S C E N E K U N S T
Kritikk Debatt Intervju Nyheter Kalender Musikk Dans Teater Opera Kunst Politikk
Chris Erichsen – 16. februar 2018

Hysterisk bavian og sindig bjørn

Foto: Dag Jenssen


Publisert
16. februar 2018
Sist endret
26. mai 2023
Tekst av

Kritikk Teater

Det Norske Teatret

Scene 3

Kva nashornet såg Av Jens Raschke

Omsetjing: Carl Morten Amundsen Regissør: Ivar Tindberg Visuell designar: Stian Hole Dramaturg: Carl Morten Amundsen

Med: Charlotte Frogner, Jonas Fuglevik Urstad, Paul-Ottar Haga, Ellen Birgitte Winther/Unn Vibeke Hol

Premiere, 15. februar 2018


Del artikkel
https://scenekunst.no/sak/hysterisk-bavian-og-sindig-bjorn/
Facebook

I Kva nashornet såg får dyrene i Buchenwald menneskelige egenskaper. Det gis overraskende mye plass til nyanser i et rollegalleri som i seg selv inviterer til karikering og overtydelighet, mener Chris Erichsen.

Allerede i 1938, året etter opprettelsen av konsentrasjonsleiren Buchenwald, fikk den sadistiske leirkommandanten Karl Koch fangene til å bygge en zoologisk hage rett ved siden av det elektriske gjerdet. Den skulle være til glede og avkopling for leirpersonellet og deres familier. Blant forlystelsene skal hagen ha inneholdt rådyr, en hjort, villsvin, ender, australske svartsvaner, en bavianfamilie, fire bjørner og et neshorn. I motsetning til deres naboer på den andre siden av gjerdet ble dyrene selvsagt stelt og foret etter alle kunstens regler. Men de skal ha lidd under lukta fra forbrenningsovnene når de var i virksomhet. Så ille skal det ha vært at fuglene rømte fra den nærliggende bøkeskogen, som leiren er oppkalt etter.

Dette er en av de mindre kjente historiene fra krigen i Tyskland, godt illustrert av det faktum at det først var i 1994 at dyrehagen ble gravd fram igjen og gjort tilgjengelig som en del av det historiske minnesmerket Buchenwald. Dette minner meg om en annen historie som nylig ble kjent. I 1999 oppdaget Berlinbeboeren Christian Bormann en 80 meter lang bit av Berlinmuren bortgjemt i et skogholt i bydelen Pankow. For å sikre seg mot at den ble revet holdt han sin oppdagelse hemmelig. Helt til nylig, hvor den etter noen ukers tvil og debatt blant fagfolk, endelig har fått status som verneverdig monument.

Hemmeligheter og traumer Alle nasjoner har sine hemmeligheter og traumer, næret av skam, fortrengning og makthaveres hemmelighold. Også den idylliske utposten vi lever i, med jødedeportasjoner, etnisk rensning av tatere og forfølgelse av partisaner. Men tyskerne er, selvsagt, i en særstilling. Da jeg besøkte Berlin i januar 1990, noen måneder etter Murens fall, hang det hvite flagg fra balkonger over hele byen i protest mot Iraks beskytning av Israel med tyske våpen. Tyskerne er dømt til å leve med sin historie, noe som antakelig er en av grunnene til at dramatikeren Jens Raschkes stykke Was das Nashorn sah, als es auf die andere Seite des Zaunes schaute, basert på historien om dyrehagen i Buchenwald, er blitt spilt kontinuerlig over hele Tyskland siden det i 2014 vant den nasjonale barneteaterprisen. I Tyskland er anbefalt aldersgrense 9 år. I sin versjon Kva nashornet såg, høyner Det Norske Teatret til 11. Hvorvidt det er et korrekt anslag eller ikke er umulig å vite. De mange tekstlige og visuelle referansene til krigen og leirene fordrer antakelig uansett voksenfølge og samtaler både før og etter.

Midt på Det Norske Teatrets scene 3 står det en bordrekke med åtte gammeldagse kofferter på, akkompagnert av en Marlene Dietrich-sang fra 30-tallet. Etter en stund kommer fire skuespillere inn iført kjeledresser. Her skal det jobbes. Og det gjør de. De hilser publikum på gammeldags barneteatervis og begynner å fortelle, på oledoledoffensk, med utgangspunkt i det som inspirerte dramatikeren: Et gammel svarthvitt-foto av en dyrehage.

Fra dyrenes perspektiv Teksten veksler i høyt tempo mellom fortellerperspektiv og spill. Den er skrevet som en fabel, slik fabler er blitt skrevet og brukt gjennom verdenshistorien, som et frigjørende litterært verktøy for å beskrive menneskelige egenskaper, konflikter og dilemmaer, gjerne sett fra dyrenes perspektiv. Her er det altså dyrene i Buchenwald som har fått menneskelige egenskaper. De betrakter livet på den andre siden av det elektriske piggtrådgjerdet hvor det foregår uforståelige og grusomme ting, samtidig som dyrene selv blir behandlet pent.

Det er en relativt kronglete historie, med mange figurer og relasjoner. Flere ulike fortellere, samt neshorn, svartsvaner, murmeldyr, muflon, bavianfamilien, bjørnen, de «påstøvla» i leiren, de «påstripa», tynne skapningene som ankommer leiren, stripete som sebraer. Kjernen i historien sirkles sakte inn scene for scene, gjennom en ustoppelig strøm av små bihistorier.Det skal vise seg at det er den hysteriske bavianen (Jonas Fuglevik Urstad) og den sindige bjørnen (Paul Ottar Haga) som utgjør hovedmotsetningen, mellom stilltiende aksept og reflektert motstand. En, i klassisk forstand, moralsk problemstilling, med tause pekere tilbake både til de klassiske fablene og til lærestykkene av dramatikerens landsmann Bertolt Brecht. Og, selvfølgelig, til tysk historie. En utpreget dialektisk tankegang er merkbar hele veien: At det er den høylytte, ekstroverte bavianen som representerer den velkjente tausheten som gjorde nazismen mulig mens den tause, tilbaketrukne bjørnen representerer den spørrende, tenkende opprøreren utgjør selve den dramatiske kjernen i stykket.

De minimalistiske scenografiske rammene på Scene 3 utnyttes godt. Koffertene, tilsynelatende tatt rett ut av en togvogn mellom Berlin og Hamburg en gang på 30-tallet, gjør nytten som en både historisk, estetisk, og praktisk scenografisk faktor. De brukes etter behov som utklekkingssted for bjørner, som dukketeaterscene, og stablet oppå hverandre blir de pipa til forbrenningsovnen som den lille bjørnen klatrer oppover osv. . Det er noe vakkert og fremmed over Stian Holes digitale fotomalerier på bakveggen, som både støtter og kontrasterer det som foregår på scenen. Det samme kan sies om den beskjedne bruken av Ralph Vaughan Williams´ sorgtunge musikk.

Bestialitet Det er nesten utrolig hva de tydelig definerte fortellermessige rammene har tillatt dramatikeren å inkludere av beskrivelser av bestialitet, i et stykke for barn uten at det virker verken påtatt eller påtrengende emosjonelt opprørende. Deri ligger også mye av mesterskapet i teksten og en utpreget tysk, dialektisk tradisjon.

Et hyppig brukt begrep innen fotballen er keepermat, som betegner et skudd på mål som tillater keeper å foreta en enkel men gjerne stilmessig spektakulær redning. På samme måte kan det å spille dyr kanskje kalles skuespillermat: Takknemlig stoff som tillater aktørene å ta den ut på imponerende vis. Men det skal gjøres og det kreves konsentrasjon, høyt energinivå og fysisk tilstedeværelse. Og skuespillerne behersker sine rollefigurer til punkt og prikke, med entusiasme og høyt turtall. De veksler uanstrengt mellom fortellerposisjon og rollefigurer på en måte som likevel gir overraskende mye plass til nyanser i et rollegalleri som i seg selv inviterer til karikering og overtydelighet.

Innstramming Noe sier meg likevel at teksten og forestillingen hadde tålt litt mer innstramming. Til tider fører tekstmengden og mangfoldet av situasjoner og relasjoner til at det hele går litt i stå og den røde tråden forsvinner. Dette merkes godt på den velkjente, lette uroen som sprer seg i salen. Det er kanskje også her forskjellen mellom Tyskland og Norge, 9 og 11 års aldersgrense, kommer til syne. Samtidig betyr kanskje det nevnte mangfoldet også at betydningen av de særtyske referansene dempes, for eksempel fuglenes taushet i skogen som refererer til et dikt av Johan Wolfgang von Goethe som alle tyske skolebarn kan utenat. Mange vil kunne finne noe å relatere seg til i historien. Skolegården kan for eksempel være en nærliggende referanse.


S C E N E K U N S T
Utgiver

Scenekunst.no A/S Scenekunst.no er en redaksjonelt uavhengig nettavis for profesjonell scenekunst og tilhørende kulturpolitikk. Vi følger Norsk redaktørforenings redaktørplakat.

Scenekunst.no er medlem av Norsk Tidsskriftforening. Scenekunst.no er støttet av Norsk kulturfond. Fra 2016 er tidsskriftet organisert som et almennyttig aksjeselskap med NTO, DTS, NSF og NoDA som eiere og bidragsytere. Fagforbundet Teater og Scene gir også årlig støtte.

Redaksjonen
Annonser

Vil du annonsere på scenekunst.no?

Kunnskapsmedia AS Sture Bjørseth +47 954 36 031 annonser@scenekunst.no