– Jeg er ikke leder, jeg er teatersjef

”Danse med feieren uten å bli altfor skitten”. Slik formulerte førsteamanuensis Dag Jansson essensen i faget kulturledelse da han nylig ønsket velkommen til konferansen ”Danse med feieren – det reine kunstnarskap i møtet med institusjon, byråkrati og eiga lommebok” på Høgskolen i Oslo og Akershus i forbindelse med fagets femårsjubileum.

Kulturledelse ved HiOA er et årsstudium, en videreutdanning for personer som har bakgrunn fra kunstfaglige og kreative fagområder, og som ønsker å utvikle sin kompetanse innen kulturledelse. Gjennom en hel dag ble ulike sider ved faget og begrepet drøftet, fra forskjellige ståsteder innen det feltet som med sedvanlig manglende presisjon blir kalt ”kunst og kultur”. Felles for dem var imidlertid en direkte eller indirekte referanse til nødvendigheten av å bli mer eller mindre skitten. Det handler jo som regel om penger, og en del om lokalisering og ikke så rent lite om politikk og posisjonering.

Språkblomst Professor Jan Grund er, med sine mange styreverv og offentlige oppdrag, en veteran innen faget ledelse og var tydeligvis hentet inn for å kåsere om materien med utgangspunkt i sin egen historie. Han fulgte opp språkblomsten i konferansetittelen ved å kalle foredraget sitt ”Gjete kongens harer”, med undertittelen ”hvordan drive kulturpolitikk og hvordan lede kunstnere”. Han pludret lett om selvfølgeligheter som at man må ha autoritet uten å være autoritær, at man må bygge opp under primadonnaene uten å la dem dominere, at man, som fotballtrener Nils Arne Eggen har sagt mange ganger, må ”spille hverandre gode” osv. I den grad man kunne hente et hovedpoeng ut av foredraget, måtte det være konstateringen av at det forskes merkelig lite i kultur og kulturpolitikk, og at området etter Grundts mening kontinuerlig er mer preget av synsing enn faktabasert refleksjon. For øvrig var han av den ikke spesielt kontroversielle oppfatningen at den gullalderen for store offentlige bevilgninger som ”luringen Trond Giske” satte i gang, er over.

Marit Borkenhagen, sjef for litteraturfestivalen på Lillehammer og kulturredaktør Sigrid Hvidsten i Dagbladet opptrådte i tospann, den ene som sponsorobjekt, den andre som sponsor. Det er ingen penger i omløp. Det er snakk om en såkalt barteravtale, eller byttehandel, der partene gir hverandre stoff og oppmerksomhet. ”Hvor fritt er ordet?” spurte de i foredragstittelen. Ikke spør en gang! svarte de indirekte ved å understreke sin gjensidige uavhengighet og vise til flere tilfeller der Dagbladet har skrevet kritisk om festivalen.

Konferansens kraftsentrum Jeg trodde det knapt da jeg leste i programmet at det skulle være et ikke nærmere definert ”kunstnerisk innslag”. Driver man fortsatt med sånt, tenkte jeg, som er vokst opp med denne tankegangen og forberedte meg på å lide meg gjennom en eller annen pianosonate som bare var ment som pauseinnslag og ikke hadde det fjerneste med konferansen å gjøre. Det viste seg at ”innslaget” besto av jazzmusikeren, komponisten, produsenten, plateselskapssjefen med mer, Bugge Wesseltoft, som sammen med en tidligere student ved kulturledelsesfaget, trompeteren Kristoffer Eikrem, leverte et improvisert musikkstykke.

Wesseltoft var også annonsert som foredragsholder etter sitt eget kunstneriske innslag, og til sammen utgjorde minikonserten og foredraget konferansens kraftsentrum. Han demonstrerte altså først hvordan han jobber – og snakket deretter om det. Og hva demonstrerte han? I et konsentrert miniformat fikk han vist et stykke kreativitet og samspill slik det utfolder seg når erfaring og rutine møter nysgjerrighet, åpenhet og den aldri hvilende forskertrangen som preger hans virke. Den verbale delen av hans opptreden var sånn sett mest bare en bekreftelse på det han allerede hadde vist. Det var likevel interessant nok å høre ham fortelle om sin vei fra å være et anonymt medlem i bandene til Arja Saijonmaa, Dollie de Luxe og liknende storselgere til å tørre å prøve ut sine egne ting. Steg for steg har han bygd opp sin egen musikalske merkevare og organisasjonen rundt den. I motsetning til mange andre som gjør suksess virker han ikke opptatt av den typen egenmarkering som gjør ham stor på andres bekostning. Han ga tvert imot uttrykk for skepsis til regjeringens satsing på individuell talentutvikling og framhevet miljøet som den aller viktigste faktoren for å få talenter til å trives.

Den beste kulturministeren Nåværende stortingspresident Olemic Thommesen må være den beste kulturministeren Norge aldri fikk. Hvorfor det gikk slik, kan man bare spekulere i. Det er likevel nærliggende å tro at det har å gjøre med hans særegne form for ærlighet, frittalenhet og personlige engasjement. Også har han minst en sjelden egenskap til: Selvironi. Etter å ha oppfordret publikum til å ta seg en lur mens han snakket, kom han med en interessant beretning om hvordan han kompenserer for sin manglende politiske innflytelse. Fra sitt kontor på Stortinget har han, som stortingspresident, god tid til å observere livet på Eidsvolls plass, inkludert de demonstrasjonene som til enhver tid finner sted. Det gikk etter hvert opp for ham at alle disse menneskene som haster forbi eller står og demonstrerer trenger ro og rom til å reflektere! Og som et svar på denne erkjennelsen dukket billedkunstneren Marianne Heske opp på kontoret hans og tilbød seg å flytte ei lita, rød, nedslitt løe bygd på 1800-tallet fra sin opprinnelige plassering i Hobøl til gressplenen foran Stortinget, under navnet House of Commons. Som sagt så gjort, huset kom på plass og Thommesen selv sto for åpningstalen der han beskrev huset som Stortingets jevnaldrende «fattige fetter». Gjesten ble ønsket velkommen som en «frekk og obsternasig» fortoning, men som likevel hadde «gode manerer». Og slik kunne Thommesen igjen ta oppstilling ved kontorvinduet sitt i trygg forvissning om at han likevel fikk utrettet noe av både kunstnerisk og kulturpolitisk verdi. Da dette ble gjennomført fikk Hobøl kommune det travelt med å samle inn penger til en restaurering av et kulturminne som ellers garantert ville blitt revet.

Jeg er ikke leder Førsteamanuensis Beate Elstad er, om jeg forsto introduksjonen rett, en slags gründer av faget kulturledelse – ved siden av å være musiker og storband-dirigent. Hun holdt et interessant foredrag om hvordan dansen med feieren kommer til uttrykk i språkbruken. Kroneksemplet hennes var en replikk hun hadde overhørt fra en ikke navngitt teatersjef: ”Jeg er ikke leder, jeg er teatersjef”. Elstad redegjorde teoretisk og praktisk for den tospråkligheten, minst, som kulturledere må beherske: Hvilke ord skal de bruke når de snakker med folk som reagerer instinktivt på alt som kan forbindes med blåruss-språk og vice versa? Markedsføring eller formidling? Segmentering eller publikumsutvikling? Spørsmålene har tilknytning til flere debatter som er ført den siste tiden, for eksempel her på scenekunst.no i forlengelsen av Pia Maria Rolls forestilling Ses i min nästa pjäs, dels med utgangspunkt i regjeringens rapport ”Kunstens autonomi og kunstens økonomi”, hvor entreprenørskap er et sentralt begrep, og i forlengelsen av regjeringens talentsatsing Talent Norge. Etter Elstad fortsatte konferansen med innledere fra kunstfeltet: Sigurd Sandmo, direktør for komponisthjemmene ved KODE i Bergen og billedkunstner og ph.d.-kandidat Peter Booth. Byråd for kultur, frivillighet og idrett i Oslo kommune, Rina Mariann Hansen, avsluttet konferansen.