikkedukke heller. Det er mange som utdanner seg som har mange fine tanker, unge scenografer og regissører, og også gamle scenografer som tenker likt som oss som er nyutdannet nå. For det er jo ikke sånn at det bare er kostymedesignere som mener at noe er feil i systemet. Jeg mener ikke at vi blir dårlig behandlet, men det er noen ting som ikke er som det burde vært. Det er mange andre som ønsker å anerkjenne arbeidet og som vil ha en kostymedesigner med i prosjektet. På den annen side er det også de som har sagt: ”Hvorfor det? Det er jo bare å kle på dem?”

Men hvorfor er det ikke bare å kle på dem da?

Jo, fordi det er historiefortelling med kostyme og hvis man ikke anerkjenner det så blir det bare et svakere produkt. Synes jeg. Man kan jo ha flaks også. Det er jo stylister som begynner å gjøre kostymedesign, og det kan man også stille spørsmål ved. Og det er kostymedesignere som gjør styling, det har jeg også gjort, og det er fint når det sammenblandes litt, men man skal ikke gjøre det for mye. Jeg synes det er supermotiverende å være nyutdannet kostymedesigner fordi jeg synes det skjer enormt mye spennende i miljøet, kanskje på filmsiden spesielt.

Det er kanskje ikke sånn at individuell suksess alltid er den eneste drivkraften. TV-serien legges det så veldig vekt på at det er det som er målet, og det er jo et dramaturgisk valg fra regissøren, tenker jeg, for å skape spenning. Lykkes man eller ikke?

I den første episoden sier jo jeg også: ”Jeg skal klare det her fordi jeg mener det er mer”, og det høres kanskje litt brutalt ut, men innerst inne må man kanskje tenke det da fordi det er så vanskelig arbeidsmarked og man må komme seg inn for å lønn, og det er derfor jeg ikke har så lyst til å jobbe selvstendig med egne prosjekter, man blir jo helt slitt ut, det er jo ikke noe gøy, man må jo ha et liv.


S C E N E K U N S T
Utgiver

Scenekunst.no A/S Scenekunst.no er en redaksjonelt uavhengig nettavis for profesjonell scenekunst og tilhørende kulturpolitikk. Vi følger Norsk redaktørforenings redaktørplakat.

Scenekunst.no er medlem av Norsk Tidsskriftforening. Scenekunst.no er støttet av Norsk kulturfond. Fra 2016 er tidsskriftet organisert som et almennyttig aksjeselskap med NTO, DTS, NSF og NoDA som eiere og bidragsytere. Fagforbundet Teater og Scene gir også årlig støtte.

Redaksjonen
Annonser

Vil du annonsere på scenekunst.no?

Kunnskapsmedia AS Sture Bjørseth +47 954 36 031 annonser@scenekunst.no