Bilde fra urpremieren på Folk og røvere i Kardemomme by i 1956. FOTOGRAF: STURLASON

Hysj, hysj, hysj! Vær stille som mus.

Det er gitt ut fem nye bind med dramatikk av Torbjørn Egner, Alf Prøysen og Anne-Cath. Vestly. De har underholdt barn i generasjoner, men skal de fortsette med det?

Min far, som er født i 1945, har fortalt at da han var liten gutt som satt ved et radioapparat i nord-Norge, var det Torbjørn Egner han likte å høre på. Hans barnebarn, født 68 år senere, roper kveld etter kveld at hun vil lese om Brumlemann og Stabbursmusa før leggetid til tross for at foreldrene hennes febrilsk prøver å finne noe annet. Teaterviter Anne Margrete Helgesen, som sammen med datteren, litteraturviteren, Petra Helgesen, har redigert fem nye bind med norsk barnedramatikk i serien Drama for barn – teatrets sjel, forteller i etterordet til bindet med tekster av Alf Prøysen at det var han som hennes favoritt. Hjemme hos Helgesen var det stor ståhei da det skulle legges ettøringer i sparegrisen når Barnetimen for de minste begynte.

Egner, Prøysen og Vestly opparbeidet seg alle sammen en enorm posisjon i norsk barnekultur i norsk etterkrigstid, mye gjennom NRK Radio og Barnetimen for de minste, og har underholdt generasjoner av barn siden da. Når teatertekstene deres nå gis ut i bokform, er det grunn til å spørre seg om deres tid er forbi, eller om jeg også skal lese om Brumlemanns bortføring når jeg selv blir bestemor.

Barnekultur
Bindene med dramatiske tekster av Egner, Prøysen og Vestly er bind 6-10 i en serie barnedramatikk som skal følge Helgesens kommende forskningsverk om norsk barnedramatikks historie. På lanseringen av de nye bøkene 24. januar 2018, sa Helgesen at det var viktig å få gitt ut i bokform de barnedramatiske verkene som er tema for forskningsverket sånn at diskursen har noe håndfast å diskutere. De fem første bindene, som kom i 2015, inneholdt verk av Sverre Brandt, Hulda Garborg, Barbra Ring, Fredrikke Bergh og Agnar Mykle. Sett bort fra at Sverre Brandts eneste skuespill Reisen til julestjernen oppføres til stadighet, står ingen av disse dramatikerne bak litteratur eller dramatikk som småbarn i dag roper om at de vil lese igjen. De nye bindene i serien, derimot, representerer etterkrigstidens barneunivers, et univers som også har påvirket barn i lang tid etterpå.

Når disse forfatternes dramatikk nå samles i bokform er det først og fremst et viktig kulturhistorisk bidrag. Tekstene som foreligger viser hvordan den nye mediesituasjonen etter andre verdenskrig førte til nye teknikker for å skape barnekultur. De viser også med tydelighet hvordan denne nye medievirkeligheten skapte et felles møtepunkt for barn over hele landet. Ikke bare fantes det nå radioapparater i nærmest alle stuer, det var også et radiomonopol sånn at alle disse radioapparatene spilte akkurat det samme. Hørespillene på radio ble derfor til et felles kulturelt møtepunkt for alle landets barn, og NRK ble et laboratorium for utvikling av barnekultur på en helt ny måte. Dette betydde mye for anerkjennelsen av barnekulturen og for tanken om barn som en egen målgruppe.

Produkter av sin tid
Når tekstene er samlet på denne måten er tilknytningen til tiden de er blitt til i svært tydelig. Samfunnsskildringene er basert på et samfunn som føles fremmed. Hos Egner er dette tydelig både i idylliseringen av småbylivet og i den svært skjeve kjønnsbalansen. Det er påtakelig få kvinner i samfunnene hans, og de kvinnene som er representert er med fordi de har en klar kvinnelig funksjon, som for eksempel Bjørnemor eller Tante Sofie. Tante Sofie er jo attpåtil et ”damemenneske ” som røverne røver for å kunne rydde i huset deres. Hun synes ikke det er så farlig å bli røvet av tre menn hun ikke kjenner, for da kan hun være streng og få dem til å rydde og vaske. Et unntak kan kanskje gjøres for Stabbursmusa, som er en artig jenteskikkelse i sin egen rett. I Musikantene kommer til byen blir banjospilleren Kari presentert som flink til å spille banjo. Broren hennes, Syver, sier: ”Hun er nesten bedre enn en mann”, hvorpå Sørensen svarer: ”Det var ikke dårlig…”. (s. 422, bind 7) Mye av dette er jo kjent materiale, men det er ikke til å komme bort fra at når jeg leser det som voksen i 2018 oppleves det som problematisk.

Alf Prøysen var i sin tid en av Norges aller største forfattere og artister. Særlig barnesangene hans er gått inn i kanon, og synges fremdeles i dag. Prøysen er også en yndet fyr å ta utgangspunkt i for teaterscenen, men det er prosaverkene hans, særlig kanskje de knyttet til jul som Snekker Andersen og Julenissen, som brukes som teatermateriale. I dramatikksamlingen får vi se en mindre kjent Prøysen. I teaterverket Sirkus Mikkelikski ser vi for eksempel en dramatiker skape akutt surrealisme basert på sin egen kjendisstatus. Verket ble iscenesatt på Det Norske Teatret to ganger som musikalsk familieforestilling, og viser kanskje mest av alt hvordan Prøysen så teatret som arena for lek og komedie. Det er allikevel vanskelig å tenke seg at dette verket har noen verdi utenfor en forståelse av Prøysens totale virksomhet og samfunnsposisjon. Det kulturhistoriske aspektet er også viktig i tekstene om Teskjekjerringa som er representert. I 1967 skrev Prøysen 22 korte episoder om Teskjekjerringa til en julekalender i svensk tv. Helgesen har funnet Prøysens norsk-svenske manus på Nasjonalbiblioteket, og selv om det som litteratur må sies å være ensformig og utviklingsløst med platte karaktertegninger, sier det mye om historisk TV for barn og for Prøysens posisjon både i og utenfor Norge.

Til tross for at alle de tre representerte forfatterne har vært mye spilt på teater, er det ingen av dem som først og fremst hadde sitt virke som dramatikere med scenen som mål. Anne-Cath. Vestly, som opprinnelig var skuespiller, er til tross for sin teaterbakgrunn mest kjent som romanforfatter. Det er ikke så rart heller siden hun i løpet av sin karriere skrev til sammen 50 bøker for barn. Hun står allikevel frem som den av de tre dramatikerne som har best forståelse for teatermediet og den dramaturgiske formen teatret krever. Hun er åpenbart også et produkt av sin tid, og i en tekst som Ut av trolldommen der et foreldrepar kritiseres for sin materialisme føles det som et modig og ærlig grep, dog i en forgangen tid. Det er allikevel Vestlys tekster i dette utvalget som har størst verdier i seg selv som tekst. Hun er kreativ i karakterskapningen og språkføringen med en sans for stram dramaturgi og god formidling på en måte hennes mannlige kolleger er langt fra å få til.

Manglende tekstlesning
Alle forfatternes bidrag etterfølges av et biografisk etterord skrevet av Helgesen. Svakheten ved disse er, vel, at de er nettopp det, biografiske. For det første føles det som svært gammeldags litteraturvitenskap å tillegge litteratur verdi basert på forfatternes biografi, for det andre er det ikke så veldig spennende å lese. Alle forfatterne var produkter av sin tid, det er tydelig. Alle vokste de opp i mellomkrigstiden og skulle finne sin plass i samfunnet da andre verdenskrig brøt ut. Alle gjorde suksess i NRKs nye barnesatsning i etterkrigstiden. Som med alle forfattere kan man gjenkjenne biografiske fakta i litteraturen, men det er ikke der forståelsen av litteraturen er eller blir interessant. Helgesen påstår for eksempel at Torbjørn Egner, som vokste opp på Kampen med kjøpmannsforeldre, nok må ha følt seg svært liten i nærmiljøet i møte med alle arbeiderungene, og at det nok er derfra han har ideen om Mikkel Rev som skal overfalle musene. Hun tror også at man må ha vært barn i en butikk for å finne på at Mikkel Rev ikke vil betale for pepperkakene. Det kan jo godt hende at Egner har dratt veksler på personlige erfaringer, men det er jo på grunn av det allmennmenneskelige i de erfaringene at generasjoner av barn har syntes at Mikkel Rev er den mest spennende karakteren som finnes. Det er ikke på grunn av forholdene på Kampen på 1920-tallet at Mikkel Rev er populær.

Jeg savner derfor nærlesninger av tekstbidragene som kan si noe klarere om dramatikken og dens posisjon i sin egen tid og generelt som barnedramatikk. I en parentes i etterordet om Vestly skriver Helgesen om Vestlys bruk av eldre damer og kaffedrikking (s. 406, bind 10). Posisjonen de eldre damene får i Vestlys forfatterskap, og også i dramatikken, er påfallende. Når vi kan sammenligne med Egner, som bare brukte kvinnekarakterer hvis de hadde en klar kvinnelig funksjon, er kvinnesamfunnet hos Vestly interessant, men det gis ikke noen større plass hos Helgesen. Det samme gjelder forfatternes forhold til teater og genre. Helgesen gjentar gang på gang at Alf Prøysen var inspirert av folkekomedie, og at man kan se spor av dette i dramatikken, kanskje særlig i Teskjekjerringa. Det gjøres imidlertid ingen nærlesning av folkekomediegrepet, men det forklares i stor grad med at Prøysen selv var av folket, og dermed brakte inn et annet klasseperspektiv i litteraturen. Lesningen av dette klasseperspektivet mangler imidlertid. Helgesen er ivrig i skrivingen sin, og engasjert i materialet. Noen ganger kan det virke som om dette engasjementet gjør at hun mister litt gangsynet i diskusjonen, som når hun lurer på når det skal dukke opp noen som vil iscenesette tv-tekstene om Teskjekjerringa.

Verk som verk
Som nevnt oppnådde alle disse tre forfatterne enorme posisjoner i sin samtid og har påvirket utallige norske barn etter sin død. Urpremieren på Folk og Røvere i Kardemomme by 26. desember 1956 foregikk samtidig på Nationaltheatret, Den Nationale Scene og Trøndelag Teater. Det er lite barneteater forunt å få den oppmerksomheten, og det sier dermed mye om Egners posisjon på premieretidspunktet. Når disse fem bindene nå foreligger er det med en mulighet til å se disse kjente forfatterne også som dramatikere. Det er interessant å se hvilke endringer Egner selv har gjort for å tilpasse historiene teaterformatet, og det er interessant å se hvordan Vestly og Prøysen brukte sin litteraturtilnærming i teaterformatet. Som kulturhistorisk dokumentasjonsprosjekt er det et prisverdig prosjekt. Det er en helt annen ting å skulle diskutere den litterære kvaliteten objektivt. Da møter vi på store problemer, og jeg merker at jeg synes det er helt greit om de forblir kulturhistorie. Jeg kan imidlertid ikke spå i fremtiden, kanskje vil jeg også lese om Brumlemanns bortføring når jeg blir bestemor for et barn som vet veldig godt at musene og reven sammen skal redde ham, men som allikevel skal hyle av fryd at reven er skummel.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER