Interaktiv parademarsj

Det kan lønne seg å slite ut barna først. Hvis alt går som det skal, er de lyttende og medgjørlige etterpå. Men alle som har prøvd det, vet at det er et sjansespill. Det kan ende opp i motsatt resultat, avhengig av tilfeldige konstellasjoner akkurat den dagen.

I den grad det var hensikten, var det sikkert derfor et smart trekk av Jarl Flaaten Bjørk å lage overgangen mellom oppvarmingen og selve forestillingen så sømløs som i Kandisia. Vi voksne satt på radene og så på mens 54 fjerdeklassinger fra Ruseløkka skole i Oslo løp rundt på scenegulvet og lekte "Frys" og "Kongen befaler" under stram ledelse av skuespillerne.

Men allerede i foajeen før innmarsjen til salen var tonen satt. Skuespillerne tok kommandoen akkompagnert av en stemme fra oven, en digitalisert, Orwell-aktig Storesøster. Dette ”autoritære” uttrykket tas videre gjennom hele forestillingen. Både stemmen og Flaaten Bjørk selv strør rundt med ordrer som barna har å etterkomme. Og det gjør de. Barn elsker å bli herset med, så sant premissene er forstått og det ikke er alvor.

Verdens Beste Land Kandisia er, i likhet med et visst annet, Verdens Beste Land. Det underliggende temaet er myndighetenes tvangsreturnering av asylsøkere, i dette tilfellet barn som straffes for at foreldrene har løyet om hvilket land de egentlig kom fra. Jenta Kakadue og hennes familie er flyktet fra det krigsherjete landet Syrimando og får asyl og rett til opphold i Kandisia. Kakadue lærer seg kandisisk og vokser opp som alle andre kandisiske barn, bortsett fra at hun bærer på hemmeligheten om at familien i virkeligheten kommer fra Syrimandos fattige naboland Nugrinera, som ikke er rammet av krig. Hemmeligheten avsløres ved en glipp og midt under feiringen av den kandisiske nasjonaldagen får Kakadue beskjed om at hun og familien vil bli kastet ut.

Er dette rettferdig? De tilstedeværende barna er befolkningen i Kandisia som skal si sin mening om det og til sjuende og sist komme med et forslag til en ny lovtekst. En forenklet, spisset variant av den offentlige norske debatten blir spilt ut. Det argumenteres fornuftsmessig med at folk kan ikke lage sine egne regler, og alle kan ikke komme hit. Men skal dette gå utover Kakadue? Og er ikke fattigdom en like gyldig årsak som krig?

Det hele sklir lett av gårde. Skuespillerne med Flaaten Bjørk i spissen har stålkontroll. Barna er hundre prosent med. De reagerer lynraskt på impulser fra skuespillerne, er engasjerte, rekker opp hånda når de får beskjed om det og er ikke redde for å ta ordet, gutter som jenter, med og uten hijab.

Scesam Forestillingen er coprodusert av Teater Innlandet og har allerede vært på en to-ukers skolesekk-turné i Oppland. De tre skuespillerne er tydelig samspilte og komfortable med prosjektet. De stramme rammene ser dermed ut til å gagne alle. Midt oppi interaktiviteten bød forestillingen til og med på minst ett genuint magisk øyeblikk, i de ordløse sekundene der Kakadue, i Solveig Laland Mohns skikkelse, venter på dommen fra oven om hvorvidt barnas forslag til ny lov som tillater henne å bli i landet, vil bli vedtatt eller ikke.

Forestillingen er et resultat av stimuleringsarbeidet som det kunstneriske utviklings-og forskningsprosjektet Scesam har bedrevet i noen år nå, med spesialfokus på interaktivitet. På fjorårets Scesam-symposium i Fredrikstad redegjorde Flaaten Bjørk for prosjektet som den gangen hadde tittelen Gåkke an!?

Det hadde da allerede vært gjennom flere verkstedprosesser med barn hvor relasjonen mellom publikum og skuespillere ble utforsket, blant annet utfra problemstillinger som hvordan skape rammer som gjør at publikum føler seg fri til å interagere. Og hvordan påvirkes skuespillerens arbeid av publikums medvirkning? Jarl Flaaten Bjørk erkærte da klart og tydelig at det skulle bli en politisk forestilling.

Og det er den vel blitt, i den forstand at det er en høyst aktuell og politisk ladet problemstilling som blir tatt opp.

Ny innsikt Men dersom det politiske elementet skal måles utfra i hvilken grad det gir barna potensielt nye innsikter, er jeg mindre sikker. Spørsmålene de skal ta stilling til etter å ha levd og lidd sammen med Kakadue og hennes dilemmaer, finnes det neppe mer enn ett mulig svar på: Alle, både fra fattige land og fra land i krig, må få komme hit til Verdens Beste Land. Om vi skulle gå tom for saft og boller, så får vi bare lage mer.

En sympatisk konklusjon, og ingen kan forvente at en gjeng med fjerdeklassinger på alvor skal ta inn over seg hele skalaen av juridiske, politiske og økonomiske motargumenter, inkludert alle nyansene som befinner seg i gråsonen mellom det politiske og det moralske. Men ved hjelp av det svært tydelig definerte hierarkiet og det dramaturgiske opplegget får forestillingen preg av å være en parademarsj mot det ønskede svaret. De potensielle overraskelsene uteblir, meningene som elevene hadde fra før er blitt bekreftet, Kakadue fikk bli i Kandisia og alle er fornøyde.

Og da er vel alt som det skal være? Flaaten Bjørk-kompaniet fikk prøvd ut en interaktiv metode som de kan vise til at fungerer. Det svinger av samspillet, både skuespillerne mellom og med barna. De hadde en prima stund, og et mellom 6 og 9 år gammelt publikum kan ikke forholde seg til kompliserte moralske og politiske problemstillinger, særlig ikke når de i tur og orden står fram for hverandre og bekjenner sin mening.

Medskapende Bortsett fra at også barn på de nederste klassetrinnene kan, når de blir utfordret til det, være forbløffende åpne og kompetente i møte med vanskelige dilemmaer. Et av Scesams forskningstemaer inneholder følgende problemstilling: Hvordan kan man skape reell dialog med barnepublikummet, der barna ivaretas som meningssøkende, medskapende subjekter, samtidig som man opprettholder hendelsens kunstneriske kvaliteter?

Jeg skal ikke her etterlyse en annen forestilling enn den jeg så, men jeg skulle gjerne sett noen våge forsøket på å realisere en barneforestilling som legger like stor vekt på tvilen som på troen.

Artikkelen er laget med midler fra prosjektet Periskop, som handler om å utvikle og styrke kritikk av kunst for barn og unge. Scenekunst, Kunstkritikk, Barnebokkritikk og Ballade er eiere av prosjektet og nettsiden Periskop.no, som har finansiering fra Norsk kulturråd.