Prty Lyf. Mediekunst og scenografi: Martinus Suijkerbuijk.Lysdesigner: Anniken Arnøy. Foto: Hanna Fauske

Kill your darlings, darling!

Skuespiller Ibrahim Fazlics første soloforestilling tøyer grenser, men er best når nyansene og det personlige får skinne gjennom.

«Hallo, kan nån hjelp mæ ned herifra?» Øverst på den bratte rampa ved amfiet hvor publikum sitter, står en nokså nevrotisk skikkelse ragende på skyhøye stiletthæler. Den lettkledde, men tungt sminkede, utøveren geleides varsomt frem på scenen av en publikummer, mens han gjør narr av Teaterhuset Avant Gardens tilsynelatende universelle utforming.

Mannen bak den harlekinaktige figuren i goth-sminke er den 24-årige skuespilleren Ibrahim Fazlic, som selv hilser publikum velkommen ved inngangen til scenerommet hvor han skal holde urpremieren på sin soloforestilling prty lyf. Forestillingen tar form som en fest hvor små og store sorger skal drikkes bort. Både DJ Pedro Sanmartín og lysdesigner Anniken Arnøy som er ansatt på Teaterhuset Avant Garden, er å finne på et stillas, godt synlig på scenen. Forestillingen akkompagneres vekselvis av hyperaktiv techno og skingrende popmusikk. På gulvet er det tegnet en stor smiley med surfjes, flankert av ballonger i rommets hjørner. Bakveggen i black boxen er for anledningen prydet med et stort, burlesk og blinkende skilt formet som bokstavene SUFFER, som på betegnende vis materialiserer forestillingens kontrastfulle tematikk: Lidelse og latter om hverandre, dyrking av tristesse, en sardonisk hyllest til i-landsbefolkningers selvmedlidenhet.

Fuck my life, fuck me, fuck up
Fazlic innleder festen med drikkeleken «Jeg har aldri», hvor deltagerne – publikum – rekker opp en hånd som bekreftelse på noe de har gjort. Spørsmålene blir, ikke overraskende, fort av det pinlige slaget. Ingenting er for drøyt å harselere med; skuespilleren får publikum til å le lett nervøst av sex, tortur, rasisme og pedofili. Det seksuelt overskridende går igjen, som når Fazlic klatrer over seteradene mens han jokker med underlivet mot publikum, snakker om fantasidyr med selvfuktende analåpninger eller inviterer publikum med på erotisk kvelningslek. Forestillingen balanserer i seg selv på høye hæler, kan det virke som: Den vakler fra klein allsang og anstrengt hygge hvor publikum holder rundt hverandre mens vi får fortalt at vi kan drukne våre sorger i havet, til innskutte replikker om at flyktningene druknet, de også.

Fazlic mestrer rollen som utfordrende og innsmigrende forfører. Til tross for utsvevelsen i form og innhold og det manierte i mange av rollefigurenes uttrykk, så er formidlingen hans troverdig. Ved hjelp av utstudert kroppsspråk og sjarm blir karakterene levendegjort. Manus er imidlertid noe platt innimellom. De overskridende skildringene er ikke alene nok til å bære forestillingen, og de mange grovhetene kan fort oppleves forutsigbare. Det å kommentere vestlig ungdoms ignoranse og selvmedlidenhet gjennom å spille denne rollen ut i sin ekstremitet, er heller ikke nødvendigvis interessant i seg selv – selv om det er aldri så sannferdig.

Yeah, ah, yeah, ah, crazy
Flere ganger befinner Fazlic seg imidlertid mellom de entydige ytterpunktene, og det er her han er best. Som for eksempel når han forener karakterklisjeen jovial og harmløs trønder med S/M-estetikk. Dette gir også rom for mer originale replikker forankret i rollenes personlighet, som for eksempel i den maskekledde S/M-trønderens tilfelle: «Hyggelig selskap e jo smertestillandes i sæ sjøl». Det er også fornøyelig når han lar infantile kvinneroller som høres ut som de kommer rett fra Ex on the beach kollidere med innsnevret, politisk korrekt identitetspolitikk.

Skuespilleren har ellers et godt grep om publikum. Kontakten mellom utøver og publikum opprettholdes stort sett under hele forestillingen, i en relasjon der Fazlic både gir og tar: Han utfordrer ved for eksempel publikum med å ville kline med oss, men stiller seg også laglig til for hogg som skyteskive for rundt 15 vannpistoler fordelt blant triggerhungrige tilskuere. Det gjør inntrykk når Fazlic, etter først å ha fått en publikummer til liksom å kvele seg, får henne til å legge seg med hodet i fanget hans. Han stryker henne i håret og snakker dullete til henne, men så er det som om skuespilleren plutselig trer ut av rollen sin, og innrømmer nokså tilforlatelig at han vet at han har makt over henne nå. På det tidspunktet tror jeg han satte ord på noe samtlige i salen tenkte.

Shine bright like a diamond
Mot slutten av prty lyf er vi inne i nachspiel-modus, virkeligheten innhenter oss, og forestillingen går i oppløsning. Fazlics persona raver om teaterpriser han mener han burde ha mottatt, og spiller igjen på teaterkonvensjonene når han sukker over at «det e så stort press på mæ liksom» fordi dette er urpremieren hans og teatersjefen samt flere anmeldere sitter i salen.

Denne rolleleken makter å tilføre forestillingen flere lag, og grepet ligger til grunn for flere av forestillingens høydepunkt. Ellers kunne prty lyf ha nytt godt av å bli strammet inn en del. Utsvevelsen er på hele to timer, og med såpass mye godt innhold at man fort kunne ha luket ut enkelte unødvendig lange og banale partier samt de billigste gimmickene. Eller som Fazlics scenepersona selv ville formulert det: Kill your darlings, darling!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER