PRODA (profesjonell dansetrening) er et tilbud om gratis treningsklasser for profesjonelle dansekunstnere; utøvere, pedagoger og koreografer. PRODA har størst tilbud i Oslo, der det tilbys daglige morgenklasser gjennom hele året, men har også virksomhet blant annet i Bergen, Trondheim og Nord-Norge. Tiltaket er støttet av Kulturdepartementet, for 2013 med i underkant av 2,2 millioner kroner.
PRAXIS er en arena startet høsten 2013 hvor profesjonelle scenekunstutøvere innen dans, teater og performance gjennom praksis kan dele og diskutere ulike kunstneriske prosesser med andre kollegaer i feltet.
INTERVJU: PRODA, som blant annet tilbyr treningsklasser til dansere over hele landet, fyller 25 år denne uka. I disse årene har dansefeltet utviklet seg kraftig. Venke Sortland spør tre dansere som arbeider i ulike uttrykk og stilarter om hva PRODA er og bør være.
Denne uken feirer PRODA 25 år. Treningstilbudet for det profesjonelle dansemiljøet i Norge ble startet opp av Norsk ballettforbund (nå NODA) i 1988 under navnet Gratis Daglig Trening (GDT).
I tillegg til å tilby daglige danseklasser, har PRODA også vært et viktig møtested for det frie dansekunstfeltet. Stiftelsen PRODA har også en politisk forankring som et ledd i å bedre arbeids- og levevilkårene for norske dansekunstnere. I tillegg til i Oslo, der aktiviteten er størst, har PRODA også tilbud i andre regioner, blant annet i Trondheim, Bergen og Stavanger.
I forbindelse med PRODAs jubileum ville jeg finne ut mer om tilbudets relevans i dag. Er PRODA viktigst for miljøet på grunn av treningen de tilbyr, eller er det andre aspekter som har større relevans? Er PRODA fremdeles i takt med dagens forståelse av hvem dansekunstneren er og hvordan han eller hun jobber?
Behov for fellesskap
Halldis Ólafsdóttir, som i en årrekke har jobbet som dansekunstner for blant annet Ingun Bjørnsgaard Prosjekt (IBP), deler sine minner fra PRODAs første år og opprinnelige funksjon med meg.
– Tilbudet ble opprettet på samme tid som Carte Blanche i Bergen. Det var et behov og ønske fra miljøet som ble fulgt opp av Norsk Ballettforbund. Hverdagen til dansekunstnerne som jobbet i Oslo var isolert, vi jobbet hver for oss i studio og trente på helsestudioer eller hos enkelte pedagoger. Det var også få arbeidsplasser. Vi hadde behov for et fellesskap.
Jeg fikk jobb i Carte Blanche og dro over til Bergen på den tiden, men husker at GDTs faste tilbud gjorde det tryggere å komme tilbake til Oslo. Å si å opp jobben i institusjonen for å jobbe i det frie miljøet, som jeg gjorde i 1992, var jo et stort skritt å ta.
Halldis Ólafsdóttir. Foto: NoDa
Hvilken funksjon hadde tilbudet for miljøet – var det et treningstilbud, et sosialt møtested, eller fungerte det som et sted hvor man kunne få jobber?
– Tilbudet hadde vel alle funksjoner, men det var samtidig klart at det ikke skulle være en arena for audition. I en periode fikk koreografene se på klassene, men dette ble det slutt på. Om de skulle komme på klasse, måtte koreografene trene selv. I tillegg til treningen fungerte GDT som et sted der man kunne holde seg oppdatert på hva de andre i miljøet holdt på med.
Hva var den viktigste grunnen til at du benyttet deg av tilbudet?
– Tilbudet fungerte først og fremst som oppvarming for oss – jeg jobbet da med IBP som hadde studio ikke langt fra der GDT hadde sine lokaler. For meg har teknikktreningen jeg har fått der, vært viktig. For å kunne jobbe med koreografene jeg har vært engasjert hos, har jeg hatt behov for å trene både ballett og Graham-teknikk. Det er jo vanskelig å trene ballett på egenhånd i et treningsstudio…
Hvordan har PRODA utviklet seg? Opplever du at tilbudet har forandret seg siden det ble startet opp?
– PRODA har vært fleksibel og interessert i nye strømninger i dansemiljøet og har latt brukerne påvirke tilbudet. Miljøet har jo hatt en formidabel utvikling og er mer mangfoldig i dag. Vi trente ballett, moderne og jazzballett. I de senere årene er det gjort rom for flere ulike typer stilformer, og PRODA strekker seg for å kunne gi alle dansekunstnere et tilbud. En annen forandring er aldersspredningen, i dag er det mange generasjoner dansekunstnere som trener sammen.
Jeg opplever at det er et gap mellom den delen av miljøet som benytter seg av tilbudet og den delen som ikke finner det nyttig.
– Det beste hadde jo vært om det var plass til alle, og at alle ulike stilformer hadde vært representert med et tilbud. PRODA får jo støtte til driften, og skal være et gode for hele miljøet. Derfor er det viktig at man melder fra til PRODA om hva man ønsker seg! Samtidig er det noen som velger å løse dette med trening og oppvarming på andre måter – noen isolerer seg i større grad og holder klasser for sitt eget kompani som en del av arbeidsprosessen. Det skaper nok større konsentrasjon om arbeidet.
Trygghet på veien mellom skole og arbeidsliv
Etter jazzklasse tirsdag 3.september møtte jeg Maria Ferguson Rønningen, som gikk ut fra jazzlinja på KHIO i 2012. I forbindelse med jubileet har PRODA satt opp 3 daglige klasser en hel uke, i henholdsvis ballett, moderne og jazzballett. Når jeg snakker med Rønningen har hun allerede vært på 5 av 6 mulige klasser.
– Jeg har tjent opp penger så jeg kan fokusere utelukkende på treningen en hel måned nå, før jeg skal begynne prøver med Oslo Danse Ensemble. Denne uken, hvor PRODA tilbyr så mange klasser, er det nesten som å være tilbake på skolen. Når jeg begynner å jobbe med ODE har jeg ikke tid til å bruke tilbudet like ofte, da prøvene ofte begynner tidlig på morgenen, så for meg fungerer det mest som et sted jeg forberede meg til produksjoner.
Hvordan er stemningen på PRODA-klassene? Er det lett å komme inn i varmen som nyutdannet?
– Det er mange flere dansere på PRODA klassene enn man er vant med fra skolen, så det er litt skummelt. Klassene skiller seg også fra undervisningen på skolen ved at man må jobbe mer med seg selv, man får ikke så mange personlige tilbakemeldinger fra pedagogene. Man må utvikle selvinnsikt. På klassene treffer man alltid noen man kjenner, og man får fort kontakt med de som har vært ute (av skolen) lenger enn en selv. Miljøet er jo lite, ofte trener man også sammen de som var ens lærere på skolen. Selv om det er litt rart så føler jeg at jeg har blitt tatt imot som en kollega. Vi er heldige i Norge, det er ikke så spisse albuer her.
Hvordan er tilbudet viktigst for deg – som et sosialt sted eller et sted å trene?
– Det er deilig å ha et sted der man kan komme og jobbe som den danseren man er, der det er rom til å utvikle seg selv om man er ferdig utdannet. For meg er denne tryggheten viktigst. At det er et godt sosialt miljø, er en bonus.
Hvordan opplever du at PRODA er knyttet til det frie dansefeltet? Fungerer PRODA som en arbeidsformidler?
– De fleste som jobber i feltet kommer jo innom på klasser. Vi utveksler erfaringer fra jobber og informasjon om det som skjer. PRODA hjelper en også å bli synlig. For det første er jo pedagogene som underviser, ofte koregrafer selv. For det andre er det viktig å vise at man fortsatt jobber i perioder der man ikke er ansatt som danser. Ved å ta klasser på PRODA viser man at man fortsatt er en del av miljøet. Men dette er ikke avgjørende for å få jobb.
Hvordan kan tilbudet bli enda mer relevant for de som jobber i det frie feltet, og i enda større grad bli en arbeidsformidler – hvis dette er ønskelig?
– Flere klasser og flere internasjonale lærere, men det er vel først og fremst et spørsmål om økonomi. Det hadde også vært fint med flere workshops, der får man vist frem seg selv på andre måter enn i teknikklasser. Men dette er kanskje ikke PRODAs oppgaver.
Er PRODA fremdeles i takt med dagens forståelse av hvem dansekunstneren er og hvordan han eller hun jobber?
– Det syns jeg. Klassene er nokså oppdaterte med det som skjer ute i verden. Både teknikkklasser og improvisasjon finnes i timeplanen, og det skaper rom for utvikling og utforskning.
Nye uttrykksformer skaper nye behov
Ikke alle er enige i at PRODA greier å imøtekomme utviklingen og behovene i dansefeltet. Det har i årenes løp eksistert flere alternative tilbud. Det nyeste tilskuddet er PRAXIS, som tilbyr en klasse hver fredag nå i høst. Jeg snakket med en av initiativtakerne, Loan Ha, som i mange år har jobbet som utøvende dansekunstner for blant annet Hooman Sharifi.
– PRAXIS er et tilbud der utøvende scenekunstnere deler av sin egen praksis gjennom å gi klasser, som gjerne er linket opp til det de arbeider med akkurat nå. Det er et sted med rom for spørsmål og refleksjon. Vi setter også av en time etter klassen der folk kan henge igjen og diskutere.
Loan Ha i Impure Companys forestilling Lingering of an earlier event. Foto fra dansenshus.com
Hvorfor etablerte dere dette tilbudet?
– Det er viktig for oss å ikke være et antiprosjekt. Men jeg møtte stadig flere som uttrykte et behov for trening og vedlikehold av ferdigheter som ikke korresponderer med inndelingen av klasser i ballett, jazzballett og moderne. I dag jobber mange dansekunstnere med subjektive formspråk, og de har prosesser som kan gå over mange år av gangen. Vi ville se om det var mulig å skape et tilbud som var mer spissformulert og vinklet mot kunstnerisk arbeid. Vi hadde behov for en arena der vi kunne dele av de kunstneriske prosessene vi er inne i. Det er ikke rom for en slik utveksling på en ballettklasse. Både i søknadsprosesser og når vi arbeider i studio, er vi ofte i en boble. Vi ville utvikle en kollegial plattform hvor vi kunne dele – hvor vi kommer bort fra å tenke ”dette er mitt og bare mitt” om vårt kunstneriske arbeid.
– PRAXIS er ikke den eneste plattformen for slik utvikling, vi har mye til felles med for eksempel Framtidsdans. Det handler om å finne et språk for det vi driver med. Vi opplever at folk har tanker, ord og formuleringer, men mangler tro på viktigheten av at utøverens stemme blir hørt. Utøvernes stemmer synliggjør hvordan vi jobber med scenekunst. Jo mindre mystisk det vi gjør er, jo mer direkte kan vi snakke om arbeidene vår og hvordan de ulike prosessene farger produktet.
– Vi er vant med å gi talestemmen til teoretikerne, akademikerne og koreografer, men her kommer også danserne til orde.
Hvorfor er et slikt tilleggstilbud til PRODA viktig?
– Dette handler ikke om at det PRODA gjør, ikke er bra. PRODA fyller en funksjon. Folk med ulik alder og erfaring har behov for ulike typer tilbud. Det er forskjell på hva slags trening man trenger når man er 20 år og nyutdannet, og når man har holdt på med sitt eget arbeid i 10 år. I kompanier hvor man uttrykker seg gjennom etablerte bevegelsesspråk og estetikker, kan opprettholdelsen av turnout og pirouetter være nødvendig, men dansekunstfeltet er bredere enn som så. Mange leter etter egne språk, basert på andre verdier. Dette skaper flere behov. Vi opplever å ha behov for å fokusere arbeidet gjennom andre typer begreper – ikke tekniske prinsipper, men mer abstrakte tematikker som å lete, tvile, insistere. Det handler om hvordan man skal orke å gå inn i stadig nye kunstneriske prosesser.
– Vi ønsker at PRAXIS skal være del av en dialog om hva PRODA er og bør være. Gir PRODA dansekunstnere først og fremst et trygt sted å være, eller gir tilbudet noe relevant til det arbeidet man driver med? Det er viktig å involvere PRODA i disse diskusjonene, siden det er PRODA som mottar støtte. Det er synd om vi ikke tør å utfordre hverandre på å gjøre det samlede tilbudet bedre.
Jeg opplever at det er en todeling i miljøet, mellom de som i stor grad benytter seg av tilbudet og de som ikke finner tilbudet relevant for eget arbeid og heller trener eller forbereder seg på andre måter. Det handler kanskje ikke bare om hvilke tilbud PRODA kan gi, men om et behov for å tenke nytt rundt selve formen på tilbudene?
– PRODA har jo prøvd å legge til rette for andre typer klasser. Blant annet har vi hatt ”improfredager”, et initiativ fra Therese Markhus og Karen Høybakk Mikalsen, der det har blitt gitt improvisasjonsklasser. Problemet med dette tilbudet var at det kom få folk. Improvisasjon ble kanskje oppfattet som noe for vagt eller fremmed for mange av PRODA-brukerne. Men som uttrykk eller som et verktøy er det unektelig en stadig større del av kunstneriske prosesser i dag. PRAXIS er bl.a. en videreføring av ideene fra ”improfredager”. Påmeldingene, oppmøtet og tilbakemeldingene viser oss at det også er et behov for slike klasser.
Scenekunst.no A/S
Scenekunst.no er en redaksjonelt uavhengig nettavis for profesjonell scenekunst og tilhørende kulturpolitikk. Vi følger Norsk redaktørforenings redaktørplakat.
Scenekunst.no er medlem av Norsk Tidsskriftforening. Scenekunst.no er støttet av Norsk kulturfond. Fra 2016 er tidsskriftet organisert som et almennyttig aksjeselskap med NTO, DTS, NSF og NoDA som eiere og bidragsytere. Fagforbundet Teater og Scene gir også årlig støtte.
