Kampens mål og midler

«Jeg synes på en måte det står ditt navn på denne», sto det i en mail fra redaktøren for en måned siden. «Vil og kan du anmelde?».

Ærlig talt så var jeg i tvil, ikke bare fordi jeg ikke kom til å rekke Grusomhetens Teaters premiere på Røde Emma, men også fordi jeg har et veldig nært forhold til stoffet det dreier seg om.

Jeg hadde en gang en kjær venn som døde altfor tidlig. Henning Dahl het han, en undergrunnslegende og mytebygger, et upålitelig og kaotisk, men også trofast og elskelig menneske. Ved sin stedige insistering på motstanden som førende prinsipp var han til stede hele veien. Fra 1970-tallets anarkistmiljøer i Hjelmsgate og Pilestredet-kommunen, til 80-tallets okkuperte hus i Skippergata og Blitz, 90-tallets Kampen verksted i Arne Bendiksens gamle platestudio og, selvsagt, 2000-tallets Hausmania, hvor han oppholdt seg de siste årene fram til han døde i 2008. Livet hans var utgangspunktet for teaterprosjektet Cirkus Verdensteater som jeg, sammen med Tor Arne Ursin, jobbet med til og fra gjennom mer enn ti år.

Anarkistisk disippel En viktig del av forestillingen handlet om Jens Bjørneboes siste skuespill Røde Emma, som han ifølge Henning selv skrev mer eller mindre på bestilling fra sin unge anarkistiske disippel. Relasjonen de to imellom, overrekkelsen av det ikke helt ferdige skuespillet og Hennings videre arbeid med det etter Bjørneboes død i 1976, var et sentralt omdreiningspunkt i forestillingen, som vi viste en rekke ganger på Hausmania i 2019.

Det var derfor en nesten ut-av-mæ-sjæl opplevelse å sitte hos Grusomhetens Teater, en etasje under der vi viste Cirkus Verdensteater, og se avisgutten i New York ta oppstilling på scenen og proklamere: «Drama i Pittsburgh! Siste nytt om streikene ved Homestead-verkene! Skyting mellom arbeiderne og Pinkertons detektiver! Minst åtte drept og mange sårede! Siste nytt!» Dette var kjent stoff! Hvor var jeg?

Men jeg kom raskt til hektene. Regissør Lars Øyno og Grusomhetens Teater har ganske enkelt tatt Bjørneboes tekst og satt den opp som den er skrevet, uten dikkedarer, strykninger og omarbeidinger. Det er ofte blitt sagt om dette skuespillet at det er et venstrehåndsarbeid, gjort mens Bjørneboe var på oppløpet, i total oppløsning innenfra i alkoholisme og depresjon. Noe som antakelig er årsaken til at ingen tidligere har prøvd seg på det. Men det kommer an på hvordan man leser det.

Strategiske dilemmaer Historien om den russisk/litauiske anarkisten Emma Goldman og hennes kampfeller, særlig kjæresten Alexander Berkman, er kraftige saker. De var ikke mer enn 15 år gamle da de emigrerte til frihetens og håpets USA, men det de møtte var et beinhardt, autoritært klassesamfunn som ikke opplevdes noe bedre enn det de hadde reist fra. Utslagsgivende ble politimassakren på demonstrantene for åttetimersdagen på Haymarket i Chicago i mai 1886 med påfølgende rettssak og dødsdom over de såkalte Chicago-anarkistene.

Det var den hendelsen som var startpunktet for etableringen av 1. mai som en internasjonal kampdag for arbeiderbevegelsen. Goldman og Berkman dedikerte livene sine til kampen og har i kraft av det vært forbilder for opprørere og anarkister over hele verden. Men like inspirerende som det aksjonistiske ved den politiske kampen var også at de tok opp i seg moralske og strategiske dilemmaer og diskusjoner som har preget opprørsbevegelser helt siden: Først og fremst spørsmålet om hvor langt vi skal og bør gå for å oppnå målene våre. Etter et mislykket attentatforsøk på industrimagnaten Henry Clay Frick ble Berkman fengslet og torturert i fjorten år. Det var utslagsgivende for at Emma Goldman inntok det grunnleggende standpunktet at det måtte være samsvar mellom kampens mål og midler.

Henning Dahl var for øvrig så opptatt av Alexander Berkmans skjebne at han, for å kjenne den på kroppen, selv la seg på gulvet i et kaldt, mørkt og fuktig rom i kjelleren i huset der kollektivet han bodde i holdt til. Rommet var så lite at det ikke gikk an å verken stå eller sitte i det, noe som skal ha tilsvart Berkmans fengselscelle. Hvor lenge Henning oppholdt seg der vet jeg ikke, men det var i hvert fall betydelig mindre enn fjorten år.

Teatralt potensial I Grusomhetens teaters tapning åpenbarer Røde Emma seg som et drama med en nesten dokumentarisk kvalitet og et teatralt potensial som forløses med bravur. I sin gjenfortelling av historien går teatret konsekvent og trofast til kildene. Ikke bare er hvert ord beholdt, men tydeligvis også Bjørneboes underliggende intensjon, først og fremst i tradisjonen etter Brecht, ribbet for enhver ansats til naturalisme og føleri. Her gjøres ingenting som ikke har dekning i teksten. Spillet er gjennomstilisert, både i replikkene, bevegelsene og i aktørenes formasjoner på scenen. Her er ingen kunstferdige overganger scenene imellom. Skuespillere inn, innta formasjonen, avsi replikker, skuespillere ut, neste vær så god. Det er lett å forestille seg at en sånn metode kommer til syne i et statisk og firkanta uttrykk, men på grunn av dens dekning i teksten er det det motsatte som skjer. Det maniert kunstige synliggjør ikke bare teksten og historien, men også den både personlige og tidsmessige ånden den utspilte seg i. Takket være den spillemessige distansen blir fortvilelsen, raseriet og engasjementet ikke bare synliggjort men også sannsynliggjort.