Foto: Beate Brox/OFO

Komponistens lek med “kunstmaskinen”

Eivind Buene forsøker å gå i dialog med et av Brahms gamle mesterverk. Og Buene har mye på hjertet, men får han Brahms i tale?

Idéen er like god som den er dristig: Eivind Buene har flettet to av sine egne verk forsøksvis sømløst inn i Brahms andre klaverkonsert. I konsertens første avdeling er A Posthuman Guide to the Orchestra (urpremiere) omkranset av første og andre sats, og etter pause rammer tredje og fjerde sats inn Standing Stones (2010). Prosjektet framstår for meg som en erkjennelse av tvingende nødvendighet og et anfall av stormannsgalskap på samme tid. For å holde vestlig kunstmusikks kanon levende kan ikke verkene behandles utelukkende som hellige museumsgjenstander. De må utforskes på nytt og på nytt, med samtidens evig nye briller. Samtidig er det ingen liten størrelse Buene her måler krefter med. For mange – ikke minst for Buene selv, vil jeg tro – rager Brahms orkestermusikk i toppsjiktet av hva menneskelige kunstneriske anstrengelser er i stand til å frembringe.

Siri som musikkformidler
A Posthuman Guide to the Orchestra henter inspirasjon fra Benjamin Brittens The Young Person’s Guide to the Orchestra, som i pedagogisk øyemed vever presentasjoner av de ulike instrumentgruppene inn i komposisjonen. I Buenes verk får ordet “guide” en mer bokstavelig betydning, idet Apples digitale stemmestyrte assistent, Siri, har fått i oppgave å beskrive orkesterets ulike funksjoner for publikum. Dirigenten, solisten, publikum og komponisten selv får sitt pass påskrevet av Siris skjeve blikk, mens sitater fra Vestens musikkbibliotek blandes med både stereotype og eksperimentelle klanger fra strykere, messing, treblås og slagverk.

Jeg vet ikke nøyaktig hvordan Buene har brukt Siri, men det blir snart klart at ikke alt kan være hennes egne replikker. Til det er tonen for eplekjekk, vitsene om orkesterets konvensjoner for interne og harselasen med robotens tilkortkommenhet i møte med menneskelige fenomener for utspekulert. Jeg får i hvert fall ikke min egen Siri til å være såpass frittalende. Da jeg spurte henne hva et orkester er, avspiste hun meg med en lenke til Wikipedia. Da jeg ba henne være så snill å beskrive et orkester for meg, var svaret “I’m sorry, Hilde, I’m not able to do that”. Mitt passiv-aggressive oppfølgingsspørsmål “why?” ble møtt med verdig taushet.

I alle tilfelle synes jeg interaksjonen mellom Siri og orkesteret mangler dybde. I konsertinnledningen Bak notene kalte Buene orkesteret for en “kunstmaskin”, som man på sett og vis kan programmere til å gjøre som man vil. Med dette synes jeg han satte fingeren på orkesterets magi – spesialiserte og kunstnerisk unike individer satt sammen til en autonom kollektiv enhet. Alt lå tilsynelatende til rette for at problemstillingene kunst mot maskin, kunstig intelligens mot menneskesinn og posthumanisme mot menneskehet skulle filleristes og vrenges og gjennombores. Slik ble det dessverre ikke.

Siris/Buenes påfunn er morsomme nok, men unngår de store spørsmålene som er i spill, og som ikke lenger er dystopi og science fiction. Hvor “menneskelig” kan kunstig intelligens bli? På hvor mange områder kan den sette mennesket på sidelinjen? Er kunstnerisk virksomhet, kreativitet og sensitivitet en slags siste skanse, eller kan vi utkonkurreres også der? Det gjøres i hvert fall iherdige forsøk, og det finnes allerede eksempler på kunstig intelligens som komponerer musikk på egenhånd. Det er riktig nok en god stund til den kan måle seg med Brahms (eller Buene), men Siris firkantede forståelse av orkesteret og hennes ubehjelpelige forsøk på å synge (!) virker likevel utdatert og unødvendig ufarliggjørende. Kun helt til slutt berøres spørsmålet om det menneskelige ved musikken når Siri forsøker å forklare hvorfor vi oppsøker den igjen og igjen, og hvordan musikk er knyttet til følelser og hukommelse. Temaet forblir like fullt en parentes blant lettbeinte punch lines.

Å bade i Brahms
Mens A Posthuman Guide to the Orchestra for det meste blir liggende å vake i materiens overflate, graver Standing Stones seg desto dypere ned i det helt spesifikke, nærmere bestemt to takter fra klaverkonsertens tredje sats, som vi nettopp har hørt i sin helhet. Passasjen der klaversoloen først kommer inn gjentas og gjentas, utforskes, utvides og plukkes fra hverandre, og hyller publikum inn i en “Brahms-kokong”, for å bruke Buenes egne ord fra innledningen. Når han lar det kjente og ukjente gli over i hverandre er Buene på sitt beste. Ved hjelp av et gradvis tilsig av lydlige fremmedelementer og dissonanser løses gjenkjennelige sitater og varmblodige tonale strukturer opp og faller fra hverandre innenfra. I tillegg kommer lydklipp av de samme to taktene, hentet fra ulike tidligere innspillinger, svevende mot oss fra høyttalere plassert rundt i salen. Den boksete lyden, sammenlignet med fullversjonen vi nettopp har hørt og orkesteret vi hører fra scenen simultant, slår fast igjen og igjen at opptak ikke kan måle seg med levende fremføringer.

Heltemodige musikere
Det er likevel ingen tvil om at dagens helt heter Javier Perianes. Han skal spille en av musikkhistoriens mest krevende klaversoloer, og må samtidig koble seg av og på flyten og tilstedeværelsen mellom hver eneste sats. I tillegg virker det som han har satt seg fore å overvinne Konserthusets ulne akustikk koste hva det koste vil, for han spiller med hele kroppen. Det fører til en litt firkantet frasering og i overkant harde anslag i første og annen sats, der han må kjempe for å trenge gjennom fullt orkester, men det er en liten pris å betale for å få en så dedikert, frimodig og lidenskapelig Brahms-tolkning. I de mer gjennomsiktige partiene i tredje og fjerde sats får han dessuten vist at han også kan være både lyrisk og raffinert, uten å miste noe av overskuddet eller friheten. Dirigent Eivind Aadland og orkesteret gjør også en heltemodig innsats for å holde tråden og navigere mellom de radikalt forskjellige uttrykkene, og Louisa Tucks cellosolo er nydelig utført.

Den tause Brahms
På tross av upåklagelig logistikk og glidende overganger blir gapet mellom Brahms og Buene, fortid og nåtid, tonalitet og atonalitet, senromantikk og post-postmodernisme (i evig mangel av et bedre uttrykk), stående i all sin velde. Selv om pianisten listet seg inn og ut, en lynrask Filharmoni-ansatt spratt opp og åpnet og lukket flygellokket på de rette stedene og et disiplinert publikum lydig avsto fra å klappe mellom Buenes verk og satsene i klaverkonserten, er det som om Brahms ikke lar seg infiltrere. Klaverkonserten følger sin indre logikk og formmessige stringens, og selv om Buene åpner opp og inviterer til dialog, forblir Brahms taus som en østers.

Det sier vel mer om oppgavens vanskelighetsgrad enn om Buenes forsøk, og kanskje illustrerer det i tillegg et mer eller mindre tilsiktet poeng. Brahms menneskelige skaperverk og “kunstmaskinens” gjennomføring blir stående som et urokkelig manifest over menneskehetens egenart, som ingen ablegøyer i verden, heller ikke en bråkjekk Siri, kan vippe av pinnen.

 

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER