Lars Øyno Grusomhetens Teater

Hvordan står det til med det såkalte kunstneriske skjønnet?

Spørsmålet stilles av teaterkritiker IdaLou Larsen etter at Kulturrådets fagutvalg på nytt har avslått søknader fra Grusomhetens Teater og Juni Dahrs Visjoner Teater.

”Bemerkelsesverdig nok er både Grusomhetens Teater og Visjoner to scenekunstkompanier som stadig representerer norsk teater utenfor landets grenser: et eklatant bevis på at deres produksjoner holder et høyt kvalitetsnivå. Men dette er tydeligvis Norsk kulturråd totalt likegyldig til”, skriver IdaLou Larsen på sin blogg etter at det ble kjent at Kulturrådets fagutvalg på nytt har avslått søknader fra de to kompaniene.

Tre ganger på rad har Grusomhetens Teater fått avslag på søknader om støtte til sitt nye prosjekt Jesus Kristus in memorandum.

– Vi er forvirret over avslaget og har gått i tenkeboksen for å finne ut av hvordan vi skal forholde oss framover, sier produsent Brendan McCall i Grusomhetens Teater. I går var han i et møte med Kulturrådet som han betegner som merkelig, skuffende og selvmotsigende.

Administratorer
– Problemet er selvfølgelig at vi ikke får møte de som har tatt beslutningen, dermed overlates ansvaret for å snakke med oss til noen administratorer som ikke kan si noe med substans. Det er jo ikke bare dette prosjektet det dreier seg om, ja det er ikke bare oss som kompani. Lokalene våre er jo arena for mange unge talenter og kompanier. Så seint som i går kunne ikke vår kunstneriske leder Lars Øyno være med på møtet med Kulturrådet fordi han var opptatt med undervisning. Vi får støtte til å reise rundt i verden med forestillingene våre men ikke til å faktisk produsere dem her hvor vi holder til. Vi må jo spørre oss om vi har råd og mulighet til å fortsette å ha disse lokalene, og skjønner ikke at Kulturrådet ikke skjønner dette, sier McCall.

– Vi har forstått av Kulturrådet at det er søknaden vår som ikke er av høy nok kvalitet. Dermed har vi jobbet med den og forsøkt på nytt flere ganger. Også får vi denne meldingen i møtet: Hvis dere, etter tre forsøk, fremdeles ikke får støtte så bør dere kanskje ta signalet og prøve noe annet. Men da må jeg minne om at dette ikke er noen ny erfaring for oss. Vi fikk avslag tre ganger også på søknadene til en av våre mest suksessfulle produksjoner, Fjeldfuglen, som nå skal til Tyrkia,  Japan og Kina. Det samme gjaldt Svanhild, som vi fikk Osloprisen for og som skal settes opp på Operaen i juli. Basisfinansiering har vi fått avslag på fire ganger.

Sin rette kontekst
– Problemet er at Kulturrådet ikke ser søknadene i sin rette kontekst, altså hvem som søker, men bare isolert som enkeltstående prosjekter. Vi har jo en lang historie og har mange interessante ting på gang. Jesus Kristus in memorandum er en del av en helhet, men denne helheten tar tydeligvis ikke Kulturrådet hensyn til, sier Brendan McCall som imidlertid forsikrer at Grusomhetens Teater ikke har tenkt å gi seg med det første. – Mange ville gitt opp på dette stadiet, men det gjør ikke vi. Kompaniet har vokst de siste åra, så vi skal komme oss over denne kneika også, sier han.

Hva er det egentlige problemet her IdaLou Larsen?
-Det egentlige problemet her er at fagutvalget i Kulturrådet først og fremst ser det som sin oppgave å støtte nye, unge stemmer. Konsekvensene blir dermed at de eldre mer etablerte kompaniene får avslag gang på gang. I og for seg forstår jeg at Kulturrådet opplever at det må prioritere. Men de burde tatt saken opp med kulturministeren for lenge siden og funnet en løsning. Tove Bratten i Danse-og Teatersentrum har jo jobbet i mange år med dette. Den beste løsningen ville vært at en del etablerte grupper fikk en egen fast post på Kulturdepartementets budsjett (som er tilfellet med et annet av de eldre etablerte kompaniene, Grenland Friteater, journ anm). Det skjedde for eksempel ganske fort for distriktsoperaene. Men den frie scenekunsten er kulturlivets stebarn – og det til tross for at de frie gruppene i langt større grad representerer Norge utenfor landets grenser enn våre statsstøttede scener, sier IdaLou og føyer til: – Og dessuten er praksisen med at fagutvalgene ikke offentliggjør begrunnelsene for sine vedtak moden for revidering.

RELATERTE ARTIKLER +
KOMMENTAR
  • Kjetil Skøien :

    I desember fikk Passage Nord igjen avslag på søknad om forestilling, hvis man får avslag i flere år forsvinner man fra scenkunstmiljøet og blir usynlig og mange tror at man ikke vil lage forestillinger lenger.

  • Peder Horgen :

    Ja. Det er et hull i forvaltningssystemet slik det er rigget i dag. Som kommentatorene her og mange andre (dessverre) er eksempler på, etter full virksomhet i 20-30 år i kunstens tjeneste vil man på et tidspunkt bli skjøvet ut pga kulturrådets oppdrag/politikk om å fange opp og støtte det nye. Spørsmålet er da: hvem skal forvalte de modne kunstnerskapene? Hvis ingen, så er vi dømt til å forbli en “ung” scene – altså med uforholdsmessig stor andel unge aktører. Det vil være synd ift å skulle speile befolkningen, det er synd for de som blir stående på bar bakke etter å ha investert sitt yrkesliv i kunsten, og det er synd for publikum. Et svar er at de skal forvaltes av departementet, eks. på post 78, slik Tove Bratten tar godt til orde for her. Et annet svar er Kulturrådet, men da må det tilføres midler (og guidelines) slik at Kulturrådet evner å romme både underskogen og de svært erfarne – og de imellom. NoDas mening er at mange flere kompanier/koreografer skulle vært forvaltet med større langsiktighet, -f.eks. at veldig mange flere hadde en typ 4-årig basisstøtte. Videre bør de som overskrider 12-årsgrensa i basisfinansieringen, og/eller andre med stabilt høy og kvalitativ produksjon, løftes inn i enda mer langsiktig forvaltning. Da er vi tilbake ved at den ene muligheten er departementet (og post 78), den andre er Kulturrådets helt nye ordning for driftsstøtte (p.t. ex-post74-tiltak). En fordel med Kulturrådet er at de er best utstyrt til å drive kunstfaglig vurdering og dermed til å følge opp/forvalte rent kunstneriske virksomheter. En fordel med departementet er at andre (legitime) samfunnshensyn kan få lov til å gis vekt i vurderingen; som distriktspolitikk, mangfoldspolitikk, osv. Dette kunne jeg skrevet veldig mye mer om, og det gjør NoDa i utallige høringer og offentlige innspill, men nå må jeg løpe til bhg. For øvrig var vi i KUD i går og snakket om presis dette temaet med dere som faller utenfor i dagens forvaltningsregime, og henviste da til denne debattråden. Så fortsett å debattèr, det blir lagt merke til.

  • Torstein Seim :

    Det er viktig å ta debatten. Ellers i forvaltningen må alle enkeltvedtak kunne begrunnes skriftlig enten samtidig eller i etterkant. Det kunstneriske skjønnet har fått et unntak.

  • Jarl Flaaten Bjørk :

    Det stilles idag for svake krav til etterrettelighet.

    For det første står utvalgene fristilt, uten ansvar for sine vurderinger. Utvalgsmedlemmene kan i prinsippet mene hva de vil, uten å i ettertid måtte stå til ansvar for sine tidligere vurderinger.

    I tillegg bør fagutvalgets funksjon og samspill med scenkunstkonsulenten tydeliggjøres. Alle referater fra møter bør være tilgjengelige for offentlig innsyn på forespørsel.

    Jeg tror Ida Lou har rett i at utvalget prioriterer de unge, og at dette er noe av årsaken, men å prioritere de unge er en underlig politikk, all den tid man ikke har noen plan for fremtidig bærekraft.

  • Kjetil Skøien :

    Det virker som det nesten bare er søknadens innhold som teller og ikke kunstnerens eller kompaniets historikk, hvis søknadens tema ikke faller i smak så blir det avslag selv om man har bevist at man kan gjennomføre og produsere forestillinger av stor kunsternisk kvalitet siden 80 tallet, men det er mange som lider under denne poltikken og ikke bare Grusomhetens Teater, la oss samles og aksjonere

  • Kjetil Skøien :

    ja det er mange som ikke får lov til å lage teater lenger, jeg og Passage Nord er også en av dem som får avslag år etter år etter å ha lagd over 30 helfatens forestillinger og turnert i hele Europa, Norsk Kulturråd burde invitere alle som har fått avslag og som har en lang fartstid til samtale og diskusjon, det holder ikke bare å sende et brev med noen linjer til kunstnere som har bevist sin posisjon i scenekunsten i 20-30 år

  • Tove Bratten :

    Det er veldig bra at vi får en debatt om Kulturrådets rolle nå siden vi er midt i høringsarbeidet av Utkast til endring av Lov om Norsk kulturråd. I tillegg til at vi vet at det nå utøves et press på departementet i forhold til nettopp flere av de kompaniene som vi ser faller utenfor Kulturrådets prioriteringer. Og vi vet derfor også at Stortingets kulturkomite er godt orientert om denne situasjonen for noen av disse konkrete kompaniene. I vår uttalelse viser vi innledningsvis til innsendte uttalelser i forbindelse med oppheving av Forskrift for støtteordning for fri scenekunst (2014), innspill/høring av Gjennomgang av kulturrådets organisering og arbeidsform gitt av en særskilt oppnevnt utredningsgruppe (2014) , samt innspill/høring av ”kunstens autonomi og kunstens økonomi”. (2014/15). Alle disse finnes på DTS sine sider.

    Vi mener at alle disse rapportene og høringsuttalelsene som er avgitt bør ses i en helhetlig sammenheng idet de griper inn i og får store konsekvenser for utviklingen av det profesjonelle frie scenekunstfeltet i Norge, for dets virksomheter både lokalt, regionalt , nasjonalt og internasjonalt. Og ikke minst for et bredt og sammensatt publikum. Styrken i feltet i dag er mangfoldet i estetiske strategier og uttrykk, mangfold i organisering av kunstneriske prosesser og ikke minst dynamikken i miljøet representert gjennom etablerte kompanier og nykommere.

    Utviklingen, mandatet og rollen til Norsk kulturråd er avgjørende for utviklingen innen fri scenekunst og det frie feltets naturlige plass i det totale scenekunstlandskapet i Norge.

    Vi er bekymret for den utviklingen vi allerede ser i Norsk kulturråd i takt med endring av poster; (frafallet av post 74 – uten politisk oppfølging) og forvaltning, som vi ser skaper et økt press på kulturdepartementet, idet Norsk kulturråds oppgaver, prioriteringer og rolle ikke i tilstrekkelig grad ivaretar det frie scenekunstfeltets estetiske og uttrykksmessige mangfold. Når så forskriften for støtteordningene til fri scenekunst også er borte, har man heller ikke lenger et verktøy til å gi det relevante utvalget i kulturrådet overordnete føringer for utviklingen på det frie scenekunstfeltet. Gjennom opphevingen av forskriften ble fri scenekunst en del av kulturrådets portefølje på lik linje med andre kunstuttrykk, og med et pennestrøk ble fri scenekunst ikke lenger sett i en overordnet kunstpolitisk sammenheng med resten av scenekunstfeltet til tross for økt dialog og kunstnerisk samarbeid mellom ulike produksjonsmiljø innenfor og utenfor institusjonene. Dette har videre skjedd uten at man har utredet konsekvensen av hvilken betydning forskriften faktisk hadde og ville ha hatt for fri scenekunst. Og det skjedde m o t DTS, Norsk Skuespillerforbund, Norske Dansekunstnere og Danseinformasjonens ønske. Altså alle som kan sies å representere feltet forskriften var til for.

    Den gamle post 74 var på sitt beste et dynamisk bindeledd mellom Storting, departement og kulturråd. Den er nå borte uten at det virker som om man har en strategi for de virksomhetene innen fri scenekunst som faller utenfor Norsk kulturråds tilskuddssystem, og som har utviklet en viktig rolle lokalt, regionalt, nasjonalt og internasjonalt. Det kunne se ut som om man hadde tenkt at post 78 kunne ivareta dette behovet i og med at Grenland Friteater kom inn på denne i en delemodell med statlige og lokale myndigheter ( sist gang i 2013) . Men foreløpig er det ingenting som tyder på politisk vilje til å gå videre med en slik utvikling på post 78, til tross for at flere kompanier nå har lokal støtte og nå anmoder ledsaget av sterk lokal politisk støtte om tilskudd direkte over statsbudsjettet. En slik utvikling av post 78 vil også kunne fange opp de videregående kompaniene som i 2019 faller for 12 årsgrensen som bevilgning på Basisfinansieringen har. Det kompaniene som faller utenfor Kulturrådets ordninger og de som går ut av Basisfinansieringen har til felles, er at de har stor etterspørsel nasjonalt og internasjonalt. En etterspørsel som gjerne handler om visninger, coproduksjoner og samarbeid flere år frem i tid. Og de representerer kunstneriske virksomheter helt avhengige av offentlig støtte, slik denne Regjeringen har sagt de skal prioritere.

    Det haster derfor med å få på plass en helhetlig og sammenhengende tilskuddsyklus allerede fra budsjettåret 2016 slik både vi og flere utvalg/rapporter har vært inne på: Kortvarig støtte, flerårig tilskudd og langvarig støtte. Smetter den langvarige (stats)støtten på plass, faller også Norsk kulturråds armlengdebaserte og skjønnsmessige tilskuddsrolle på plass. En slik tilskuddsstruktur fordelt mellom stat og Kulturråd, med Nasjonale kompanier (langvarige tilskudd) på statsbudsjettet, prosjekttilskudd(kortvarige tilskudd) og Basisifinansiering (flerårige, men tidsbegrensete tilskudd) vil også ivareta større maktspredning i og med at beslutninger vil tas flerhendig innenfor og utenfor Norsk kulturråd, både uavhengig av lokal støtte (kulturråd) og avhengig – Nasjonale kompanier. Og basert på både fagfellevurdering (kulturråd) og politisk styring (Nasjonale kompanier) .

    Grepet med Nasjonale kompanier må tas n å – ellers mister vi viktige kunstnerskap arbeidet frem over lang tid og som representerer unike stemmer etterspurt både hjemme og ute.

    Det vil virkelig være politisk å prioritere “det frie feltet” som det heter i Regjeringserklæringen. Så Statsråd Widvey, tar du grep? Trine Skei Grande? Knut Arild Hareide?

  • Lise Nordal :

    Vi er mange som lurer på hvordan det står til med det kunstneriske skjønnet i Kulturrådet – eller smaks tyranni, som jeg velger å kalle det. Jeg har deltatt i det frie scenekunstfeltet siden tidlig 70-tallet og fulgt utviklingen fra driftsstøtte til prosjektstøtte og tilbake til driftsstøtte, som nå kalles basis finansiering. Det spiller liten rolle om du kan vise til kvalitet, utstrakt turne virksomhet både i Norge og internasjonalt, internasjonal oppmerksomhet med deltagelse på store festivaler – så lenge prosjektets “form og innhold” ikke faller i smak i Kulturrådets scenekunstutvalg. Bak Kulturrådets tildelinger burde synes en strategi om å bidra til stor bredde og tilgang på kunstens mangfold. De siste årene synliggjør en trangere og trangere definisjon på hva som er tilsagnsverdig. Er dette et resultat av en manglende forankring av en strategi og manglende demokratisk prosess bak valg av medlemmer i råd og utvalg?

  • Tor Arne Ursin :

    Ja, det virker jo merkelig at Grusomhetens teater får avslag på avslag. De har vært en markant profil lenge og har opplagt fortjent bedre arbeidsvilkår. I tillegg til det IdaLou tar opp som egentlige grunner vil jeg nevne en problemstilling til: Det kan jo se ut som om Kulturrådet i stigende grad heller vil støtte egne eller håndplukkede kuratorer og derigjennom styre feltet i en egendefinert retning?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER