- Ikke nok med at det er teater, det er interaktivt også!

"Interaktive dramaturgier: Mellom tyranni og magi", var tittelen på Lisa Nagel og Lise Hoviks introduksjon ved starten av forsknings-og utviklingsprosjektet SceSams andre symposium i Fredrikstad nylig.

I dette lå det en aldri så liten kritikk – og kanskje også sjølkritikk? – på vegne av at begrepet interaktiv med tiden er blitt gjort til et mer eller mindre innholdstomt s(c)esam s(c)esam innenfor barneteatret. “Ikke nok med at det er teater, det er interaktivt også!” som de skriver i en artikkel med omtrent samme tittel i Kulturrådets barne-og ungdomsssatsing Kunstløftets siste publikasjon om lek og deltakelse i kunsten, som var bilag til Morgenbladet før påske.

SceSam er et svar på behovet for mer utvikling i det spesifikke feltet scenekunst for barn. Det er et kunstnerisk utviklings-og forskningsprosjekt som har til hensikt å "åpne dører og å skape konkrete møter mellom kunstnerisk praksis og teoretisk forskning innen feltet scenekunst for barn mellom 3 og 9 år”.

Fra Dramatikkens hus Initiativet til prosjektet kom opprinnelig fra Kai Johnsen da han var kunstnerisk leder ved Dramatikkens hus, der SceSams første symposium ble avholdt for ett år siden. Allerede da sto Kunstløftets nestor Rolf Engelsen fram og mer eller mindre oppfordret potensielle søkere til å ”gi faen i relasjon”. – Det er det kunstneriske som er interessant for oss, uavhengig av hvilken merkelapp man setter på det, sa han.

Til symposiet i Fredrikstad var en egen buss var satt opp for å frakte deltakerne en tidlig vårmorgen fra Oslo til Østfold Teaters, eller Scenekunst Østfold som de av en eller annen grunn har begynt å kalle seg, lokaler på Kråkerøy.

Det er en forskende holdning som ligger til grunn for SceSam, en uavlatelig veksling mellom praktisk og teoretisk virksomhet. Organisasjonen har sine egne “Scesam-kunstnere” som i sin tur har hver sin mentor for sine prosjekter. Samtidig drives det et kontinuerlig teoretisk arbeid med utgangspunkt i Scesams ”undertittel”: ”Interaktive dramaturgier i scenekunst for barn”. Et av forskningstemaene inneholder sågar følgende problemstilling, som mange ganske sikkert har kræsjlandet i: Hvordan kan man skape reell dialog med barnepublikummet, der barna ivaretas som meningssøkende, medskapende subjekter, samtidig som man opprettholder hendelsens kunstneriske kvaliteter?

Teori og praksis En liknende føring kunne arrangørene med hell godt ha hatt for arrangementets egen dramaturgi. Felles for mange seminararrangører er troen på at en riktig rekkefølge er å pepre deltakerne med all teori først, før man så går over til praksis (som ”en marmortrapp opp til do”, slik Georg Johannesen betegnet det).

Problemet er at den nødvendige og ønskede vekslingen og integreringen mellom teori og praksis dermed uteblir. Dette er et akademisk syndrom som gjør mange hovedoppgaver og avhandlinger uleselige. Og likevel: Uleselig var dette seminaret langt fra. Tvert imot var det kvalitet i alle ledd. Hadde bare leddene vært plassert i en litt annen rekkefølge, ville det vært mulig for de ulike innlederne å forholde seg til hverandre, og dermed skape den interaktiviteten som de alle snakket om.

Å drive med barneteater har, til tross for det enorme antallet forestillinger som lages, lenge vært en mer eller mindre ensom aktivitet i scenekunstmiljøet. Det er fint at det blir gjort, mener alle, men det er en kvinnegreie, mener noen, og en greie som uansett liksom ikke blir tatt helt på alvor. Skal man dømme etter deltakerlista i Fredrikstad, er det fortsatt stort sett en kvinnegreie, med deltakere som var lykkelige over å møte likesinnete. Likevel bar symposiet preg av at det skjer en rivende utvikling på feltet, noe som borger for at flere menn snart melder seg.

Kulturelt demokrati Sammen med SceSams egne Lise Hovik og Lisa Nagel var det et stort spenn over innlederne. Niels Lehmann fra Aarhus Universitet redegjorde for forskningsprosjektet "Barneteater i interaksjon", der interaktive dramaturgier ble utforsket av de tre danske teatrene Carte Blanche, Limfjordsteatret og Thy Teater. Han gikk historisk og analytisk til verks og sporet røttene til det sterke forkuset på interaktivitet til et slags opprør mot den sosialdemokratiske ”demokratisering av kulturen”. I stedet ville man ha et ”kulturelt demokrati”, basert på at folk skaper sin egen kultur, dette i overensstemmelse med det digitale samfunnets og næringslivets økende vektlegging av brukerperspektivet. Men kulturelt demokrati er naturligvis ikke nok. Det må ha kvalitet også. Og her kommer den tredje distinksjonen inn; fra kultur for barn, via kultur av barn til kultur med barn.

Carte Blanche, som er regionteater i Viborg, er eksempel på et teater som tar den langt ut i den retningen. Forestillingene baserer seg på en performanceaktig estetikk og spillestil. Rommet er det sentrale, ikke fortellingen. – Alle mine ideer starter med en scenografisk idé. Et rom, sa kompaniets leder, Sara Topsøe-Jensen, under fjorårets SceSam-symposium. I forestillingene er alle elementer likestilte. – Vi arbeider aldri ut fra begrepet ”rolle”. I mange tilfeller inviteres barna inn i et rom hvor ingenting skjer – hvor alt er opp til forholdet mellom barna og den fysiske installasjonen. Hun nekter også å kalle det hun lager for ”barneteater”. – Forestillingene er for alle, og vi opererer kun med en nedre aldersgrense. Det fungerer alltid best med et blandet publikum, sa hun. Hun har sin bakgrunn også fra kompaniet til den kolombianske regissøren Enrique Vargas og hans ”sansenes dramaturgi”, hvor for eksempel aktiv bruk av mørket er et tilbakevendende element.

Tilstedeværelse På seminarer innen mange ulike faglige områder har man ofte en tendens til å gå seg fast i det metodiske, illustrert ved instrumentelle begreper av typen Interaktive dramaturgier og, ikke minst, figurer av denne typen, som Niels Lehmann brukte en del av:

Det er heller ikke alltid at foredragsholderen selv framstår som et godt eksempel på verken interaktivitet eller kulturellt demokrati, noe som kanskje ville vært for mye å forlange. Karmenlara Ely er imidlertid et eksempel på en foredragsholder hvis tilstedeværelse tvang fram den spesielle og typiske framoverlente tilstedeværelsen som gjør seg gjeldende hos et publikum som er ”med”. Dermed fungerte hun både ”interaktivt” og ”kulturellt demokratisk”, til tross for at det kun var hun som snakket!mTemaet hennes var da også nettopp tilstedeværelse. Hun snakket altså om en kvalitet, ikke en metode og ved sin måte å snakke på demonstrerte hun i samme åndedrett det hun snakket om.

Karmenlara Ely

Ely er kunstnerisk leder for skuespillerutdanningen ved Akademi for scenekunst i Fredrikstad. – Vi trenger barnet like mye som barnet trenger oss for å fortelle historier, var hennes utgangspunkt. – Men vi vet ikke, og kan ikke vite, noe om effekten av det vi forteller. Det er her skuespillerens nærvær kommer inn i bildet. Skuespilleren må være oppmerksom på sin egen tilstedeværelse i rommet og i forhold til de andre i rommet, sa hun. Noe som er noe mer og noe annet enn bare å ”bry seg om publikum”, slik mange artister skryter av at de gjør. Skuespilleren må ha evnen til å intensivere når det er tid for det og må heller ikke være redd for å gjøre feil. Feilen er, eller kan være, en essensiell del av en skuespillers tilstedeværelse, sa hun.

Punchdrunk Som en slags overgang og et inspirasjonskick mellom den teoretiske og den praktiske delen, hadde arrangørene begått scoopet å hente inn Enrichment Director Peter Higgin og Assistant Director og koreograf Maxine Doyle fra et av de hotteste scenekunstkompaniene i verden akkurat nå: Punchdrunk fra England, kjent for sine massive teatrale happenings over flere etasjer i store bygninger hvor publikum selv kan velge hvilken rekkefølge de vil ta inn de forskjellige scenene i.

Punchdrunk

Her blir det ikke-lineære, interaktive og fragmenterte tatt ut i full bredde og høyde. Ett eksempel er Drowned man, en slags gjenfortelling av Georg Büchners legendariske, uferdige skuespill Woyzeck, pakket inn i en 60-talls Hollywood-estetikk. Oppsetningen er en gedigen suksess og er hittil blitt vist for over 200.000 publikummere.

I øyeblikket huser Scesam fire ulike prosjekter. Jarl Flaaten Bjørk har, med sitt eget kompani, turnert landet rundt siden 2006 i Den kulturelle skolesekken og er antakelig mest kjent for forestillingene Seksuell empati vol 1 og 2. Hans aktuelle prosjekt, Gåkke an!?, behandler norsk asylpolitikk og asylbarnas situasjon i Norge. Her blir publikum invitert med på en utforskning av rettferdighetsbegrepet. – Det er viktig å understreke at det er begrepet rettferdighet som skal utforskes og ikke det motsatte, som barna er mest vant til å bruke i det daglige, sa Flaaten Bjørk.

Jarl Flaaten Bjørk

Prosjektet har til nå vært gjennom flere verkstedprosesser med barn hvor relasjonen mellom publikum og skuespillere har vært utforsket, blant annet utfra problemstillinger som hvordan skape rammer som gjør at publikum føler seg fri til å interagere? Og hvordan påvirkes skuespillerens arbeid av publikums medvirkning?

Film vs. teater Hilde Brinchmann er utdannet regissør fra Dramatiska Institutet i Stockholm og har satt opp en rekke forestillinger med interaktivitet som grunntone. Den viktigste var kanskje Alice i Eventyrland som hun satte opp som eksamensoppgave ved Helsingborg stadsteater, over, under og på siden av teatrets hovedscene. Der kunne man følge skuespillerne inn på scenen, inn i scenografien og inn i historien. – Jeg begynte å skrive før jeg visste at Burton skulle gjøre filmen, men da jeg oppdaget filmen, syntes jeg det ble en god sjanse til å kunne se forskjellene på mulighetene som ligger i film og teater, sier hun. – Burton gir sitt publikum 3d-briller, vi inviterer publikum med på teselskapet og lar dem være med på å styrte Den Røde Dronningen, sa hun i forbindelse med premieren i 2010. Nå er det Trollmannen fra Oz som står for tur, ved Brageteatret i Drammen.

Kompaniet Konstellasjonen har vokst ut av skuespillerutdanninga ved Høgskolen i Nord-Trøndelag og består av fem skuespillere som siden 2010 har vært på turné med en rekke barneforestillinger.

Konstellasjonen

Deres siste prosjekt, Ugler i mosen, er del tre av en trilogi som har henvendt seg til barn fra henholdsvis null til tre, tre til seks og seks til ni år. Ugler i mosen, om ”vennskapets lunefulle sider”, ble gradvis bygd opp via en rekke verksteder hvor materialet ble prøvd ut overfor barn i den aktuelle målgruppa. I likhet med de andre prosjektene er ”forholdet mellom det frie og det styrte” en gjennomgående problemstilling. Forestillingen har hatt premiere og er på turné.

Ideologisk slagside? Pia Maria Roll er antakelig den eneste av SceSam-kunstnerne som ikke har noen særlig erfaring med å lage barneteater, men helt nytt er det nok ikke for henne. Forestillingene hennes har en kommunikativ grunntone og noe barnlig og lekent ved seg som bør gjøre overgangen til definert barneteater relativt sømløs. I prosjektet Nå løper vi! vil hun igjen bruke det hun kaller dokumentariske aktører, i dette tilfellet blant annet et søskenpar som er flyktninger fra Kurdistan. For Roll vil det interaktive elementet anta en ganske annen form enn de andre prosjektene. – Når du opplever en dokumentarisk aktør som i kraft av sitt personlige engasjement tar et ansvar på scenen som profesjonelle skuespillere ofte ikke gjør får du, på sitt beste, en sterk følelse av interaksjon og samlevnad, sa hun. Hun ga uttrykk for skepsis til begrepet interaktivitet, som hun mente i dette tilfellet hadde en ideologisk slagside. – De som står i fokus i prosessen er først og fremst vi som er på scenen, ikke publikum, sa hun. – Men til slutt skal det ha skjedd noe med oss alle sammen.

Mye tyder på at det å lage teater for barn er i ferd med å opparbeide seg en status som det ikke har hatt på lenge.